Hvem ser jobben vi barnehageansatte gjør, og hvem ser våre behov? spør Liv-Veronica Ramberg i dette innlegget
Hvem ser jobben vi barnehageansatte gjør, og hvem ser våre behov? spør Liv-Veronica Ramberg i dette innlegget

Barnehagene må få rødt nivå og begrenset åpningstid

Debatt: Barnehageansatte har deltatt i koronadugnaden med stort pågangsmot, nå må vi bli hørt!

Publisert Sist oppdatert

Vi som jobber i barnehagen, har lenge stått under et vanvittig press, med utallige arbeidsoppgaver i tillegg til det pedagogiske arbeidet vi streber etter å få gjennomført.

I situasjonen vi er i nå, har hverdagen blitt vanskelig! Hvordan skal vi greie alt? Det er enkelt å sitte på «toppen» og si at dette er en felles dugnad, og at dette skal vi gjøre sammen.

Vi som jobber i barnehagen, har hele veien vært med på denne dugnaden og samtidig gjennomført mange smittevernstiltak hver eneste dag. Under lockdownen hadde vi ukentlig kontakt med alle foreldre og barn for å sørge for at alle hadde det bra og ble ivaretatt. Men hvem ser jobben vi gjør, og hvem ser våre behov? Og hva gjør dette med oss over tid? Vi blir utslitt, psykisk og fysisk slitne.

Stresset og tanken på hva som må eller bør prioriteres først, blir som en evig tornado i hodene våre.

Les også: – Koronatiden har ført til at vi ser de stille barna lettere enn før og de urolige barna finner lettere roen

Barna er og skal være i fokus, men hva gjør det med dem og oss når de stadig ser at vi sjonglerer mellom å vaske, leke, sprite, megle, trøste, skifter bleier, kle av/på, ta imot barn, foreldre som gjerne vil diskutere eller reflektere rundt ting som er vanskelig, telefoner som ringer, andre instanser som trenger beskrivelser/samtaler, pedagogisk arbeid som skal gjennomføres, planer som må skrives, sykdom osv. Hverdagen blir svært uforutsigbar og lite konstruktiv for alle.

Det føles som at ingen tar vare på oss, spør hvordan vi har det, hvordan vi synes denne koronaperioden er og hvordan vi i praksis prøver så godt vi kan og ivareta alt. Vi vet om barnehageansatte som er utslitte når de kommer hjem, ansatte som gråter av frustrasjon fordi de ikke føler at de strekker til eller greier jobben sin, ansatte som er forbanna og ansatte som føler seg lite satt pris på!

Vi prøver å holde hodet over vann, men daglig må vi under for å svelge en liter eller to før vi drar oss opp igjen til overflaten, der det sitter mennesker og trykker andre arbeidsoppgaver nedover hodene våre.

De ser ikke at det vi behøver, er å være i kohorter, ha redusert åpningstid så smittevernstiltakene med 100 prosent sikkerhet kan ivaretas, at alle barn blir sett, hørt og ivaretatt slik de har krav på, pedagogikken kan sikres, voksnes sikkerhet blir ivaretatt og at oppgaver blir gjort på en måte på en mer grundig måte enn en kjapp briefing over telefon eller noen notater på en post-it-lapp.

Foreldre som leverer barn, er heller ikke pålagt å bruke munnbind. Munnbind skal man ha i butikker og på alle offentlige steder hvor meteren ikke kan overholdes. Gjelder ikke det i barnehagen?

Tenk på hvor mange overflater som jevnlig skal sprites i løpet av dagen. I en barnehage med ca 80 barn risikerer vi å ha 160 personer bare for å bringe og henter (hvis mamma bringer og pappa henter). I tillegg kan vi ha besøk av montører, vaktmester, posten, PPT, barnevern etc. Dette er bare en av tilleggsoppgavene vi har å gjennomføre. For og ikke snakke om alt som skal gjøres innenfor avdelingens fire vegger.

Vi ser at samfunnet rundt oss blir stengt ned, nye restriksjoner kommer og blir stadig strammet inn. Og vi hører at vi må strekke oss langt for å ivareta barn i barnehagen, ikke minst de sårbare barna.

Les også: Å holde barnehager og skoler åpne under pandemien er også krevende for lederne

Vi har flere spørsmål til regjeringen, med kunnskapsminister Guri Melby i spissen: Mener dere at vi med dagens nivå ivaretar barnas behov? Hvis dere ikke setter barnehager på rødt nivå eller reduserer åpningstiden, så føler vi at tiden begynner å renne ut. Dere vil sitte igjen med psykisk slitne voksne som til slutt går på veggen, og hva gjør vi den dagen mange blir så syke at de ikke kan komme på jobb?

Vil svaret deres være: «Det er ikke noe problem, her skal det ikke spares penger, så vikarer kan settes inn». Vel, vi kan fortelle at vi gjennom koronatiden utallige ganger har opplevd at det heller ikke er vikarer å oppdrive.

Og hvis vi er så heldige å oppdrive noen vikarer, hva skjer da når ingen faste er igjen? Da regner vi med at dere tar jobben med å drille alle vikarene i retningslinjene vi har brukt åtte måneder på å sette oss inn i.

Det er nå vi må innføre «føre-var-prinsippet», for å unngå at korthuset ramler sammen. Så hva med å høre på de barnehageansattes behov, synspunkter osv. Vi har hele tiden deltatt i dugnaden med stort pågangsmot, men nå trenger vi å bli hørt!