I 20 år har norske elever leseferdigheter vært årsaken til steile politiske fronter og store løfter. – Skoleforskning misbrukes i politisk øyemed, mener professor.

Politikkens ABC

I 20 år har norske elevers leseferdigheter vært årsaken til harde politiske fronter og store løfter. Men verken tiltak eller lovnader har fått elevene til å lese bedre.

Publisert Sist oppdatert

– Å kunne bokstaver er ikke det eneste som er viktig for den som skal lære å lese. Å kunne leke, og å vite hvordan man får venner, er svært viktig for lesestarten, sier Ingeborg Anly.

I 27 år har hun undervist i norsk i barneskolen. Hun har også skrevet en rekke lærebøker. Nå viser hun vei gjennom skolebiblioteket på Huseby skole i Oslo, inn til et lite grupperom. Her inne er hun ofte sammen med små grupper elever som trenger litt ekstra støtte.

I Oslo-skolen er de blitt flere. I oktober i år slo Høyre alarm om leseferdighetene til femteklassingene i hovedstaden. Kartleggingsprøvene viser at antall elever som er under kritisk grense i lesing – og skriving, og regning, øker.

– Å lære å lese er så mye mer enn å lære å avkode bokstavsammensetninger, sier Ingeborg Anly, lærer ved Huseby skole i Oslo.
– Å lære å lese er så mye mer enn å lære å avkode bokstavsammensetninger, sier Ingeborg Anly, lærer ved Huseby skole i Oslo.

I en Dagbladet-artikkel krevde Oslo Høyres Øystein Sundelin at byråd Inga Marte Thorkildsen (SV) tar affære.

Han påpekte også at trenden var positiv da Høyre styrte byen.

"Resultatetene fra nasjonale prøver viser at det under Raymond Johansens «regjeringstid» aldri har vært flere elever på 5. trinn som virkelig sliter i norsk, engelsk og regning, samtidig som det er færre som gjør det bra i de samme fagene" skrev Sundelin og hans Mathilde Tybring-Gjedde i en kronikk i Dagbladet i november i fjor.

Thorkildsen svarte på kritikken med et innlegg på aftenposten.no. «Der Høyre var fornøyd med snittresultater, vil vi gi bedre hjelp og mer penger til de skolene som trenger det aller mest», skrev byråden.

Anly mener det er ekstra viktig at lærerne er på lag med elevene når skoledebatten blir så polarisert. På vegne av de minste barna har den erfarne norsklæreren en hjertesukk.

PISA-resultater

I PISA 2018, siste PISA-test, er gjennomsnittsresultatet i lesing på samme nivå som i 2009 og 2000, som er de to forrige gangene lesing var hovedområde. Sammenlignet med PISA 2015 er det en tilbakegang i lesing for norske elever, men resultatet er fortsatt bedre enn OECD-gjennomsnittet.

Kilde: Universitetsforlaget: «PISA 2018 Norske elevers kompetanse i lesing, matematikk og naturfag»

– Gi oss mer tid i starten. Å lære å lese er så mye mer enn å lære å avkode bokstavsammensetninger, sier hun.

– Ved store dysleksiproblemer er avkoding rett nok et problem. Men når barn i ti-tolvårsalder leser dårligere enn vi ønsker, er likevel avkodingsproblemer sjelden årsaken. Problemet er heller at barna ikke skjønner hva de leser. Ordforrådet er ikke stort nok.

Derfor er det så viktig at vi fra første stund har mye tid til å bruke språket; bruke det i lek, i samtaler, høytlesing og i alle andre aktiviteter som bygger språkferdigheter og samtidig støtter opp om et trygt og godt læringsmiljø.

Leseferdigheter midt på treet

Den aller første PISA-undersøkelsen fra 2000 viste at sammenligna med prestasjonene i andre OECD-land, var ikke de norske elevene mer enn middelmådige.

I de tjue åra som fulgte, har politikere fra alle lag snakka med utestemme om tiltak for å gjøre elevene flinkere.

I 2009 lovte Erna Solberg at resultatene ville bli bedre med Høyre ved makta. I 2013 fikk hun sjansen. Og etter to perioder viste høstens PISA-resultater at gjennomsnittet av leseferdigheter blant 15-åringer er det samme som i 2000.

«Det skapes falske motsetninger og låste og karikerte standpunkt.» Marte Blikstad-Balas, professor ved Universitetet i Oslo

Likevel gjentar politikernes løfter seg. Det er ikke så rart, mener professor Marte Blikstad-Balas ved Utdanningsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo.

– Det er jo fordi det er så viktig å lese godt. Leseferdigheter er helt avgjørende i alle skolefag, i videre studier og i arbeidsliv. Skandinavisk forsk­ning viser at det er svært mye lesing og skriving også i ikke-akademiske yrker. Derfor er det kanskje ikke rart at det jaktes på den beste leseopplæringa. Noe av det forskere imidlertid veit sikkert, er at ulike barn lærer på så uendelig mange ulike måter, sier hun.

