Barneskole 1–7

– De kunne ikke komme utenfra og tenke at de hadde alle løsningene

I ti år har de veiledet skoleledere med å løse problemer. I Vaksdal kommune begynte Veilederkorpsets innmarsj med en tillitskrise.

Publisert   Sist oppdatert

– Umiddelbart var det en litt ekkel følelse av nederlag, sier Monika Antun, rektor ved Vaksdal skule i Hordaland.

Tanken slo henne da hun først fikk høre at Veilederkorpset skulle inn i kommunen.

– Men så snudde det fort. Hvis noen kan lære oss noe, er det flott. Men vi følte jo ikke at vi var dårlige, sier Antun.

Skoleledelsen i Vaksdal kommune hadde imidlertid undret seg over én ting. Et unormalt avvik som første gang dukket opp under et ledermøte for flere år siden.

– Møtet ble avholdt i Toskedalen så vi kalte det for «Stupid Valley Conference», sier Antun og ler godt.

Der analyserte de resultatene for elevene i kommunen og fant noe rart. Elevene fikk betydelig lavere standpunktkarakterer enn landssnittet. Mens de til eksamen og nasjonale prøver gjorde det like bra som resten av landet. Vanligvis er det motsatt, at elevene får bedre standpunktkarakterer enn eksamenskarakterer. Men ikke i Vaksdal.

Rektor Monika Antun anbefaler skoler og kommuner å hive seg på ordningen med veilederkorps om de får sjansen. - Det er mye å lære. Men tenk grundig gjennom hva du vil ha ut av det, sier hun. Foto: Silje Katrine Robinson
Rektor Monika Antun anbefaler skoler og kommuner å hive seg på ordningen med veilederkorps om de får sjansen. - Det er mye å lære. Men tenk grundig gjennom hva du vil ha ut av det, sier hun. Foto: Silje Katrine Robinson

– Elevene har alltid skåret veldig høyt på trivsel her i kommunen. Forskningen viser at høy trivsel henger sammen med gode resultater, men det hang ikke helt sammen hos oss når det gjaldt standpunktkarakterene, sier Antun.

De skjønte at dette måtte de ta tak i og begynte mer målrettet arbeid for å gjøre noe med det. Det var da de ringte fra Fylkesmannen i Hordaland med et tilbud.

Kunne Vaksdal kommune tenke seg å få inn et veilederkorps?

Skal, skal ikke

Etter at Veilederkorpset første gang ble testet ut i 2009, har ordningen vokst. Nå er tilbudet en sentral del av det som kalles Oppfølgingsordningen. Fylkesmennene sjekker om kommuner trøbler med lave elevresultater, dårlig gjennomføring i videregående eller om elevundersøkelsen viser problemer med mobbing og læringsmiljø. Så hører de med kommunen om de kan tenke seg en hjelpende hånd. Rundt halvparten av kommunene i Oppfølgingsordningen velger å få inn et veilederkorps. Slik som i Vaksdal.

For øyeblikket består Veilederkorpset av 50 veiledere som er inne i 39 kommuner, ifølge Utdanningsdirektoratet. Gjennom ti år har de veiledet rektorer ved flere hundre skoler i tillegg til skolesjefene i kommunene hvor skolene ligger.

Rektor Monika Antun viser vei gjennom skolekorridoren, hvor veggene er malt med sebraer, giraffer, slanger, aper og en kaktus. Men veggmalerier kan ikke skjule et gammelt bygg preget av vestlandsvær og generasjoner med elever. Nå skal det bygges nytt.

– Det gleder vi oss til, sier Antun før hun viser vei inn i lærerværelset.

- Med Veilederkorpset var lærerne opptatt av at denne gangen måtte ballen få lande, sier lærer og hovedtillitsvalgt Marit Midtun. Foto: Silje Katrine Robinson
- Med Veilederkorpset var lærerne opptatt av at denne gangen måtte ballen få lande, sier lærer og hovedtillitsvalgt Marit Midtun. Foto: Silje Katrine Robinson

Utenfor vinduene faller lett regn over majestetiske fjell og de store fabrikklokalene til Felleskjøpet som ligger ved fjordkanten. Snart kommer også oppvekstsjef i kommunen, Ann Kristin Bolstad, inn døren.

