Fremskrittspartiet har null fremskritt i utdanningspolitikken

De har funnet seg flere fanesaker som de tror vil hjelpe oss, men disse fanene kan de bare dra ned på halv stang med det samme. De snakker ikke lærerspråk, og forslagene deres er irrasjonelle og/eller gått ut på dato.

For det første vil de blande seg inn i fagtilbudet i høyere utdannelse og fjerne «unyttige» og «uøkonomiske» fag. For dette partiet er det fag i humaniora, det vil si de historisk-filosofiske fagene som ikke er nyttige nok, i en arbeidslivssammenheng. De vil ha mer satsing på helse, realfag, IKT og forsvar. Da har de havnet i en logikk der det ene utelukker det andre, ikke at det ene forutsettes av det andre.

Uten holdninger – ingen rekruttering

I virkeligheten er det jo sånn at å arbeide innenfor disse satsningsområdene til Frp forutsetter at du har en positiv holdning til å være en del av, og bidra til fellesskapet. Disse holdningene har vi sett gjennomgå en svekking de siste årene. Ungdom søker seg mot mer status-, individfokuserte og «instavennlige» yrker enn de som er innenfor humanistisk sektor, det være seg lærer, sykepleier eller andre yrker der man kan tjene til livet opphold ved å være medmenneske med en annen enn seg selv i fokus.

En av mulighetene vi har til å endre holdninger og styrke rekruttering er nettopp å arbeide målrettet med de humanistiske fagene som Fremskrittspartiet vil til livs. Fremskrittspartiet viser et sunt fokus på hvilke yrker vi trenger, jeg er helt enig i at vi må ha flere folk i de «harde» fagene, men for å få folk inn i de «harde» fagene, må vi arbeide systematisk med de «myke» fagene, fag som utvikler holdninger over tid.

Listen over «myke» fag vi trenger er lang. Vi trenger språkfag, vi trenger historiske fag og vi trenger samfunnsvitenskapelige fag, for å ruste den enkelte til å leve i og forstå en kompleks samtid. Einstein skal visst nok ha sagt at intet problem kan løses innen den tenkemåten som var med på å skape det. Nettopp derfor trenger vi tenkningen i humaniora, ikke som en selskapsaktivitet i akademia, men for å utvikle selvstendige borgere, ikke bare som deler i et maskineri.

I en nå berømt tale av den nå avdøde amerikanske forfatteren David Foster Wallace brukte han en liten parabel som gikk som så: «Det var to småfisk som svømte rundt, og de møtte tilfeldigvis en eldre fisk som kom svømmende mot dem. Den eldre fisken nikket til dem og sa: «God morgen, gutter. Hvordan er vannet?» De to unge fiskene svømte videre en stund, og til slutt ser den ene på den andre og sier: «Hva i all verden er vann?».

Vi skal ikke ha borgere som bare kan å svømme, men som også har selvbevisstheten til denne gamle fisken. De humanistiske fagene, som Frp ser på som ikke matnyttige i jobbperspektiv, er helt avgjørende for å holde befolkningens kunnskapsnivå oppe, uansett hvilken jobb man velger trenger man å vite noe om hva slags betingelser man lever under. Mer nyttig enn det kan det ikke være.

Læreren som uegennyttig rollemodell 

Frp vil også redde oss som er i skolen, med å gjenreise respekten til læreren. Dette gjør man ikke gjennom å rydde vekk kunnskapsfagene fra høyere utdannelse. Respekten til læreren må baseres på at vi er de mest pålitelige influenserne barn og ungdom kan ha. Vi ser dem i øyene daglig og representerer faglig og menneskelig integritet gjennom uegennyttig tilstedeværelse.

Vi er ikke sponset av kommersielle aktører, vi tjener ikke penger på juks og bedrag, vi vil ikke selge noe til dem. Vi vil gi dem best mulig kunnskap og forutsetninger både for å gjøre seg opp en selvstendig mening om hva et meningsfullt liv er, og hvordan de kan oppnå det. I en verden der mening, sammenheng og samhold er under daglig press, er vi ur-influenseren som vil dem bare godt. Om Fremskrittspartiet vil gjenreise respekten for læreren, kan de ikke utrydde fagene som er grunnlaget for virksomheten vår. Elevene våre skal bli hele og kompetente mennesker med en optimistisk holdning til fremtiden, forankret i så sikker kunnskap om nåtiden og fortiden som mulig.

