– Veien fra forskningsbasert kunnskap til pedagogisk praksis er aldri rett. Den er kronglete, full av lyskryss, motgående trafikk og lave og høye fartsgrenser, skriver Mathilde Tybring-Gjedde. Foto: Erik M. Sundt
– Veien fra forskningsbasert kunnskap til pedagogisk praksis er aldri rett. Den er kronglete, full av lyskryss, motgående trafikk og lave og høye fartsgrenser, skriver Mathilde Tybring-Gjedde. Foto: Erik M. Sundt

Utdanningskvalitet krever åpenhet og lagspill

Debatt: Evidensbasert forskning øker sannsynligheten for at man lykkes i å følge opp flere elever på en bedre måte og skape inkluderende fellesskap i klasserommet. Det krever et lagspill.

Publisert

I et innlegg i Utdanning nr. 11/2019 (4. oktober) tegner leder av Utdanningsforbundet Steffen Handal et interessant, men også et noe mangelfullt bilde av forskningsbaserte tilnærminger til skolen og Høyres skolepolitikk.

Vi vet at norsk skole reproduserer sosiale forskjeller.

Handal går langt i å påstå at skolebidragsindikatorer og nasjonale prøver brukes av Høyre for å konstruere «forskjellsskolen» som et problem. Men dette er ikke noe vi trenger å konstruere. Vi vet at norsk skole reproduserer sosiale forskjeller. Barn av foreldre med lengre utdannelse gjør det bedre enn barn av foreldre med kortere utdannelse. Vi vet også at det er forskjeller mellom kommuner og mellom klasserom i læringsresultater, andelen som fullfører videregående og spesialpedagogisk oppfølging av elever med særskilte behov. Skolebidragsindikatorene er bare en av flere indikatorer som gir innsikt i disse forskjellene.

Skolens samfunnsoppdrag er bredt. Skolen skal bidra til nysgjerrighet, dannelse og selvstendighet. Vi skal utdanne og danne trygge ungdommer som både fungerer godt i, og bidrar til, ulike fellesskap. Det fremgår tydelig i overordnet del av læreplanverket. Men vi har ikke lykkes med skolens samfunnsoppdrag når tusenvis av elever går ut av grunnskolen uten å kunne lese, skrive eller regne godt nok, og når det er store forskjeller i læringsresultater mellom kommuner og skoler med liknende forutsetninger.

Jeg er glad for at også Handal anerkjenner at vi trenger et visst omfang av undersøkelser og statistikker som måler det kvantifiserbare. Samtidig synes jeg han går litt for langt i å diskreditere betydningen av slik statistikk når lærere sammen skal utøve sitt skjønn og vurdere egen pedagogisk praksis, og når skoleeier skal ta sitt demokratiske, juridiske og økonomiske ansvar for at elevene får den opplæringen de har krav på.

Det er skoleeiers plikt å følge opp skolene og elevene. Informasjon fra de statlige kartleggingsprøvene, nasjonale prøver, skolebidragsindikatorene, elevundersøkelsen, utvikling i andelen som får vedtak om spesialundervisning og medarbeiderundersøkelsen gir kommunene flere verktøy for å målrette sin innsats. I evalueringen av Kunnskapsløftet var det det lærerne og skolelederne ønsket seg mer av: Skoleeiere som støtter oppunder deres pedagogiske arbeid, følger opp resultater og gir rom for gode profesjonsfellesskap. Skal vi få flere profesjonelle skoleeiere, må man også å være åpen om ulike resultater i skolen og tåle at det blir diskusjon om de undervisningsstrategiene man tar i bruk.

Jeg er enig i at utdanningsstatistikk, som all annen offentlig publisert forskning eller statistikk i et fritt og åpent samfunn, kan bli misbrukt. Det kan være frustrerende når mediene har for bastante overskrifter om resultatene på en enkeltskole, eller når politikere (jeg er ikke et unntak) bruker resultatene noe forenklet i en debatt. Ensidig fokus på elevresultater i konkurransebaserte systemer med rangering og enkle belønningssystemer, som man har sett i andre land, er en grøft norsk skole ikke skal falle ned i. Men vi må heller ikke falle ned i den motsatte grøften. Vi kan ikke akseptere at kommuner, skoler eller lærere bruker det faktum at man ikke kan måle alt i skolen til å ignorere eller bortforklare tall som viser at mange elever har svake faglige resultater.

Når Handal skriver at «målbare resultater» kan i beste fall gi en «smal spotbelysning» på enkelte felt, så er jeg uenig. Det blir feil å betrakte for eksempel lesing, skriving og regning som smale temaer i skolen, og man må ha et mål om, og tillit til, at skoleledere og lærerprofesjonen følger opp ulike resultater på ulike områder med pedagogisk, didaktisk og faglig dømmekraft. Det er analysen og oppfølging av resultatene i kommunene og på skolene som er avgjørende. Dersom skoleeiere gjennomfører disse refleksjonene sammen med lærerne og skolelederne kan man lykkes bedre med lokal kvalitetsutvikling og organisasjonsutvikling.

Utviklingen i Hedmark er et godt eksempel på dette. Siden 2013 har fylkesmannen, kommunene og andre sentrale aktører i skole-Norge arbeidet systematisk med å følge opp skolefaglige resultater under overskriften «Kultur for læring.» De har søkt erfaringer fra andre regioner og etter forskningsbasert kunnskap. De har lagt vekt på å utvikle barnehager og skoler som profesjonelle læringsfellesskap.

Det finnes et stort omfang av evidensbasert forskning om norsk skole, og det bør gi føringer for hvordan lærerne skal undervise.

Det finnes et stort omfang av evidensbasert forskning om norsk skole, og det bør gi føringer for hvordan lærerne skal undervise. Det betyr selvsagt ikke at standardiserte programmer skal copy-pastes inn i hvert enkelt klasserom, ei heller at politikere i kommunen eller nasjonalt skal vedta en one-size-fits-all strategi. Men at politikere har en plan for kompetanseheving og et system for å følge opp skolene trenger ikke å stå i motsetning til at lærerne får rom til utøve og utvikle sitt profesjonelle skjønn.

Lærerne og skolelederne, i fellesskap, skal diskutere hvilke tilnærminger og strategier i undervisningen som gir bedre læringsresultater enn andre, med utgangspunkt i forskning og læringsresultater.

Å basere undervisning og skolepolitikk på evidensbasert forskning eliminerer selvsagt ikke enhver risiko. Veien fra forskningsbasert kunnskap til pedagogisk praksis er aldri rett. Den er kronglete, full av lyskryss, motgående trafikk og lave og høye fartsgrenser. Som det står i den nye overordnede delen av læreplanen, «kompliserte pedagogiske spørsmål har sjelden sikre svar.» Jeg er enig med Handal i at utdanning er en risikosport. Men evidensbasert forskning øker sannsynligheten for at man lykkes i å følge opp flere elever på en bedre måte og skape inkluderende fellesskap i klasserommet. Det krever et lagspill.