– Én av rektorene og jeg dro på et møte med fylkesmannen om Veilederkorpset. Der hadde vi en god diskusjon. Så var det litt skal, skal ikke, sier Bolstad.

Det ble til slutt skal.

– Var det ubehagelig å si til rektorene at nå skulle de få veiledning?

– Nei. Da vi valgte å søke, tenkte ikke jeg at det var fordi vi var dårlige. Vi var i god driv med utviklingsarbeid allerede, dette var bare en hjelp i prosessen.

Veilederkorpset

  • Startet som et prøveprosjekt i 2009 og ble en permanent ordning fra 2011.
  • Veilederkorpset er en sentral del av Oppfølgingsordningen, hvor kommuner med skoleutfordringer får tilbud om statlig støtte og veiledning.
  • Det er rektorene og de kommunale skolesjefene som får veiledning.
  • Korpset består nå av 50 veiledere og er inne i 39 kommuner i perioden 2017-2019. Veiledningen varer i inntil 2,5 år.
  • Veilederne har selv bakgrunn fra skoleledelse og skoleeierskap og plukkes ut av Utdanningsdirektoratet etter søknad.
  • Oppfølgingsordningen har en prislapp på 43 millioner kroner i året.

Kilde: Utdanningsdirektoratet

Bolstad er skolesjef nå, men hun har selv vært lærer. Hun vet at denne type arbeid krever at lærerne og rektorene selv ønsker å gå inn i det.

– Min tanke var at hvis de tillitsvalgte var med fra starten, klarer vi dette i lag.

Lederskepsis

– Still opp, sier Marit Midtun.

Hun er lærer og hovedtillitsvalgt og har full kontroll over sjetteklassingene ute på gangen.

– Da går A-klassen først inn.

Elevene traver inn i klasserommet. Over det grønne linoleumsgulvet. Under blikket til en utstoppet ørn. Høyt oppe på den ene veggen er det klistret et ensomt, rødt papirhjerte. Ved døra inn til klasserommet henger små plakater med overskriften «Slik vil vi ha det».

– Jeg har aldri tenkt at det var fordi vi var så dårlige, sier lærer Midtun om inntoget til Veilederkorpset.

Det handlet heller om et sprik i resultater de ikke kunne forklare, og at de kunne ha nytte av bistand for å finne ut av det.

– Dagen du mener du er utlært, da er du ferdig, sier den rutinerte læreren.

– Var det skepsis blant lærerne?

– Ikke så mye fra lærerhold. Det var nok mer skepsis fra lederne, sier Midtun.

For det er lederne som får veiledning gjennom ordningen. Det er der endringene skal begynne. Ifølge Utdanningsdirektoratet er målet bedre læringsresultater og at alle elevene skal:

  • inkluderes og oppleve mestring
  • beherske grunnleggende ferdigheter
  • fullføre videregående opplæring

Det høres flott ut. Som en form for omreisende skolereparatører. Men da veilederne kom durende inn med gode intensjoner og egne løsninger, gikk det ikke knirkefritt.

Tillitskrise

– Det var noen utfordringer i startfasen, sier Bolstad.

Hun får et bekreftende blikk fra rektor Antun.

– Vi opplevde at veilederne kom inn med et utgangspunkt om at vi var dårlige til å drive utviklingsarbeid, men vi hadde ikke den oppfatningen. Det tok lengre tid enn jeg hadde trodd å bygge tillit og gjensidig respekt. Om noen skulle veilede mine rektorer, skulle de ha ydmykhet og lytte til hva de sa, sier Bolstad.

Hun tar en liten pause.

