Betenkelig oppdragsforskning

Spesialpedagogikken slik den kommer til uttrykk gjennom spesialundervisningen i skolen, rådgivningsarbeidet til ppt (Pedagogisk – Psykologisk rådgivningstjeneste) og Statped (Statlig spesialpedagogisk støttesystem), blir i disse dager satt under lupen av ”Midtlyng-utvalget”.

Utvalget skal blant annet foreta en grundig gjennomgang av spesialundervisningens plass i norsk skole, herunder organisering, ressursbruk og resultater. I denne sammenhengen har en rekke forskere blitt bedt om å gjøre større undersøkelser på feltet, hvor en av studiene nylig er utgitt i rapports form av Thomas Nordahl og Anne-Karin Sunnevåg ved Høyskolen i Hedmark.

I denne rapporten bruker forfatterne noen få parametere hentet fra en stor kvantitativ undersøkelse til å gi en generell vurdering av den spesialpedagogiske praksisen i skolen, ppt og Statped. Dette står stikk i strid med intensjonen for undersøkelsen: ”Intensjonen er ikke å gi en vurdering av spesialundervisningens resultater og effekter, fordi det empiriske materialet ikke gir grunnlag for det”. Og for det andre kan vi ikke se at forfatterne har belegg for de konklusjonene som trekkes i rapporten. Konklusjonene oppleves snarere som et politisk innspill til Midtlyngutvalget ved å gå ut over det det er faglig dekning for i undersøkelsen, og mister dermed troverdighet.

Nordahl og Sunnevågs rapport har tittelen: ”Spesialundervisningen i grunnskolen – stor avstand mellom idealer og realiteter” og er gjort på oppdrag fra Midtlyngutvalget. Denne rapporten bygger på en kartleggingsundersøkelse gjennomført på 104 grunnskoler hvor alle har implementert LP-modellen, en modell Thomas Nordahl og Lillegården kompetansesenter har utviklet. Spørreskjemaer, som elever og lærere har svart på, har alle tema knyttet til trivsel, atferd, motivasjon og karakterer sett bl.a. ut fra ulike vansker elevene har.

Ut ifra dette konkluderer forfatterne: ”PP-tjenesten har i liten grad fokus på de elevene som skårer dårligst”, og dermed legitimerer at ”skolene slipper å se kritisk på sin egen innsats”. Videre heter det at de statlige spesialpedagogiske senterne heller ikke forholder seg til den innsatsen som forfatterne mener må til for å hjelpe disse elevgruppene. Vi kan ikke se at forfatterne har belegg i sin undersøkelse for å trekke slike konklusjoner. 

Slik vi leser rapporten ser det ut til at forfatterne baserer sine konklusjoner på en observasjon av at det synes å være liten forskjell mellom de som mottar og ikke mottar spesialundervisning innen samme elevgruppe, og at spesialundervisningen derfor ikke har den ønskede effekten. De trekker det til og med så langt at de ut ifra dette kan hevde at det eksterne støtteapparatet i sin helhet ikke gir den innsatsen som disse elevene har behov for.

Vår innvendig er at dette er å trekke konklusjoner på svært tynt grunnlag så lenge ikke forfatterne kjenner til de bakenforliggende forholdene som begrunner hvorvidt en elev skal få spesialundervisning eller ikke, og heller ikke vet noe konkret om innholdet eller forutsetningene for den spesialundervisningen som er gitt. For å kunne trekke slike konklusjoner som forfatterne i denne rapporten gjør, bør forskningen i det minste vært basert på en grunnleggende effektevaluering av hele den spesialpedagogiske tiltakskjeden samt de institusjonelle forholdene rundt spesialundervisningen. Det er ikke denne rapporten.

Den spesialpedagogiske virkeligheten er mangfoldig og uensartet – og på langt nær perfekt. Det er gjort svært liten forskning på den spesialpedagogiske praksisen i kommunene, og slik sett er vi de første til å stille oss bak et ønske om langt mer forskning på dette feltet. Seriøse studier som har som oppgave å foreta en grundig undersøkelse av hele det spesialpedagogiske nedslagsfeltet, en reell effektevaluering, vil komme hele feltet og, ikke minst, enkelteleven til gode. Forskningsrapporten til Nordahl og Sunnevåg kan vi ikke se bidrar konstruktivt i vurderingen av den spesialpedagogiske praksisen, fordi den er basert, slik vi leser den, på påstander uten belegg i forskningsmaterialet det refereres til.

For at tunge politiske beslutninger knyttet til organiseringen av spesialundervisningen skal kunne være hensiktsmessige, er det helt avgjørende med faglig relevant forskning. Til denne forskningen bør det stilles strenge krav til åpenhet og klarhet knyttet til skillet mellom forskning og politikk – hvordan virkeligheten er og hvordan man mener den bør være.

Innsenderne er spesialpedagogiske rådgivere ved Øverby kompetansesenter, Gjøvik.