– Leseopplæring er komplekst, men skolepolitikken baserer seg på steile fronter. Nå settes det opp motsetninger som ikke finnes. Tester, på den ene sida, og et trygt og godt skolemiljø på den andre, framstilles som konkurrenter. Det er jo tull. Å måle leseferdigheter for å få grunnlag for systematisk oppfølging i klasserommet og å arbeide for et trygt skolemiljø, er ikke motsetninger.

Blikstad-Balas sier hun ikke kjenner en eneste forsker, eller skolepolitiker fra noe parti, som er for målinger for målingenes skyld.

– Men det antas ofte at alle som meiner det kan være viktig og riktig å teste for eksempel barns leseferdigheter, er mindre opptatt av at barn skal ha det bra, eller av verdier. Det skapes falske motsetninger og låste og karikerte standpunkt.

Skoleforskning misbrukes

Professoren mener også skoleforskning misbrukes i politisk øyemed.

– Skolepolitikere bestemmer seg for hva slags politikk de tror fungerer. Etterpå leiter de etter forskning som støtter dem.

Blikstad-Balas ser ingen grunn til at alle detaljerte skoleforskningsresultater automatisk skal bli politikk.

– Politikere skal naturligvis informeres om forsk­ning. Men det er viktig å skille mellom hva som er empirien for læringseffekt ved ulike tiltak og hva som er politiske eller moralske spørsmål.

Vi har forskningsresultater som, forenkla framstilt, sier at undervisninga til en god lærer ikke blir dårligere av at det kommer noen ekstra elever inn i klassen.

En dårlig lærer blir heller ikke bedre av at klassen blir noe mindre. Dette uttrykkes ofte som at undervisningskvalitet ikke er avhengig av hvor store klassene er og at det ikke er noen grunn til å lage mindre klasser. Som forsker må jeg svare nei på et spørsmål om jeg tror det automatisk blir bedre læring i mindre klasser, sier hun, og fortsetter:

– Men spørsmålet om klassetall og lærertetthet er ikke bare et spørsmål om undervisningskvalitet i smal forstand. Skolen skal også ha andre verdier.

Klassestørrelse dreier seg om trivsel for lærere og elever. I barnehagen er det en verdi at hvert barn blir sett. Men det er like viktig å se trettenåringen som treåringen.

Vi bør innrette skolen slik at trettenåringen også blir sett, uavhengig av hva forskning sier om undervisningskvalitet og klassedelingstall. Noen spørsmål er verdispørsmål like mye som de er spørsmål om dokumentert læringseffekt.

Blikstad-Balas kaller skole en uhyre sammensatt virksomhet. En hard politisk debatt med en hard politisk retorikk neglisjerer lett denne kompleksiteten, mener hun. Samtidig dekker retorikken over hvor stor den politiske enigheten egentlig er.

– Politiske tiltak som er godt meint, men som ikke klarer å favne dette mangfoldet, blir lett problematiske og overforenkla når de skal iverksettes.

Fraværsgrense, skolemat eller seksårsreform kan være eksempler på det. Fraværsgrensa i videregående har fått ned fraværet. Flott, jeg kan jo ikke være motstander av det. Men vi bør ikke erklære suksess for fort. Det er sjelden skolepolitiske tiltak fikser store, sammensatte problemer enkelt.

Om fraværsgrensa kan vi spørre: Veit vi at det er dem vi vil se oftere på skolen, som har mindre fravær? Eller er det de som alltid har møtt opp, som nå ikke unner seg en fortjent sykedag? Hvordan påvirker fraværsgrensa dem som havner under grensa tidlig i skoleåret? Dette er viktige spørsmål, uavhengig av om fraværet går ned, sier hun.

– Strammere, mer tradisjonell læring i den nye førsteklassen kan sees som en politisk reaksjon på de første PISA-testene. Nå skal dette evalueres. Tør du spå resultatet?

– Jeg blir ikke overraska om evalueringa viser at elevene jevnt over ikke har fått målbart mer kunnskap, sier Marte Blikstad-Balas.

Clemet: – Noe har svikta

Kristin Clemet, utdanningsministeren som fikk PISA-sjokket på pulten da hun tiltrådte i 2001, mener derimot at tiltakene de innførte, har ført til store, positive endringer. Stikkordene er innføringen av et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem og nasjonale prøver.

«Etter hvert modna erkjennelsen av at kvaliteten ikke nødvendigvis øker proporsjonalt med hver krone vi putter inn i skolen.» Kristin Clemet (H), tidligere utdanningsminister

– PIRLS-undersøkelsen viser også at elever på fjerde og femte trinn har hatt stor framgang i leseferdigheter. Men det er tydelig at noe har svikta på ungdomstrinnet, sier Clemet.

