Historiebok holder ikke mål
For fire år siden kom det en ny lærebok i videregående skole fra Det Norske Samlaget kalt ”Portal. Verdens- og Norgeshistorie”. Vår skole bestemte seg for å bruke dette verket uten å undersøke det særlig nøye.
Til vår store forferdelse viste det seg da vi i undervisningen kom til kapittelet om krigen i Norge, at dette overhodet ikke holdt mål. Ting som var detaljer og som gjaldt bare noen promille eller noen få prosent av den norske befolkningen, ble i denne læreboka framhevet som det sentrale, mens vesentlige, alvorlige hendelser som kostet nordmenn livet, var helt utelatt.
Boka vakte da også stor oppsikt i historiemiljøene rundt om i landet da den kom, blant annet med flere avisinnlegg og også innlegg i Utdanningsforbundets blad. I Aftenposten skrev Arnfinn Moland, førsteamanuensis ved Norsk Hjemmefrontmuseum, 8/2-2005: ”Det norske samfunns kollaborasjon med okkupasjonsmakten gis en vektlegging ut over alle proporsjoner. Dette skjer på bekostning av selve kampen mot nazismen og nazifiseringen. Den ufattelige personlige offervilje som ligger i frivillig å risikere livet for et fritt og demokratisk land, er overhodet ikke vektlagt. Resultatet blir en lærebok som til de grader ser bort fra de kollektive erfaringer til godt over 90 prosent av den daværende norske befolkning. At dette handler om en lærebok i historie i den norske skole, gjør hele saken enda mer forstemmende.”
Jon Farestveit, lektor ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, kommenterte samme sak i Dag og Tid 20/11-2004: "Lærebøkene i historie er viktigere enn mange tror, de påvirker tusenvis av ungdom. Er tiden nå moden for et offentlig godkjenningsorgan av lærebøker siden Ohman Nielsens lærebok har passert forlagets fagkonsulenter?”
Forlaget krøp til slutt til korset og sa at de i neste utgave ville forbedre framstillingen. Nå er imidlertid den nye utgaven kommet og det viser seg at, med unntak av en enslig ekstra setning, er ingen ting forandret om krigen i Norge. Forlaget har altså valgt å se bort fra kritikken fra 2004/05 og valgt å utgi et makkverk.
Hva står det så i kapittelet om krigen? Første (!) overskrift lyder: ”Enkle syn blir nyansert”. Her står følgende: ”Det var ikke få som gikk erobrerne ”til hånde”, eller som samarbeidet, som vi vil si i dag. Samarbeidet var av ulik art. Til sammen 130 000 nordmenn samarbeidet ved å arbeide på tyske anlegg i krigsårene. Mange store norske selskaper samarbeidet gjennom sin ekspertise, sine maskiner og sine ansatte. 43 000 personer samarbeidet politisk ved å være medlemmer av Nasjonal Samling. Mellom 5000 og 6000 kjempet på tysk side i krigen på østfronten. Mange samarbeidet også gjennom sine offentlige stillinger, deriblant 40 prosent av alle norske politifolk. ... Nærmere 50 000 unge norske kvinner hadde et kjærlighetsforhold til en tysk soldat eller offiser. Mellom 10 000 og 12 000 barn ble født med norske fedre.”
Forfatterne gjør gjennom sine beskrivelser og sin vektlegging sviket til det viktigste, på tross at dette sviket bare gjaldt noen promille eller noen få prosent av befolkningen. Majoritetens syn, som ut ifra mine kunnskaper var ”en isfront” mot tyskerne, er ikke nevnt overhode. Senkingen av Blücher har forfatterne ikke funnet det verdt å nevne. De norske soldatene som ble drept under den etterfølgende tyske bombing av Oscarsborg, har de valgt å se bort fra. At det tyske angrepet på Norge kostet den tyske Kriegsmarine så store materielle tap at den aldri kom seg ordentlig igjen. Tyskerne mistet nemlig 10. og 13. april 1940 i Ofotfjorden ti av sine nyeste jagere og to ubåter. Dette var et avgjørende hinder for Tysklands planlagte invasjon av Storbritannia. Det hjalp den allierte krigsinnsatsen betydelig. Narvik var i to måneder sentrum for verdensnyhetene. I årene etter krigen var Narvik muligens Norges mest kjente by ute i verden på grunn av disse kampene. Men i Samlagets lærebok er Narvik ikke engang nevnt i stikkordregisteret.
Kampene langs Randsfjorden, i Ådalen, Valdres og Hallingdal og på Midtskogen, er ikke nevnt. Telavåg der tyskerne skjøt 18 mann som represalier og sendte resten av den mannlige befolkning over 16 år til konsentrasjonsleir i Tyskland, der halvparten til slutt omkom, er ikke nevnt. Ei heller de 300 husene tyskerne brant ned da stedet ble lagt øde.
Oppsiktsvekkende er også forfatternes forklaringer blant annet til rettsoppgjøret etter krigen (s. 300 i den nye utgaven): ”Kvinner som hadde hatt tyske kjærester, ble sterkt fordømt for det som mange regnet som seksuelt landssvik. Bak en slik oppfatning ligger en tankegang om at unge kvinners seksualitet er nasjonens eiendom, ikke deres egen – at deres seksualitet skulle tilkomme norske menn, ikke tyske.”
Forrige utgave av læreboka hadde bare en forfatter, May-Brith Ohman Nielsen. Når det gjelder den nye utgaven er Olav A. Abrahamsen, Ståle Dyrvik og Andreas Aase kommet til som medforfattere. Jeg finner det vanskelig å forstå hvordan de kan ha vært villige til å gå god for det som står i denne læreboka.
Jeg syns at når et relativt stort forlag med vitende vilje trykker et såpass fordreid historiesyn om et viktig og alvorlig kapittel i norsk historie, er noe galt. Kapitlet om krigen er det verste, men det er også mange problematiske påstander i andre kapitler. Personlig syns jeg denne læreboka ikke bør brukes i norsk videregående skole.
Artikkelforfatteren er lærer i historie og kinesisk Elvebakken videregående skole, Oslo.
