Barn som får mulighet til å slenge seg på en aktivitet og gå ut og inn i aktiviteten opplever å bli forstått, i motsetning til barn som blir møtt med et «nei, nå hadde du bestemt deg for ikke å være med mer», skriver artikkelforfatteren. Foto: Fotolia.com
Barn som får mulighet til å slenge seg på en aktivitet og gå ut og inn i aktiviteten opplever å bli forstått, i motsetning til barn som blir møtt med et «nei, nå hadde du bestemt deg for ikke å være med mer», skriver artikkelforfatteren. Foto: Fotolia.com

«Et barn kan være medspiller på flere ulike måter»

Et barn kan være medspiller på flere ulike måter; ikke bare som aktivt deltakende, men også som observatør eller en som henger seg på.

Barna trenger engasjerte voksne som ser barna som medspillere, men de trenger også voksne som kan se at barna har det bra selv om de står og følger med på litt avstand.

Dette innlegget var først publisert i Første steg nr. 2/2016

I undersøkelsen Samspill mellom barn og voksne under polyadiske forhold – en videoundersøkelse på en småbarnsavdeling (Gallefoss, 2010) retter jeg fokuset mot samspillet mellom barn og voksne i småbarnsgruppen. Undersøkelsen har sett både på gruppen og det enkelte barnet. I denne artikkelen skal jeg gi dere et innblikk i hva jeg fant ut om samspillet i en småbarnsgruppe. Polyade er betegnelsen på en stor gruppe.

 

Hva er dyadisk samspill?

I småbarnsgruppen deler de voksne sin oppmerksomhet mellom flere barn, på samme måte som barna deler sin oppmerksomhet mellom de voksne og andre barn. Schaffer (1984) og Bae (1996) viser til at de dyadiske samspillene blir påvirket av konteksten rundt, og mulighetene for de rene dyadiske samspillene i en gruppe er færre. Dyadisk samspill er samspill mellom to personer (Schaffer, 1984).

Bae (1996) påpeker at det individuelle og det gruppemessige må forstås som en helhet.

Hvis gruppen skal fungere godt, må enkeltindividet komme til sin rett. Hvis et individ skal ha det OK, må gruppen fungere OK. Det er nødvendig å fokusere på enkeltindividet og gruppen ellers kan bildet bli litt skjevt og ensidig (Bae, 1996: 172).

Fokuset i undersøkelsen er hvordan voksne imøtekommer barns initiativ, og hvilken betydning dette har for samspill under polyadiske forhold. I undersøkelsen bruker jeg Schaffers (1984) begrep polyade som en betegnelse på en stor gruppe.

 

Teoretisk perspektiv

I undersøkelsen har jeg hatt fokus på hva barn og voksne gjør sammen, og hva de gjør som skaper muligheter for gode opplevelser i gruppen. Jeg har utforsket teoretiske perspektiver som atmosfære, improvisasjon, gruppe, fellesskap og deling av fellesoppmerksomhetsfokus.

Det var flere interessante funn som viser hvordan barna forholder seg til gruppen og hvordan de voksne fordeler sin oppmerksomhet mellom enkelt-barnet og gruppen.

I denne artikkelen trekker jeg fram tre av temaene fra undersøkelsen: «Medoppleve», «En konsert av innspill» og «Henge seg på». Temaene viser hvordan barna forholder seg til fellesskapet og gruppen. Undersøkelsen viser også hvordan de voksne legger føringer for fellesskapet og barns mulighet til og opplevelse av å ha påvirkning i gruppen.

Undersøkelsen viser at dersom barnas initiativ blir møtt av lydhøre voksne, åpner det opp for samspill i gruppen.

 

Medoppleve

I «Medoppleve» har jeg sett på de barna som tilsynelatende ikke er med, men kanskje er med likevel.

Bae (1996) viser til at det alltid står et barn og observerer. Barna som følger med på det som skjer, de som ser på fra avstand, de som er nært innpå, og de som stopper opp og ser på en liten stund. Det kan også være de som betrakter før de «henger seg på». Mine observasjoner synliggjør at barna ofte stopper opp et lite øyeblikk midt i en aktivitet og ser eller følger med på hva som skjer, før de går videre.

Sandvik (2001) mener at betrakterens gave til atmosfæren, er at de tillater individuell ro.

