Om å være vikar

Andre ledere og kolleger har rost oss vikarer svært mye, hvilket trengs, fordi vi vikarer kan være hvor gode som helst, men vi står svakt sikkerhetsmessig, i det vi ikke opparbeider oss samme livsgrunnlag med stadig usikkert grunnlag for pensjon, livsstandard, stabilitet, kollegiale, stabile forbindelser. Er det rart om elevene merker speilingseffekten av alt dette? Barn har sterkere åpnere følelser enn vi voksne, ærligere. Derfor merker de først, best og sist slike forhold. De trekkes mellom eventuelle faste lærere, foreldre, venner, pensumkrav. Vi kan hver især være hvor gode som helst som lærere, når det kun er for en kort periode. Ett er sikkert: Der hvor jeg har gitt mest og sett best elevresultater, der ble jeg sterkest nedvurdert for til sist å ble avsatt fra vikarjobben!

Hvor syk må skolen være? Jeg er glad i elevene, kollegene, skolene, fagene mine. For meg er kopimaskinen en av kjepphestene, tidstyver, grunnlag for fortvilelse hos elever, lærere og foreldre i form av løse blader som ofte forsvinner, er dårlige kopier, trukket ut av sin beste sammenheng. Ok, godt med kopier i en del tilfeller, men hovedproblemet i skolen er – slik jeg ser det – å hefte opp læreryrket i stadige nye regler, prøver, forskrifter.

 Vi blir gjort til klemmelus/syndebukker mellom elever, foreldrenes stadige større medbestemmelse innen en verden de ikke skal kunne mestre, med mindre de selv er lærere, inneklemt mellom ledere med svært stort arbeidspress pga. regler, papirarbeidskrav som er svært stort på mange plan. Våre ferdigheter blir satt i tvil av personer som kanskje ikke helt ser hvor mange arbeidsområder og oppgaver en lærer skal klare i løpet av en arbeidsdag på 10-12 timer. Visste foreldrene faktisk hvor mange arbeidstimer en lærer har? Hvor er sikkerhetsnettet for oss vikarer som må ta andre yrker i ferier, da vi ikke har noe livsgrunnlag uten? Og slik kan spørsmålene ingen ende ta. Stå på, Ine Marie!

Innlegget er en kommentar til [LENKE]