Da skoleledelsen i Vaksdal analyserte resultatene for elevene i kommunen, så de at elevene fikk betydelig lavere standpunktkarakterer enn landssnittet. Mens de til eksamen og nasjonale prøver gjorde det like bra som resten av landet. Vanligvis er det motsatt. Foto: Silje Katrine Robinson
Da skoleledelsen i Vaksdal analyserte resultatene for elevene i kommunen, så de at elevene fikk betydelig lavere standpunktkarakterer enn landssnittet. Mens de til eksamen og nasjonale prøver gjorde det like bra som resten av landet. Vanligvis er det motsatt. Foto: Silje Katrine Robinson

– Å veilede er å gå side om side. Det foregår ikke ovenfra og ned. De kunne ikke komme utenfra og tenke at de hadde alle løsningene. Men så kom tilliten på plass etter hvert, og da løsnet det, sier Bolstad.

Og med denne lille gnisningen begynte over to år med Veilederkorpset. Med ord som ståsteds-analyse» og «lærende organisasjoner». Begreper som nok får det til å gå kaldt nedover ryggen til en god del lærere.

Men hvem er disse menneskene som skal gjøre slike underverker for elever og lærere? Ifølge Utdanningsdirektoratet består Veilederkorpset av kompetente og erfarne veiledere som selv har bakgrunn fra skoleledelse og skoleeierskap.

– Min veileder var Rune fra Stavanger, sier oppvekstsjef Bolstad.

Direktoratets utsendte

– Ja, vi hadde litt startvansker, sier Rune M. Knutsen og humrer lett når han tenker tilbake på innmarsjen i Vaksdal.

Han var teamkoordinator for de fem veilederne. Det første de gjorde var å besøke alle skolene. Fem personer som troppet opp på nokså små skoler.

– Vi ble nok oppfattet som svært mektige. At her kom det en hel gjeng fra Utdanningsdirektoratet. Det var ganske overveldende for de ansatte, sier Knutsen.

Vi opplevde at veilederne kom inn med et utgangspunkt om at vi var dårlige til å drive utviklingsarbeid, men vi hadde ikke den oppfatningen. 

Ann Kristin Bolstad, skolesjef Vaksdal kommune

Vi opplevde at veilederne kom inn med et utgangspunkt om at vi var dårlige til å drive utviklingsarbeid, men vi hadde ikke den oppfatningen.

De ble overrasket da de etterpå fikk tilbakemelding om at de første møtene slettes ikke hadde bydd opp til tillit og samarbeid.

– Vi prøvde å være lyttende og spørrende. Men i ettertid er vi nok alle enige om at det ikke ble oppfattet slik. Tillit er utrolig viktig for å etablere gode relasjoner slik at man tør både å gi råd og motta råd. Og vi hadde ikke klart å opprette nødvendig tillit, sier Knutsen.

Han tar en kort pause.

– Vi måtte rykke tilbake til start igjen, for å si det sånn.

Han er spesialrådgiver hos skolesjefen i Stavanger kommune og ble med Veilederkorpset i 2017 etter å ha blitt oppfordret til å søke. I hans periode som veileder ble det satt sammen fem team som hver hadde ansvaret for å veilede to kommuner.

– Basert på de to kommunene jeg har vært inne i som veileder, synes jeg dette er en fantastisk ordning. At man setter av ressurser til å hjelpe kommuner som strir med noe, til å komme over en kneik, sier Knutsen.

Han mener Utdanningsdirektoratet sydde sammen et team med bred kompetanse som utfylte hverandre.

– Noen hadde lang fartstid som rektor, andre en master i skoleledelse. Mens jeg hadde mye erfaring med bruk og analyse av statistikk og tall. Vi matchet hverandre godt, så vi var kjempefornøyde, sier Knutsen.

Utdanningsdirektoratet sørger også for skolering i veiledningsmetodikk, organisasjonsutvikling, ledelse og skolevurdering.

– Kommunene og skolene som er med, får også tilsvarende kurs. Det gir en felles referanseramme for det videre arbeidet, noe som er veldig nyttig, sier Knutsen.

Men så var det dette med tillit.

