Er løsningen på innbilt floke at man skroter både «han» og «hun» og istedenfor vigsler det kastrerte ordet «hen»? spør innspillforfatteren. Ill: Norsk Grammatik av Ivar Aasen (Wikimedia Commons).
Er løsningen på innbilt floke at man skroter både «han» og «hun» og istedenfor vigsler det kastrerte ordet «hen»? spør innspillforfatteren. Ill: Norsk Grammatik av Ivar Aasen (Wikimedia Commons).

Han, hun og blindveien hen

Jeg er ikke så sur at jeg påstår at «alt var så meget bedre før». Men enkelte nyere endringer må det vel være tillatt å rynke på en aldrende nese av?

Jeg har aldri helt forstått hva fordelen var ved at man i sin tid vraket de presise betegnelsene lærer og lærerinne, slik at disse istedenfor ble sauset sammen under fellesbetegnelsen lærer. Den gang lærer og lærerinne var stuerene titler, kunne lærer brukes som generell yrkesbetegnelse og med tilhørende pronomen han og hans, begrunnet i at disse stedordene var øremerket hankjønnsordet lærer. For lærerinne falt det likeens både korrekt og naturlig å benytte hun og hennes.

 

Ellers var samsvar mellom navnordet og riktig tilhørende pronomen så innarbeidd rutine at ingen behøvde å gå med grublende mine og grammatikkbok knuget i hånden for å mestre noe så sjølsagt.

 

Nå opplever vi å lese følgende uttrykksmåte i en artikkel – og det i selveste flaggskipet Utdanning, vårt utstillingsvindu: «… atferd overfor læreren som hun ikke klarer å håndtere».

 

Men en slik situasjon er uavhengig av hvilket kjønn læreren tilhører. Heller ikke i artikkelens øvrige sammenheng er det noe som krever at lærer i ovennevnte situasjon skal være en kvinne. (Den som av utenforliggende grunner likevel vil hindre det grammatisk følgeriktige «han» i å slippe til, kunne i så fall ha valgt å unngå pronomen helt, slik at utsagnet i stedet ble: «Atferd overfor læreren som læreren ikke klarer å håndtere». Litt tyngre språkføring, men med resultat at det tydeligvis anstøtelige «han» hadde blitt eliminert.)

 

Bruken av «hun» i dette artikkelsitatet er for selsomt til å være en språklig slurvefeil. «Hun» må oppfattes som en bevisst villet demonstrasjon og med brodd mot antatt mannssjåvinisme. Men her blir det like feil å bruke «hun» som «han». For både kvinnelige og mannlige lærere kan havne i det uføret som er artikkelens tema. Valg av «hun» istedenfor «han» bare flytter på «diskrimineringen», slik at diskrimineringen i stedet rammer den mannlige part.

 

«Hun» og «han» ligger her som to skjær i språkleia. Styrer en unna det ene skjæret, blir det innholdsmessig grunnstøting på motsatt side. Og en vekselvis vingling mellom skjær til babord eller til styrbord – alt etter hvem som er kommanderende skipper på den aktuelle skuta. Bruker vi derimot konsekvent det følgeriktige «han» etter lærer, får vi iallfall loset skuta fram gjennom leia uten å forvirre de vanlige, greie navigasjonsregler.

 

Kvinnesak er nødvendig og berettiget. Men karikerte utspill tjener ikke saken – ikke andre saker heller når utspillet skaper uorden. På toppen av alt snubler artikkelforfatteren i sitt eget rot. For litt etterpå skriver han: «… læreren og hans kolleger». Da er også inkonsekvensen på plass og forvirringen total.

 

Språket har ikke godt av tilfeldige inkonsekvenser. Satt på spissen: Eselet som i valgets kval sultet i hjel mellom to høydotter. Er løsningen på innbilt floke at man skroter både «han» og «hun» og istedenfor vigsler det kastrerte ordet «hen»?

 

Ikke vet jeg hvilken overfølsom Petter Smart det er som har klampet sammen det nøytrale, kjønnsløse pronomenet «hen». Men til bruk for alle yrkesgrupper, også utenfor vår egen pedagogiske andedam, stikker denne lealause snodigheten freidig nebbet opp. I frustrasjon over misvising på kompasset har man kastet kompasset over bord.

 

Det er å håpe at tilhengerne av det kunstige, oppkonstruerte «hen» bare har en avgrenset menighet i ryggen for sitt engasjement. En velment ide er ikke nødvendigvis vellykket.