Flinke «nordmenn», rampete «utlendinger»

Forsker ved Proba Samfunnsanalyse, Ingunn Marie Eriksen, fullførte nylig sin doktorgrad som var en studie av en videregående skole på østkanten i Oslo med en klar overvekt av minoritetselever. Hun undersøkte hva som skjer i en skoleklasse hvor flertallet av elevene har minoritetsbakgrunn.

I studien fulgte hun en klasse gjennom hele første semester, og elevene hadde bakgrunn fra 17 forskjellige land. Eriksen opplevde at klassen helt fra starten av delte seg i sterke grupperinger.

- Det ble et skille mellom «utlendinger» og «nordmenn», og grensene gikk ikke alltid der man skulle tro. De etnisk norske elevene var ikke nødvendigvis i «nordmenn»-gruppa, selv om de fleste selvsagt var der. Grupperingene gikk en god del på dette med holdning til skolen – om de var flinke eller dårlige på skolen, om de var bråkete eller snille og flinke. «Utlendingene» ble omtalt som bråkete og rampete, mens «nordmennene» ble omtalt som de flinke elevene. Og det lå en sterk identitetsfølelse i dette, sier Eriksen.

- Fremmedgjørende

Hun forteller at «utlendingene», også de som var født og oppvokst i Norge, opplevde den norske, moderne skolestrukturen som en norsk måte å ha skole på.

- De opplevde det nokså fremmedgjørende, og at det ikke var en skole for dem, sier hun.

Ifølge Eriksen uttrykte disse elevene også et klart ønske om at de trengte mer disiplin, og at det var et urimelig krav å kreve at de skulle klare å disiplinere seg selv.

- Og dette knyttet de til det å være «utlendinger». Det var betegnende at den eneste læreren som klarte å disiplinere dem var pakistansk og hadde bodd i Norge kun i noen år. Dette var læreren de minoritetsetniske elevene likte best, sier Eriksen.

- Flinke «nordmenn»

Klassen på denne skolen, som i avhandlingen kalles «Skogbyen», hadde stor skjevfordeling av elever. Det var også nesten bare jenter i klassen.

- Det var en situasjon der flere elementer var satt på spissen: at det var overvekt av jenter og minoritetselever, og at skolens pedagogikk og utforming var utpreget “moderne”. Visse dynamikker ble dermed forstørret, og gir et godt utgangspunkt til å fortelle noe om utfordringene man kan møte I den multietniske skolen, sier Eriksen.

- Hvordan klarte det etnisk norske mindretallet seg?

- Noen fungerte kjempebra, andre ikke så bra. Det handlet mye om hva de var vant med fra tidligere. De etnisk norske som var inkludert i «utlending»-gruppa hadde det som plommen i egget, mens de som var vokst opp andre steder i byen og ikke var så vant med en slik sammensetning av folk, opplevde det som overraskende og vanskelig, sier Eriksen.

- Falt de helt utenfor fellesskapet?

- Noen falt helt utenfor, mens andre fant sammen i en egen liten gruppe som var ganske multikulturell, men hvor hoveddelen var etnisk norske. Det var disse som ble omtalt som «nordmennene». Men dette hadde mer med innstilling til skolen å gjøre, enn etnisitet. Det var «nordmennene» som ble omtalt som de flinke på skolen, sier Eriksen.

- Seksualmoral viktig

Den andre store skillelinjen mellom gruppene gikk på seksualitet.

- Det var veldig mange muslimske jenter i klassen, og det er ikke så overraskende at seksualmoral ble viktig i det sosiale miljøet. Noen utgjorde en form for moralpoliti som holdt oppsyn med hvordan man skulle kle seg og snakke om seksualitet, sier Eriksen.

Hun opplevde at det å snakke om personlige erfaringer med sex overhodet ikke var greit, samtidig var det fullt ut akseptert å bruke grovt språk og snakke seksuelt på en utagerende måte, så lenge det ikke handlet om reelle erfaringer.

- Annerledes jenterolle

- I denne klassen var minoritetsjentene mest bråkete – det rimer ikke helt med bildet av den skoleflinke minoritetsjenta som skal bli lege eller advokat?

- Det er viktig å påpeke at i den overordnede statistikken er det slik at minoritetsjentene gjør det bedre enn gjennomsnittet. Men på denne skolen, som var et eksempel i ytterkanten, var det en helt annen jenterolle som gjorde seg gjeldende. Og den strider mot det mediebildet mange sitter med av minoritetsjenter som litt kuede og forsiktige. Disse jentene var kanskje faglig usikre, men de hadde ikke noe problem med å kreve plass og oppmerksomhet gjennom å ta ordet i timen, rope og banne, og til tider skjelle ut læreren. Alle var selvsagt ikke slik, men nokså mange av dem, sier Eriksen.

- Mange sluttet på skolen – hvem var det?

- Det var veldig mange av guttene som sluttet, så det ble nesten bare jenter igjen i klassen. Det var ikke «nordmennene» som sluttet, og det kan nok ha med at mange gikk der på grunn av fritt skolevalg, altså hadde de ikke karakterer til å kunne komme inn noe annet sted, sier Eriksen.

- Hvordan utviklet skillet seg mellom «utlendinger» og «nordmenn» gjennom dette halvåret?

- Det ble flere fraksjoner, men skillene ble ikke mindre. Jeg var tilbake i klassen både på andre og tredje trinn, og mitt inntrykk var at det først på tredje trinn hadde roet seg ned. Da hadde også hver fjerde elev sluttet, og det gjorde nok også sitt til at mekanismene forskjøv seg litt gjennom perioden, sier Eriksen.