– Vi opplevde at veilederne kom inn med et utgangspunkt om at vi var dårlige til å drive utviklingsarbeid, men vi hadde ikke den oppfatningen, sier skolesjef Ann Kristin Bolstad. Foto: Silje Katrine Robinson
– Vi opplevde at veilederne kom inn med et utgangspunkt om at vi var dårlige til å drive utviklingsarbeid, men vi hadde ikke den oppfatningen, sier skolesjef Ann Kristin Bolstad. Foto: Silje Katrine Robinson

– Det er så fort gjort å ende opp som en slags rådgiver, hvor man forsøker å gi løsninger hele veien. I Vaksdal var de allerede godt i gang, og de hadde masse kompetanse. Så vi øvde oss på å være tilbakelente, spørrende og lyttende. Vi ville sikre at vi ikke var for raske til å foreslå løsninger, sier Knutsen.

Nå reiste de også kun to og to veiledere sammen til skolene, ikke alle fem samtidig.

– Det gjorde det mer avslappet og førte til bedre diskusjoner.

Knutsen er glad for at tillitskrisen kom på bordet umiddelbart.

– Da var det en utblåsning, og det tror jeg hjalp oss i å komme videre sammen.

Overordning

I kommunen hadde de allerede kartlagt og analysert elevresultater og andre undersøkelser. Det var gjennomført ståstedsanalyse. Da Veilederkorpset kom inn, begynte arbeidet med å finne ut hvor det var mulig å gjøre grep. Læreplanen ble et nøkkelord.

– Det endte opp med denne figuren, sier rektor Monika Antun og legger et laminert ark på bordet med et par sirkler og en trekant.

Øverst står det læreplanforståelse.

– Det er ikke tilfeldig, sier Antun og dunker fingeren tre ganger på toppen av trekanten.

Hun sier det var en prosess med å gå fra et detaljfokus på målene i læreplanen, til å bli trygge på at det var helt greit å ta utgangspunkt i den overordnede delen.

– Det ga oss handlingsrom. Man har så lett for å hoppe over den overordnede delen og gå rett til kompetansemålene. Man låser seg til dem og blir stresset fordi man skal rekke gjennom alt. Arbeidet med Veilederkorpset gjorde at vi begynte å se læreplanene i et nytt lys, sier Antun.

Det har blant annet medført at de nå jobber med aldersblandede grupper. Hver uke, hele året.

– Lærerne får brukt det de er flinkest i, og det har gitt et helt annet profesjonsfaglig samarbeid mellom dem, sier Antun.

Vurderingsarbeidet var også en akilleshæl de fortsatt jobber med. Samtidig var det store forskjeller mellom skolene i hva de var gode i, og hva de ønsket hjelp til. Tross ulike utfordringer hadde skolelederne et behov for å samle seg i større grad.

– I store kommuner er det støttesystemer og en stor administrasjon å lene seg på. Mens jeg må være min egen fagavdeling og mitt eget støttesystem, sier rektor Antun, som sier sparringspartnere er noe av det hun savner mest i lederjobben.

Derfor har de jobbet mye med å bygge lag, noe de også påpekte overfor Veilederkorpset at var viktig.

– Deres jobb må være å hjelpe rektorene og ledelsen til å hjelpe hverandre, sammen. Det ble nok litt for mye veiledning med én og én leder. De tenkte ikke alltid på hele gruppen samlet. Det er noe Veilederkorpset bør reflektere over og ta med seg videre, sier Antun.

Skolesjefen og alle rektorene får hver sin veileder som gir personlig oppfølging. Antun hadde en rektor fra en skole i Hedmark som sin veileder.

– Vi var nok på telefonen med hverandre én gang i måneden i snitt, men i enkelte perioder var det mer, sier Antun.

Oppvekstsjef Bolstad, sier det for hennes del handlet mye om struktur, oppfølging og planarbeid.

– Det blir en prosess med møter og mellomarbeid gjennom de to årene, sier hun.

Antun sier hun hadde løpende kontakt med veilederen gjennom hele perioden.

– Det var telefonsamtaler av typen «hvordan går det nå?». Av og til er det bare fint å høre noen si at «nei, det får ikke vi helt til heller». Åh, det har vært så godt å få høre noen ganger, sier Antun og ler.

