Lærerutdanningen: feil om historien, advarsel om masterkrav

Debatt: Påstanden om at pedagogikken sto mer sentralt i lærerutdanningen på 1970-tallet, medfører ikke riktighet.

Publisert Sist oppdatert

I et oppslag på Utdanningsnytt om at lærerutdanningen bør bli 120 millioner kroner dyrere (egentlig flyttes fra en finansieringskategori til en annen), er der flere punkter som bør kommenteres.

1. Man har intervjuet historikeren Kim Helsvig, som «… viser til at frå 70-talet var norsk lærarutdanning sterkt prega av sosialpedagogiske perspektiv. Pedagogikken var det sentrale emnet, faga var meir underordna.»

Dette er rett og slett feil. I den treårige lærerutdanningen fra 1973 utgjorde fagene to år, altså 67 prosent. Pedagogisk teori og praksis utgjorde ett år, altså 33 prosent. Av dette var praksis på ca 13 prosent, slik at pedagogikk utgjorde 20 prosent. Det gir knapt grunnlag for å hevde at faget var ‘sentralt’, og i hvert fall ikke for å hevde at fagene, med 67 prosent, var ‘underordna’.

For lesere som ikke er kjent med den videre utvikling, er det viktig å være klar over at praksis da var innregnet i den totale studietid. Da lærerutdanningen ble fireårig i 1990-åra, innførte man et dobbelt bokholderi – skolefag og pedagogikk utgjorde til sammen fire år, praksis ble ikke, og blir fortsatt ikke, regnet inn i de fire årene.

Pedagogikken hadde hatt ca. 20 prosent av tre år; den fikk fra 90-åra 12,5 prosent av fire år, det er en reduksjon på 0,1 år.

Myten om pedagogikkens sentrale stilling skyldes at man som regel at glemmer at det det var tale om ett år til pedagogikk og praksis. Siden da har de fleste aktører hatt interesse av å glemme: Pedagogene vil gjerne vise hvor mye pedagogikken ble svekket i 1990-åra, nemlig fra ett til et halvt år; skolefagenes folk vil, som Helsvig, gi inntrykk av at pedagogikk hadde uforholdsmessig mye plass i 1970- og 80-åra.

2. At ‘sosialpedagogiske perspektiv’ skulle ha stått så sterkt, er tvilsomt. Helsvig har tidligere dokumentert et nokså vindskjevt forhold til sosialpedagogikk. I historieverket om Universitetet i Oslo har han skrevet om sosialpedagogers rolle i forbindelse med universitetets påståtte ‘brudd med skolen’. Her må jeg begrense meg til å vise til min artikkel i Uniped nr 1 for 2014, med tittelen «Pedagoger i undergravningsvirksomhet ved Universitet i Oslo – kritiske kommentarer til bind 6 i Universitetet i Oslos historie». Den eneste sosialpedagogen Helsvig refererer til, er Eva Nordland. Om henne, da som del av en gruppe hvor ingen andre nevnes, hevder Helsvig at hun/de «… bidro med andre ord på en avgjørende måte til å undergrave ledelsens ambisjoner om å bevare universitetets tidligere sterke stilling som lærerutdanningsinstitusjon.»

Etter en gjennomgang av Helsvigs historiefremstilling fant jeg å måtte konkludere slik: «Av og til er det belastende å måtte trekke konklusjoner. Slik er det her: Det er knapt mulig å hevde annet enn at påstanden om Nordlands undergraving overskrider grensen for tøv, med god klaring.»

Jeg er redd for at påstanden om at pedagogikken i lærerutdanningen på 1970- og 80-tallet var så sterkt preget av sosialpedagogikk, også kan grense mot tøv. Slik jeg husker det, var psykologiske, didaktiske og historiske emner godt representert.

3. I oppslaget siteres også forhenværende høgskolelektor Steinar Laberg: «Eg har vore sensor for fleire masteroppgåver i lærarutdanninga, og det er mye gråvær. […] Problemet er at så mange masteroppgåver ikkje er særlig gode. […] Den gjennomsnittlege lærarstudenten vil trenge svært mye støtte for å tileigne seg akademisk språk og refleksjonsmåte for å kunne leve opp til krava om masteroppgåve og forskartilnærming.»

I kommentarer til årets statsbudsjett, slik de fremkom i universitetsavisa Khrono, var det få eller ingen som dreiet seg om veiledning på masteroppgaven. En slik kommentar fant man imidlertid i Utdanningsnytt: «… leiar i Pedagogstudentane, Elise Håkull Klungtveit, meiner masterutdanninga for lærarstudentane med dette blir mye dårlegare finansiert enn andre masterutdanningar. – Vi meiner dette vil bety dårligare oppfølging av studentane. Vi er redde for kva det vil bety for praksis og ikkje minst for masteroppgavane.» Jeg har i flere innlegg de siste årene uttrykt bekymring for at relativt svake studenter (sammenliknet med rekrtutteringen til mange andre masterstudier) ikke blir silt før de får gå videre på masternivået (i motsetning til studier hvor det kreves bachelor med C; tidligere mellomfag med 2,7) og til dels vil måtte bli veiledet av personer som er relativt uerfarne som veiledere på masteroppgaver (men det vil jo rette seg etter hvert). Hvis årets budsjett innebærer at timeressursen til veiledning på masteroppgave blir lavere enn på andre studier, frykter jeg at frafallet vil øke med mer enn de 10 prosentpoeng jeg har lagt til grunn som ett element i en beregning av lærermangelen om et par år: Frafallet på 4-årig er ca 30 prosent, jeg har anslått 40 prosent på 5-årig.

Om anslaget er korrekt, vil vi få vite neste år, da første kull på 5-årig lærerutdanning skal få sine mastergrader.