Hun mener imidlertid at en av de viktigste erkjennelsene etter sjokket var den at vi ikke kan bevilge oss til verdens beste skole.

– Vi fikk en ny diskusjon om kvalitet i skolen som ikke bare handla om struktur og budsjett. Etter hvert modna erkjennelsen av at kvaliteten ikke nødvendigvis øker proporsjonalt med hver krone vi putter inn i skolen. Hadde det vært slik, hadde jo Norge vært best i absolutt alt.

Små endringer ved politisk skifte Høyre-nestoren mener de fleste endringene som ble gjennomført tidlig på 2000-tallet, var sterkt etterspurt i Skole-Norge.

– Klassedelingstall og læreplaner er eksempler på det. Likevel kan det komme kritikk etterpå, hvis resultatet ikke blir som forventa. Politikere på nasjonalt plan ser ofte at mange ønsker større frihet. Men ansvaret, som gjerne følger frihet, kan av og til bli for stort.

Da Høyre måtte gi fra seg Kunnskapsdepartementet til SV i 2005, førte det også til lite endring i reformene. Det er de to tidligere «kunnskaps-Kristinene», SVs Halvorsen og Høyres Clemet, enige om i et intervju med det internasjonale konsulentfirmaet McKinsey fra 2019.

Til Utdanning sier Clemet at motsetningene i norsk politikk generelt sett ikke er så store.

– Vi ser også ofte at partier blir mer moderate når de kommer i regjering. Og på grunn av konsensustradisjonen vi har her i landet, følger det ikke nødvendigvis radikale brudd med regjeringsskifter. SVs skolepolitikk etter at de kom i regjering kan være eksempel på det. De gjennomførte for eksempel læreplanreformen Kunnskapsløftet, som de før valget hadde sagt de ikke ville gjennomføre, sier hun.

– Hvorfor fortsetter da den kraftige politiske retorikken? Høyres Mathilde Tybring-Gjedde uttalte nylig at Oslo-elevene hadde gjort det bedre på nasjonale prøver med Høyre i rådhuset.

– Slikt kan man naturligvis ikke vite. Men man kan minne om at hvis skolen arbeider mer med lesing, vil elevene lese bedre.

– Men hvor går grensa mellom hva politikere kan bestemme og hva pedagoger veit best?

– Det er diskusjonen som aldri vil ta slutt. Det gjelder jo alt fra pedagogiske metoder til læreplaner, fag- og timefordeling, ressurser, hva som skal lov- og regelfestes, vurderingssystemer og mer til. Jeg tror vel at i dag vil de fleste politikere gjerne følge et slags nærhetsprinsipp og overlate beslutninger til det lavest mulige nivå.

Men uenigheten vil nok stå om hvilket nivå det er, om det for eksempel er læreren eller skolen, skolen eller kommunen, eller kommunen eller staten.

– Hva med mer formell læring for seksåringene, som tiltak etter PISA-sjokket. Det er fremdeles omdiskutert?

– Det kom ikke som et resultat av PISA, men som følge av en omfattende kunnskap om norsk skole, og et ønske fra mange om at man skulle begynne lese- og skriveopplæring alt fra første trinn. Men det skal naturligvis skje på en måte som passer elevene, sier Clemet.

– Alle mener noe om skole

– Når skolepolitikere tvinger all debatt til å dreie seg om læring, blir det lett kortslutning.

«Det kan være bra at ikke enhver valgkamp bærer med seg løfter om en ny utdannings-reform.» Snorre Valen, tidligere nestleder i SV

Politisk redaktør Snorre Valen i nettavisa Nidaros i Trondheim snakker av egen erfaring. Han satt på Stortinget for SV fra 2009 til 2017, og var nestleder i partiet fra 2015 til 2019.

– Er det andre områder der politikere bruker testresultater i argumentasjonen like hardhendt som i utdanningsfeltet?

– Politikere kan være ganske brutale i bruken av statistikk. Men de fleste testresultatene i skolen er meint som et arbeidsredskap for lærerne. Redskapene til yrkessjåfører, elektrikere eller leger blir ikke brukt på samme måten, så utdanning er spesielt.

– Hvorfor blir det sånn?

– I utdanningspolitikken er det en tendens til at partiene får alle sine kjernesaker til å handle om læring. Skolemat vil gi bedre læring, argumenterer venstresida. Det tror jeg ikke nødvendigvis på. Men skolemat er viktig for mye anna. Og skolens mandat er breiere enn læring.

Men når all debatt presses inn på læringssporet, kortslutter debatten. Alle har gått på skolen, og alle har et sterkt forhold til utdanning. Derfor føler både politikere og foreldre seg kompetente til å tråkke inn i pedagogenes faglighet med en sjøltillit de ikke har overfor andre yrkesgrupper.

