Hva er vitsen med lekser?

Det er for så vidt lett å være enig i argumentasjonen, problemet er bare at den bygger på en feilaktig oppfatning av hva læring er generelt, og hva som er vitsen med lekser spesielt.

Har du noen gang møtt en lærer som argumenterer for at lekser er viktig fordi det blir enda flere lekser neste år, på ungdomsskolen eller på videregående? Hvis det hadde vært det beste, enn si eneste argumentet for lekser hadde jeg vært enig med Beckham uten å blunke, på samme måte som jeg hadde vært enig om argumentasjonen hadde gått på disiplin, å øve opp selvstendighet eller, som Beckham foreslår, å skape kontakt mellom skole og hjem. Det finnes mye bedre måter å oppnå alt dette på enn å tro at det skal oppnås gjennom lekser, som om leksene hadde egenverdi i seg selv. (Det ville i tilfelle vært like meningsfylt å stå ti minutter på en fot og hyle kykeliky hver kveld før sengetid, og rapportere tilbake til læreren i meldingsboken om at øvelsen var gjennomført.)

Det finnes flere teorier som beskriver hva læring innebærer, men et element av øvelse inngår i nesten all læring. Det er dette elementet av øvelse, ofte også kalt repetisjon eller overlæring, som utmerket godt kan foregå i form av lekser. Det er både en kjensgjerning og en utfordring for skolen at ulike elever trenger ulik tid for å bearbeide stoffet. Jeg vil tro at dette også er en vesentlig grunn til at det er behov for en viss utjevning for at elevene skal oppnå kompetansemålene i læreplanen på tilnærmet samme normerte tid.

I tillegg til at det er lite effektivt å bruke enda mer av skoletiden på å øve på stoff som allerede er gjennomgått og innlært, kan det å øve på innlært stoff i hjemmelekse bidra til nettopp utjevning av forskjeller. En klar forutsetning er at stoffet både er gjennomgått og innlært. Verken Beckham eller andre skal behøve å være god i matematikk for å kunne hjelpe sin datter med matematikkleksene. Det han kan gjøre er å motivere og oppmuntre, dèt er foreldrenes oppgave. Innlæringen kan vi være enig om er skolens oppgave.

Hjemmelekser er en mulighet til å utjevne forskjeller fordi den eleven som bruker et kvarter på leksene er ferdig etter et kvarter, mens den eleven som trenger en time kan få lov til å bruke en time. På den måten kan de to elevene oppnå de kompetansemålene som læreplanen legger opp til på normert tid, til tross for at de bruker ulik tid på å bearbeide det de har lært. Det er riktignok en utfordring at ulike elever får ulik oppfølging hjemme, og det er en utfordring som kan møtes med leksehjelp. Det er imidlertid ikke noe rart at forskjellen øker når leksehjelpen ikke inneholder noe pedagogisk hjelp, men begrenses til anledning til å gjøre lekser på skolen under tilsyn, som det i prinsippet praktiseres mange steder. Da får mange elever mindre oppfølging enn de ville fått hjemme, samtidig som det forventes at de skal være ferdig på normert tid. Det er ikke rart at forskjellene øker med en slik tilnærming, og enda mer vil forskjellene øke hvis lekser under tilsyn blir obligatorisk, samtidig som hjemmeleksene blir helt borte.

Når leksehjelp for første til fjerde trinn i alle landets grunnskoler ble vedtatt gjennom lov og forskrift fra skoleåret 2010/2011 var utjevning en av begrunnelsene. Når regjeringen valgte å se bort fra en rekke høringsuttalelser, bl.a. fra norsk lektorlag som sa at stimuleringstiltak for svake elever forutsetter faglig-pedagogiske kvalifikasjoner hos leksehjelperen, så bør ingen bli overrasket over at leksehjelpen faktisk medfører at forskjellene mellom ulike grupper elever blir større, som første rapport fra evalueringen av ordningen fra forskningsinstituttene NOVA og NIFU viser.

Løsningen er imidlertid ikke å fjerne leksene, men å stille krav til at leksene er relevante, og tilpasset den enkelte elev slik at eleven behersker dem. Hvis leksehjelpen skal virke utjevnende er det i tillegg nødvendig å få lærere inn i leksehjelpen, slik at de som trenger det kan få faglig støtte.