- 1905 ødela Hamsuns senere romaner

Haugan som er norsklektor ved Københavns Universitet, mener at hans bok er den første litterære Hamsun-biografien som er kommet siden Einar Skavland skrev boka "Knut Hamsun". Den kom i tilknytning til dikterens syttiårsdag i 1929.
 
Siden er det imidlertid kommet ut en lang rekke biografier om Hamsun, men ingen av dem har på en grundig måte satt forfatterens liv i sammenheng med hans diktning.
 
Triviallitteratur
Etter 1905 forsvant det frekke Hamsun sto for. Han ville ha mange lesere, og det var ødeleggende for romanene hans. Og etter Haugans mening er de blitt modernistisk triviallitteratur, der leseren stimuleres hele tiden.
 
August-bøkene ble solgt i et svimlende antall av tretti tusen. Hamsun vokste i offentlig anerkjennelse, ikke minst fordi han kjøpte hjem fra Danmark rettighetene til verkene til de fire store. Dikterne blir ansett som en bærebjelke i det nye Norge.
 
Fascisttendensene var der tidlig
Etter at Hitler tok makten i Tyskland i 1933, uttrykte Hamsun sterk sympati for den nazistiske ideologien. Men kan man i Hamsuns tidligere bøker finne fascistiske tendenser. Haugan referer her til kritikeren Hans Heiberg som i 1935 skriver at Hamsun haugtar leseren gjennom den drømmeverden forfatteren beskriver.
 
Men etter hvert våkner leseren. Hamsun blir i den kritiske leserens øyne dum og forstokket reaksjonær og er "blank og pur nazist i sine anskuelser".
 
Forfatteren Alf Larsen skriver fire år senere om Hamsuns roman "Men livet lever" at den er ikke bare kunst, den er heksekunst. Det er som om Hamsun har en trollspø i hånden. Men samtidig mener Larsen at Hamsun utviser en grenseløs forakt for jordens kryp. Hamsun er på bunnen dypt reaksjonær.
 
Haugan mener at det var først ved krigsutbruddet i 1940 at Hamsun-lesere flest våknet opp av sin hypnotiske søvn.
 
"Paa gjengrodde Stier"
Hamsuns siste bok "Paa gjengrodde Stier" som kom ut i 1949, er etter Haugans mening fantastisk iscenesatt. At forfatteren som er så gammel, er i stand til å skrive så kunstnerisk og sjarmerende, viser at han har overskudd. Den ble møtt med to typer reaksjoner. Noen mente forfatteren fremdeles var stor. Til tross for høy alder skrev han glimrende.
 
Andre igjen spurte seg selv hvorfor boka ikke inneholdt mer selvrefleksjon i og med at forfatteren ikke kom inn på krigen. Beregnende velger nemlig Hamsun i tid å begynne dette forsvarsskriftet 26. mai 1945 og det går fram til 24. juli 1948.
 
- Hvordan hadde boka sett ut om Hamsun hadde valgt å starte beretningen med 9. april? spør Haugen seg.
 
Haugan forteller også om problemene Hamsun hadde med å få utgitt boka. Direktør Harald Grieg i Gyldendal mente sårene måtte leges litt først. Hamsuns advokat hjalp ham til å finne forlegger i Sverige. Men Grieg utnyttet sitt nettverk, slik at heller ikke her lyktes det å få den trykt. Først da et sveitsisk forlag var aktuelt som utgiver, ga Grieg seg.
 
- "Sult" er Hamsuns beste bok
På forespørsel om hvilke av Hamsuns bøker Haugan setter høyest, kom svaret prompte:
- "Sult". Den sprenger alle grenser, er nyskapende og er språklig elektrisk.
 
Og hvorfor har Haugens valgt "Solgudens fall" som tittel på biografien?
- Etter suksessen med "Markens grøde" og hjemkjøp av rettighetene til de norske forfatterne som til da hadde blitt utgitt i Danmark, var Hamsun stor i Norge. Fallet kom med krigen.