– Mer nyansert debatt

Likevel meiner Valen at den politiske utdanningsdebatten har utvikla seg positivt de siste femten-tjue åra.

– Partene er ikke lenger mest opptatt av å slå hverandre i hodet med «puggeskole» eller «koseskole». Debatten er blitt mer nyansert. Høyresidas kunnskapsministre har blitt mer fortrolige med ord som «mestring», «estetiske fag» og ikke minst «dybdelæring».

- Hvorfor er retorikken da fortsatt så hard?

Lesetester

Internasjonale:

I PISA (Programme for International Student Assessment) måles 15-åringers kompetanse i lesing, matematikk og naturfag.

PISA ble første gang gjennomført i 2000, og undersøkelsen blir gjentatt hvert tredje år.

I PIRLS (Progress in International Reading Literacy Study) undersøkes leseinnsats og leseferdigheter blant elever på fjerde og femte trinn.

Undersøkelsen blir gjennomført hvert femte år. Norge har deltatt i PIRLS i 2001, 2006, 2011 og i 2016.

Nasjonale:

Nasjonale prøver i lesing er prøver på 5. trinn som måler elevenes evne til å finne og tolke informasjon og til å reflektere over innhold og form i teksten.

Kartleggingsprøver:

Kartleggingsprøvene hjelper skolene og lærerne med å finne elevene som trenger ekstra hjelp i løpet av de første fire skoleårene.

Det finnes både obligatoriske og frivillige kartleggingsprøver.

– Utdanningsdebatten nå lider under forvirring. Partene veit ikke hva de skal løfte fram for å få vise de tydelige politiske forskjellene. Før prøvde de å lage politikk av forhold de burde latt være mer i fred. Kritikken av testregimet ble til tider til en motstand mot enhver form for måling, mens høyresidens problematisering av grunnleggende ferdigheter til slutt hørtes ut som om analfabetismen hadde godt feste i skolen.

– Hvilken plass vil utdanning få i valgkampen?

– Her har jeg bare magefølelse å bygge på. Men jeg tror ikke skole og barnehage vil prege valgkampen like mye som før. Partiene vil famle i leitinga etter klare enkeltsaker å spille ut, kanskje med unntak av debatten om inntak til videregående.

Og debatten om ressurser i skolen er tross alt mest kommunal. De gamle sakene duger ikke like godt lenger. Venstresida har, trass alt, forsona seg mer med reformen Kunnskapsløftet. Og Kristelig Folkeparti har, ved å presse igjennom lærernormen, sprengt den politiske polariseringa i synet på klassestørrelse.

– Er det uheldig for sektoren hvis skole og barnehage ikke får prege valgkampen?

– Jeg tror det kan være bra at ikke enhver valgkamp bærer med seg løfter om en ny utdanningsreform, sier Snorre Valen.

Å streve med tekst

På Huseby skole er det blitt frikvarter, og i skolegården prøver unger med iver og kraft å kompensere for lange minutter med stillesitting.

– Jeg skulle ønske vi satsa mer på å gjøre eleven robuste nok til også å stå lenger i vanskelige læresituasjoner. Kanskje har vi misforstått dette med tilpassa opplæring, sier Ingeborg Anly.

Hun forteller at en elev som viser tegn til å streve, svært raskt får en enklere tekst under nesa.

– I mange tilfeller burde de heller blitt hjulpet til å slite seg gjennom den vanskelige teksten.

– Er det noen politiske grep du tror kan heve både de dårligste og det generelle nivået?

– Jeg har tro på de nye læreplanene med vekt på dybdelæring. De gir bedre forutsetninger for å realisere ambisjonen om at alle lærere er lese- og skrivelærere. I naturfag og samfunnsfag, for eksempel, leser elevene ofte mer kompliserte tekster med mer krevende vokabular enn i norsktimene. Slik må vi samarbeide og utnytte dette.

Hun mener skolen er blitt mer profesjonalisert de 27 åra hun har jobbet som lærer.

– Det er slutt på at argumentet «sånn har jeg alltid gjort» automatisk trumfer forslag for endring i undervisninga. Vi er et samla kollegium som diskuterer og gjør kunnskapsbaserte beslutninger.

Problemet, mener hun, er det konstante lærerstresset. Hun rister på hodet og konstaterer at det er så overveldende mye at det er vanskelig å ha oversikten.

- Stresset det skaper, er så stort at vi lett mister kjerneverdiene av synet. La oss få holde blikket på ballen, sier Ingeborg Anly.

Rettelse: I den første utgaven av denne saken het det at Tybring-Gjedde hadde uttalt at Oslo-elevene hadde lest bedre om Høyre fortsatt hadde styrt Oslo-skuta. Det sitatet var ikke korrekt, og ble rettet den 18. januar.