Annonse

Arbeidsdemokrati under press

Rasmus Willigs bok om kritikkavvæpning får fram at det moderne arbeidsplassdemokratiet er under press, ifølge anmelderen.

Afvæbnet kritik
Rasmus Willig
Hans Reitzels forlag
2016
230 sider
Annonse

Hvordan møter vi kritikk på arbeidsplassen, i det offentlige rom? Ønsker vi kritikken velkommen, ser vi på kritikk som en del av demokratiet, eller oppleves kritikk som en trussel, noe som ikke bør finne sted?

Slike problemstillinger er det den danske sosiologen Rasmus Willig tar opp i sin siste bok «Afvæbnet kritik». Boka er et resultat av sju års innsamling av svar på kritikk som medarbeidere i blant annet barnehage og skole er blitt møtt med. Følgelig vil temaet være relevant for både lærere og barnehagelærere og ikke minst for tillitsvalgte.

For å begynne med konklusjonen: Kritikk blir i all hovedsak sett på som en trussel mot virksomheten, kritikk er illojalt, noe negativt som må avvæpnes. Spørsmålet blir hvorfor er det blitt slik og hvordan denne avvæpningen av kritikken ser ut.

Willig opererer med tre sentrale begreper for å forklare avvisningen av kritikk i arbeidslivet:

 

Neoliberalisme

  • Fra vektlegging på fellesskap og solidaritet til det enkelte individ, alene er du sterk.

  • Noen vet bedre en n andre, og noen i denne sammenheng er alltid den overordnede.

  • Kritikk innebærer svakhet. Du henger ikke med. Kritikk er identisk med negativitet.

 Flexisme

– fleksibilitet ensidig på arbeidsgivers premisser

Resiliens

– du styrkes gjennom motgang

 

Denne utviklingen innebærer en dyrking av den enkelte på bekostning av fellesskapet. Arbeidslivet er et forhold mellom den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver. Kritikk og solidaritet framstår som hår i suppa og bør fjernes.

Hva slags praksis fører dette ifølge Willig til? Ved å gjennomgå en rekke svar på kritikk får Willig fram ulike måter å avvæpne kritiske innspill fra arbeidstakere på. Sentralt i avvisning av kritikk fremstår marginalisering. Den som stritter imot eller stiller kritiske spørsmål, blir marginalisert, vedkommende blir plassert som en outsider. Willig presenterer blant annet følgende avvisningsstrategier:

  • Lederens offerrolle – lederen inntar offerrollen, det er synd på lederen. «Hvordan tror du dette er for meg?»
  • Metafysisk avvæpning – det refereres til et høyoere nivå, rammene er satt, det er bare slik det er. «Dette er blitt bestemt på ◦høyeste nivå».
  • Nivellering – referere til andre kontekster, det henvises til at det fungerer i andre lignende virksomheter. «I den andre avdelingen får de dette til å fungere».
  • Det profesjonelle gjøres til et privat anliggende – det handler ◦egentlig ikke om jobben, men om hvordan du har det privat. «Du ser stresset ut, er alt vel på hjemmefronten?»
  • Fremstilt som konkurransesvak – «Du tåler ikke forandring, du framstår som en taper som ikke klarer å følge med. Er du ikke forandringsparat?»
  • Framstilt som inaktiv, ineffektiv og slapp. «Jobben er ingen sovepute.»
  • Diagnostisert som svak – tar i bruk psykologiske kategorier – «Nå skal vi ◦ ikke synke ned i en depressiv tilstand.»
  • Angrep på den biografiske utlegning – «Du må forandre deg, ◦se framover, glem fortida. Vi skal utvikle oss, ikke avvikle oss.»
  • Patent på sannheten – bruk av evidensbasert forskning – «Det er vi som vet hvordan dette er. Det er jo evidensbasert det jeg sier.»
  • Falske dikotomier – det settes opp en motsetning mellom ◦positiv og negativ, mellom problem og utfordring, der kritikeren knyttes til det negative. «Negativitet avler negatitivet.»
  • Rolleforvrengning – tillitsvalgte blir ansvarliggjort i forhold til arbeidsgiver, ikke arbeidstaker. «Og du er tillitsvalgt, så nettopp du burde gå foran med et godt eksempel og være positiv.»
  • Objekt for bearbeiding – strukturelle problemer individualiseres. «Vi skal visst snart ha ens amtale med HR, du og jeg.»

 

Som vi ser, avvisningen av kritikken blomstrer. En slik utvikling er ifølge Willig en trussel både mot demokratiet og ikke minst mot fagforeningens forståelse av fellesskap og solidaritet. 

Aner vi her en forakt og redsel for svakhet knyttet opp mot konstant prestasjonspress? Ser vi konsekvensene av «generasjon prestasjon»? Er vi i ferd med å erstatte et solidarisk fellesskap med et fellesskap der alle konkurrerer mot hverandre? Relatert til skole, får vi en skole der alle konkurrerer med hverandre? Elevene konkurrerer med hverandre, skolene konkurrerer med hverandre, kommunene konkurrerer med hverandre, nasjonene konkurrerer med hverandre – alle skal bli best. Hva slags skole, hva slags fellesskap oppdrar vi barn og unge til i et slikt system?

Boka er til ettertanke. Den får fram at demokratiet er under press, ikke minst arbeidsplassdemokratiet, at demokratiet ikke kommer av seg selv, og at det fremdeles er behov for sterke fagforeninger.

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!