Når det tillates bare å sitte og se, gis det tid til å puste med magen å hengi seg til det man betrakter (Sandvik, 2001;40).

Her er et eksempel fra min under-søkelse som viser medopplevelse.

 

Utenfor, men likevel med

En voksen og fire barn i toårsalderen leker «Bjørnen sover». Thomas ligger under teppet og er bjørn. De synger; «Kan man aldri være trygg». Her tar den voksne på Thomas i det de synger trygg. Amund som sitter og ser på, ler og sier; «Ehe, han er borte.» Deretter vræler han i skrekkblandet fryd. Han reiser seg og løper bort til de som leker.

Fredrik står litt bortenfor lekens kjerne og følger med. Når bjørnen våkner og vræler og noen barn ler, ler Fredrik også.

Det ser ut til at han deler opplevelsen selv om han ikke er direkte med i leken. Selv om et barn ikke ønsker å være med, trenger det ikke bety at det ikke er interessert. Å gi Fredrik mulighet og rett til å følge med fra utsiden er også erfaringer Fredrik tar med seg om livet i gruppen. Kampmann (2008) skriver at institusjonens fysiske og romlige rammer utgjør et ganske vesentlig aspekt av den atmosfæren barna skal ferdes i, og som de selv bidrar til utviklingen av. Barns ønske om å stå og se eller gå ut og inn av leken er noe barn selv velger. Det er de voksne som åpner opp for muligheten. Dette understreker hvor viktig det er at barna møter forståelse for hvordan de sanser og fornemmer sin tilværelse i det offentlige rom (Kampmann, 2008).

 

Improvisasjon

En voksen og mange barn kan også ha et felles oppmerksomhetsfokus. Det kaller jeg «En konsert av innspill» i min undersøkelse.

Da må barn og voksne kunne improvisere. Lobmann (2006) beskriver gangen i improvisasjon som å gi et tilbud, motta og akseptere. Alle tre elementene må være til stede for at samspillet skal føres videre. Her er et eksempel på improvisasjon i min undersøkelse:

Flere barn i ett- til toårsalderen er samlet på gulvet med en voksen og Amund som lyser med lommelykta si. Amund lyser opp på veggen, der det henger bilder av barn og de voksne på avdelingen. Den voksne spør om han kan lyse på barna etter tur. Det gjør han, og drar samtidig selv aktiviteten videre ved å rette lyset mot nye ansikter på veggen .

De flokker seg sammen rundt bildene på veggen og har glede av leken med lommelykta. «Alle ser opp på veggen». Ikke alle får umiddelbare tilbakemeldinger fra den voksne, men det ser likevel ut til at de føler seg som en del av fellesskapet og at de blir «sett» av en voksen. De er medopplevere i fellesskapet. En opplevelse av et «felles vi» (Greve 2007).

For å oppnå felles oppmerksomhetsfokus må partene ha en intersubjektiv deling hvor de evner å dele den andres synspunkt, det vil si forstå at den andre har en egen verden av indre opplevelser og intensjoner (Stern, 2007).

Ser vi på samspillet med improvisasjonsbriller, kan et barns eller voksnes initiativ bli hele gruppens eiendom (Lobman, 2006). Når en voksen eller et barn kommer med et initiativ, ligger det en mulighet for de andre til å bidra med nye initiativ. (Lobman, 2006). De slipper til med sine innspill og blir møtt av en voksen som bekrefter dem og gjentar det de sier. Lydhørhet og imøtekommenhet overfor barns initiativ og hensikter er fremtredende i en samspillende atmosfære (Johansson, 2008).

 

Barn som henger seg på

Barn kan også henge seg på et samspill som allerede er i gang mellom et annet barn og en voksen.

Når barn «Henger seg på» kommer de med initiativ til en allerede etablert dyade. Bae (1996) sier at fra gruppens perspektiv fungerer dyadisk kommunikasjon som inspirasjon til å gå inn i samtalen. Initiativ fra et barn til «å henge seg på» kan føre til et kortvarig samspill mellom deltagerne. Barn henger seg raskt på og går så tilbake til det de holdt på med. Initiativ fra barn som «henger seg på» kan også føre til samspill som varer over tid, og dette kan utvikle seg til en gruppe. Et trekk ved mine observasjoner er at det ser ut til at barnas tilbud blir mottatt og akseptert.