Fra ledelse til klasserom

Veileder Rune Knutsen sier Vaksdal kommune allerede var godt i gang med å skape en lederkultur med kompetansedeling og støttefunksjoner.

– Når de utnyttet de forskjellige skoleledernes kompetanse, var de et veldig godt team. De kom langt med å dra nytte av hverandre, noe de også oppdaget selv. Der de nok forbedret seg, var i en større felles forståelse for hva de ville at Vaksdal-skolen skulle være, og en forpliktelse overfor det. At de skulle gå i samme retning, men bruke forskjellige verktøy ut fra den enkelte skoles behov, sier Knutsen.

Han sier veiledningen i stor grad skjer én til én, basert på hva skolelederne selv rapporterer at de har behov for.

– Veilederkorpset retter seg bare mot lederne. Hvorfor det?

– Teorien viser at for å skape endring på skoler, betyr ledelse utrolig mye. Men det er selvsagt den enkelte lærer som skaper endring ut mot elevene. Og her var oppvekstsjefen i Vaksdal veldig tydelig på at selv om det var lederne som fikk veiledning, var de nødt til å se resultatene ute i klasserommet, sier Knutsen.

Lærer Marit Midtun mener de er blitt bedre til å tenke langsiktig.
 – Og skolene i kommunen styrer i én felles retning, sier hun etter oppfølgingen fra Veilederkorpset. Foto: Silje Katrine Robinson
Lærer Marit Midtun mener de er blitt bedre til å tenke langsiktig. – Og skolene i kommunen styrer i én felles retning, sier hun etter oppfølgingen fra Veilederkorpset. Foto: Silje Katrine Robinson

Han understreker at de hadde flere møter på skolene med hele personalet til stede.

– Her ble lærerne involvert, og det var viktig at de var trygge på det som skjedde. Vi ville synliggjøre for lærerne hva vi jobbet med. Et av suksess-kriteriene vi trakk fram i sluttevalueringen var å involvere de tillitsvalgte. De er en veldig viktig ressurs i endringsprosesser, sier Knutsen.

Inn for landing

Lærer Marit Midtun sier lærerne tidligere har opplevd at det blir satt i gang mange utviklingstiltak på kort tid.

– Da blir det fort heseblesende, uten at noe får lande skikkelig. Med Veilederkorpset var lærerne opptatt av at denne gangen måtte ballen få lande. Så det ikke blir så mye av og på, sier Midtun.

Hun synes de har lyktes med det de siste par årene.

– Vi er blitt bedre til å tenke langsiktig, og skolene i kommunen styrer i én felles retning, sier Midtun.

Rektor Monika Antun anbefaler skoler og kommuner å hive seg på ordningen om de får sjansen.

– Det er mye å lære. Men tenk grundig gjennom hva du vil ha ut av det. Det er viktig at man eier det selv. Da klarer man å bygge opp noe som står igjen også etter at Veilederkorpset har dratt, sier Antun.

Oppvekstsjef Ann Kristin Bolstad mener Veilederkorpset har gjort dem bedre rustet til å ta det påbegynte utviklingsarbeidet videre. Men også hun mener det er viktig å vite hvor man står før man slipper til noen utenfra.

– Man bør ha en viss trygghet. Og bruk tiden i startfasen. Det er en viss opptiningsperiode som ikke er gjort unna på 14 dager. Så er det kjempeviktig å avklare forventninger på forhånd, sier Bolstad.

Mye handler om tillit til hverandre.

– Veiledning handler om å bygge gode relasjoner. Akkurat det vi lærere må gjøre med elevene for å få til læring, skyter lærer Midtun inn.

– Når tenker dere at arbeidet skal vise seg i resultatene til elevene?

– Standpunktkarakterene har gått opp de siste to årene. Nå ligger vi på landssnittet. Det skjedde før Veilederkorpset kom skikkelig i gang, og det viser at vi allerede var på god vei, sier Bolstad.

Hun kikker ut vinduet, over et regntungt Vaksdal.

– Akkurat dét tenker jeg vi skal ta æren for selv.