Produksjon av digitale læremidler – en vitalisering av læreryrket?

Digital kompetanse er definert som en grunnleggende ferdighet i Kunnskapsløftet og i prinsippet skal bruk av digitale læremidler og verktøy tas i bruk i alle fag. For å komme i gang med et så krevende arbeid, har alle fylkeskommunene, med unntak av Oslo kommune, gått sammen om å etablere Nasjonal digital læringsarena, (ndla) Hensikten med etableringa er blant annet å produsere og kjøpe digitale læremidler. En annen hensikt er å gi lærere og elever et felles digitalt og pedagogisk rammeverk det går an å arbeide innafor. 

Det viser seg at etableringa av ndla har avstedkommet en del motstand, ikke minst fra forlagsbransjen. Forlagsbransjen hevder at etableringa er en konkurransevridning. Andre kritikere hevder at den metodiske friheten til lærerne blir borte innafor ndla. Slik jeg ser det kan ikke lærere velge bort digital kompetanse i sin måte å arbeide med faget på, men læreren vurdere når og hvordan digitale læremidler og verktøy skal inkluderes i faget. Det betyr at den produksjonen ndla er i ferd med å få opp i form av digitale læremidler, vil øke valgfriheten og gi større mulighet for variasjon i opplæringa enn tidligere.

Bruk av ikt i klasserommet er en krevende øvelse. I de omstillingsprosessene vi står oppe i, har lærere selvfølgelig rett i at skolen ikke er godt nok rusta til å bli «heldigitalisert». Men dette må ikke bli en begrunnelse for å unnlate å prioritere arbeidet med å legge til rette for ikt i opplæringa og utvikle metoder som er tilpassa moderne arbeidsformer.

Skolen står oppe i et klassisk dilemma der noe nytt skal utvikles samtidig som undervisningen skal ivaretas. Det har vært rimelig uproblematisk å innføre edb i skolens administrasjon og læringsplattformene har blitt tatt i bruk uten at dette har blitt oppfatta som spesielt vanskelig. Problemet synes å oppstå idet vi beveger oss inn i det pedagogiske feltet der bruk av digitale læremidler og verktøy skal gi en merverdi i form av bedre og mer tilpassa opplæring. I denne sammenhengen er det bare de profesjonelle lærerne som kan etablere ny praksis gjennom bruk av og erfaring med digitale læremidler og verktøy. Videre vil jeg hevde at det bare er gjennom brei bruk av ikt i alle fag, at vi kan få opp denne erfaringa. Her trenger vi målretta innsats og oppmuntring både av ledere og lærere til å drive systematisk utviklingsarbeid på skolenivå – men slik innsats koster både tid og penger.

Et viktig satsing fra fylkeskommunenes side er etableringa av ndla. Her skal lærere og elever kunne finne digitale læremidler og verktøy samtidig som de skal kunne spille en mer aktiv rolle som produsent av læremidler. Det å kunne delta i faglige sammenhenger som går ut over egen skole og eget fylke, åpner for helt nye samarbeidsformer både faglig og sosialt. Siktemålet er at lærere sammen med elevene skal kunne bruke de digitale læremidlene i nye sammenhenger med utgangspunkt i den enkelte elevs læringsstrategi. Et annet siktemål er å ta vare på de gode undervisningsoppleggene og dele disse med kolleger og medelever. Sammenhengen mellom de digitale mediene og den analoge læreboka må derfor gjøres mest mulig sømløs.

Læreboka blir av mange sett på som selve livsnerven (i tillegg til læreren) i undervisninga. Læreboka (som eies av eleven) kan strekes i, skribles i, stoffet kan kopieres og memoreres uten at det lages noe oppstyr omkring det. I sitt format er læreboka statisk, men legger opp til dynamiske læringsprosesser der lærestoffet tas i bruk og settes inn i sammenhenger som er elevens og lærerens egen. Dette forholdet handler om lærebokas egenart og styrke. Med gratis læremiddelordning og utlån av lærebøker er denne praktiseringa i fare. Der skolene låner ut bøker, skal læreboka leveres tilbake i god stand. Da sier det seg selv at bearbeiding av stoffet ikke kan skje på samme måte som før. Men det er ingen disputt om å bearbeide stoff, tilegne seg stoff og sette dette inn i nye sammenhenger når læreboka er mediet.

Når vi kommer til de digitale læremidlene, skjer imidlertid noe interessant. I diskusjonen om digitale læringsressurser, kommer fagforfatterne på banen og ønsker ikke at det skal være mulig å forandre grunnproduktet. Opphavsrettighetene blir brukt som argument for å hindre understreking av tekst, skriving i tekst, kopiering av tekst osv. Den arbeidsformen som aksepteres i det analoge formatet, er plutselig ikke stuereint i det digitale formatet. Bak dette ligger selvfølgelig økonomiske betraktninger. Kravet om at lærestoff i det digitale formatet skal framstå som uforanderlig, er i dag i beste fall en anakronisme i verste fall en dinosaur.

I tillegg ser en bort fra læringsperspektivet som må være grunnleggende også for bruk av digitale læremidler. Læring foregår ikke i et tomrom, læring skjer i det eleven gjør lærestoffet til sitt eget. Det kan skje på flere måter, ved bearbeiding, ved endring, ved lagring av nøkkelord knytta til stoffet, ved å bruke lærestoff som utgangspunkt for egen produksjon og ved å lagre deler eller hele ressursen i eget område. Digitale læremidler må derfor legge til rette for læringsprosesser som drar nytte av fortrinnene til de digitale mediene. Ferdig utbygd, gir ndla lærere og elever muligheten til å publisere egen produksjon, dele på erfaringer med bruk av læremidler og oppmuntrer til faglig interaktivitet på en helt ny arena.

Etableringa av ndla utfordrer forlagenes måte å utforme innhold i læreboka på, den utfordrer og åpner opp for andre måter å forholde seg til opphavsretten på, den utfordrer andre måter å tenke honorering på og utfordrer lærere og elever til mer interaktive arbeidsformer. Ndla utfordrer videre forlagene og teknologimiljøer med krav om design som baserer seg på pedagogiske prinsipper og bruk av åpne standarder, fri programvare og lagring av læremidler i digitale allmenninger. 

For skoleeier blir utfordringen å framskaffe eller få tak i læremidler som dekker læreplanmålene i alle fag, er på begge målformer og har lydfiler. Samtidig må digitale læremidler og verktøy ivareta metodefriheten og gi mulighetene til differensierte pedagogiske opplegg. For å få opp slik produksjon, er vi avhengig av at flest mulige fagmiljø er på banen, både i forhold til ndla og forlagene. Bare gjennom systematisk og langsiktig satsing på digital læremiddelproduksjon, er det mulig å oppnå ønsket kvalitet.

Lærerne utfordres på sin profesjonalitet. Det er først når lærerne som profesjon får opp erfaring med pedagogisk bruk at den kompetansen vi trenger kommer på plass. Først da kan skolen som system komme med de gode bestillingene både til opplæring og utvikling av digitale læremidler. Denne kompetansen får vi ikke opp gjennom å kjøre pilotprosjekter i skjermede omgivelser. Denne kompetansen vil vi, etter mitt syn, bare kunne få gjennom alminnelig bruk av digitale læremidler i praksisfeltet. På dette området må lærerne ta på seg sitt profesjonelle ansvar gjennom et langsiktig engasjement for å få det digitale like usynlig og like til stede som tavla i læringsarbeidet.