Vi trenger heller ikke et utvidet mandat for å gripe inn fysisk mot elevene, som om det er en overhengende trussel om vold fra en offentlig ansatt som skal lage ro i klasserommene. Selv om vi nå får lovfestet retten til å gripe inn fysisk i en situasjon, er det fremdeles ingen plikt. En spebygd ung lærer skal ha samme mulighet til å utøve yrket som en fysisk robust og erfaren. Går vi videre i denne «streng lærer»-logikken til Fremskrittspartiet, vil vi ende opp med at respekt blir forvekslet med frykt. Det er ikke den type respekt vi vil ha. Vi vil ha respekt for at vi kan yrket vårt. Vi vil ha respekt for at alle skolefagene har en verdi for elevene. Vi vil ha respekt for den kunnskapsbasen som ligger i læreryrket, i hele spekteret fra alfabetiseringen i første klasse til matematikk-eksamen i videregående skole.

Vi vil ha respekt for de teoretiske fagene. Vi vil ha respekt for de praktisk-estetiske fagene. Vi vil ha respekt for språkfagene. Vi vil ha respekt for de historiske fagene. Vi vil ha respekt for alle fagene. Vi trenger snekkeren og vi trenger professoren i lingvistikk. Om Frp vil heve respekten for læreren må de begynne med seg selv, og anerkjenne viktigheten av det fagmangfoldet vi har. Respekt for fagene er respekt for læreren.

Sorteringsskolen er et blindspor

Til sist litt om Frp sitt ønske om bortvisning av umulige elever og mer bruk av spesialskoler. For mange år siden var jeg i et møte om en ungdomsskoleelev, med representanter fra Bup, barnevernet og skole. Det var rimelig utfordrende på skolen for denne eleven. Jeg spurte som uerfaren lærer: «Hva med spesialskole da?» Psykologen fra Bup spurte så: «Har eleven problemer med rus eller kriminalitet?» Jeg svarte benektende. Psykologen svarte så: «Men det vil hen få gjennom oppholdet på spesialskole.» Vi ble enige om å forsøke videre på skolen. Det forble utfordrende, men eleven kom seg gjennom, fullførte yrkesskole, fikk fagbrev og fikk seg jobb. I ettertid fikk jeg vite mye om hva som lå til grunn for den vanskelige atferden, tragiske omstendigheter som vedkommende ikke hadde noen skyld i eller kontroll over.

At vi sto i det utfordrende som skole, klasse og nettverk rundt denne eleven, uten å «fjerne problemet» ved å få hen flyttet, gjorde at ting ordnet seg. Om vi får en sorteringskultur der «problembarna» skal ut av sikt ut av sinn, vil vi forsterke problemene deres og skape en langtidskostnad der vi som samfunn kanskje aldri lykkes i å gi dem et vanlig liv.

Spesialskolene vi har i dag gjør en god jobb med å «reintegrere» de som den vanlige skolen har valgt bort, men vi trenger ikke senke listen og sende dem enda flere av ungdommene våre. Det vi trenger er å bringe alternative arenaer inn i den vanlige skolen, og la dem som har problematferd få hjelp med årsakene til problematferden uten å bli segregert til et helt annet skoletilbud. Vi må sanksjonere uønsket atferd, men ungdom i en utviklingsfase trenger forståelse og rammer innenfor et mangfoldig fellesskap, ikke innenfor et fellesskap der de er omgitt av annen ungdom med lignende utfordringer. Ingen skal ha lov til å ødelegge undervisning, men vi har heller ikke lov å ødelegge ungdom i utvikling gjennom å forvise dem.

Du utvikler ikke skolen med «old school»-tilnærminger fra en tid som på ingen måte var en gullalder. Respekt tuftet på frykt, innenfor et skolesystem ribbet for «unyttige» fag, der elever med problemer blir sett på som kjeltringer som må forvises, er oppskriften på en nitrist skole for et hardt, kjipt og kunnskapsløst samfunn. Det er ikke mye fremskritt i det, «Fremskrittspartiet».