 

Pusling avbrutt av sang

I eksempelet om Vilde legger hun og en voksen puslespill og synger sanger om puslespillbrikkene. Henvendt til Vilde spør den voksne om hun kan en sang om kattepusen. Lise som sitter like ved, ser opp fra puslespillet hun holder på med og sier; «Kattepus». Den voksne snur seg mot Lise og fortsetter å synge sangen sammen med Lise. Etter hvert blir også Vilde med i sangen. Lise «henger seg på» en aktivitet som allerede er i gang mellom to. Med improvisasjonsblikk mottar og aksepterer den voksne Lises initiativ ved at hun trekker henne med i sangen. Slik blir hun akseptert som medspiller.

Så kan vi jo lure på om Lise syns det er greit at Vilde blander seg inn. Det tror jeg hun gjør. Hun smiler til Vilde og de avslutter sangen sammen.

Det er de voksne som er med på å sette normen for hva som er mulig. Barn som får mulighet til å slenge seg på en aktivitet og gå ut og inn opplever å bli forstått, i motsetning til barn som blir møtt med et «nei, nå hadde du bestemt deg for ikke å være med mer».

De tre temaene jeg her har presentert handler om fellesskap, om å høre til på tre ulike måter. Barna blir gitt mulighet til å være en del av fellesskapet ved at deres initiativ blir tatt imot av en voksen og de andre barna. De er medspillere og medopplevere på en gang.

 

Medskape

Vi skal ikke være likegyldige til de barna som står litt bortenfor og bare ser på. Det kan hende de trenger hjelp til å bli med, men jeg mener at det er like viktig for deres opplevelse av seg selv at de får beholde muligheten til å medoppleve. Det er også bra at barn kan føle de er med i en stor gruppe, selv om de bare følger med eller «henger seg på» et lite øyeblikk.

Barn som medopplever bidrar til atmosfæren og fellesskapet på lik linje med dem som er direkte engasjert. De barna som er med i «en konsert av innspill» er både medspillere og medopp-levere på en gang. Det samme gjelder for dem som «henger seg på». Barna trenger engasjerte voksne som ser barna som medspillere, men de trenger også voksne som kan se at barna også har det bra der de står og følger med på avstand.

Barn blir gitt mulighet til å være medskaper ved at de skaper noe nytt sammen (Karlsen, 2006). Lise og Vilde i mine eksempler blir møtt, og gis mulighet til å være medskapere og til å utgjøre en forskjell.

 

  • Ingunn Gallefoss er barnehagelærer, jobber nå i Bærum kommune. Artikkelen er basert på hennes mastergrad om samspill mellom barn og voksne 

 

Litteraturliste:

Bae, B. (1996). Det interessante i det alminnelige: en artikkelsamling. Oslo: Pedagogisk forum.

Gallefoss, I. (2010). Samspill mellom barn og voksne under polyadiske forhold – en videundersøkelse i en småbarnsgruppe. Høgskolen i Oslo. Avd. for lærerutdanning, Oslo.

Greve, A. (2007). Vennskap mellom små barn i barnehagen. Høgskolen i Oslo, [Oslo].

Johansson, E. (2008). Atmosfære og pædagogik Atmosfære: i pædagogisk arbejde (pp. s. 35-59). København: Akademisk forl.

Kampmann, J. (2008). Atmosfæriske forstyrrelser Atmosfære i pædagogisk arbejde (pp. 60 – 75). København: Akademisk forlag.

Lobman, C. L. (2006). Improvisation: An Analytic Tool for Examining Teacher-Child Interactions in the Early Childhood Classroom. Early Childhood Research Quarterly, 21(4), 455–470.

Karlsen, G. (2006). Stilt overfor det som ennå ikke er Improvisasjon: kunsten å sette seg selv på spill (pp. s. 239-259). [Oslo]: Damm.

Sandvik, N. (2001). Småbarnas bidrag til barnehagens sosiale miljø. Barn, 2, 22.

Schaffer, H. R. (1984). The child's entry into a social world. London: Academic Press.

Stern, D. N. (2007). Her og nå: øyeblikkets betydning i psykoterapi og hverdagsliv. Oslo: Abstrakt forlag.