Positivt om å sette grenser for barn

Forfatteren har lyktes i å holde en gjennomført positiv tone rundt et tema som mange oppfatter litt negativt, mener omtaleren av denne boka.

Å sette grenser for barn. En oppmuntrende veiledning.
Av Arne Skodvin
128 sider
Cappelen
 
Både foreldre og de som arbeider profesjonelt med barn, kan oppleve at spørsmål som handler om grenser og grensesetting er blant de mest utfordrende. Og selv om temaet er grundig diskutert og beskrevet, har det vært forholdsvis lite lett tilgjengelig litteratur på området.
 
Det har pedagogen Arne Skodvin og Cappelens Forlag satt seg som mål å rette på. Skodvin har jobbet i mange år innenfor førskolelærerutdanningen, og har hatt kommunikasjon mellom voksne og barn som ett av sine spesialområder. Dette har ført ham til mange foreldremøter i barnehager og skoler, der temaet har vært grensesetting.
 
I boka "Å sette grenser for barn" har han samlet noe av sin kunnskap og sine erfaringer, og prøver å formidle det på en måte som skal kunne nå fram til de fleste.
 
I åpningskapitlet "Hvorfor sette grenser?" slår Skodvin fast at det er helt normalt å oppleve det å oppdra barn som problematisk. Ekstra problematisk kan det bli når enkelte av dagens travle foreldre sier: "Nei, vi er så lite sammen med barna, så da vil vi helst ha kvalitetstid. Og dermed prøver vi jo helst å unngå grensesetting akkurat da" (sitat fra boka).
 
Skodvin understreker at selv om grensesetting av mange oppleves som et negativt ord, så er begrepet helt nødvendig å ha med seg i samværet mellom barn og voksne.
 
Han presiserer at grensesetting er et mye snevrere begrep enn oppdragelse, men en viktig del av oppdragelsen. Og han tar opp en rekke sentrale spørsmål knyttet til begrepet: Hvor går egentlig grensen? Hvordan gjør jeg grensen tydelig for barnet? Må mor og far alltid mene det samme? Og må grensene være de samme overalt, for eksempel hjemme og i barnehage eller skole?
 
Skodvin bruker mange eksempler i boka, og alle som har egne barn eller arbeider med barn vil kjenne seg igjen i flere av dem. Dette er en opplagt styrke ved boka, ut fra hvilken målsetting forfatteren har. Skodvin bringer ikke nye og revolusjonerende tanker inn i tematikken grensesetting, men har heller ikke ambisjoner om det.
 
Dette er ei bok først og fremst for foreldre, og han har lyktes i å holde en gjennomført positiv tone rundt et tema som mange oppfatter litt negativt. Skodvin får klart og tydelig fram at grensesetting er noe annet enn gammeldags autoritær oppdragelse, at voksenargumentet "fordi jeg har sagt det!" ikke holder, og at også barn har sine egne grenser.
 
Som nevnt er boka særlig tiltenkt foreldre, men også ansatte i barnehage, skolefritidsordning, og skole vil ha nytte av å lese den. Og ikke minst bør den kunne fungere som et godt utgangspunkt for å drøfte temaet på foreldremøter og i foreldresamtaler.