MEST LEST
Karoline lærer glasskunsten av sin egen svigerfar
Kjærligheten ledet Karoline til glassblåserfaget, som forelsket seg i glassblåserens datter. Nå er svigerfaren hennes læremester.
Snart tar glassblåserlærling Karoline Liverød (32) over Glasshytta i Fredrikstad. Svigerfar Abel Sawe overlater hytta til henne, og han vet da at den er i de beste hender. Men han lover å stikke innom av og til.
Veien inn i glassblåserfaget var ganske tilfeldig for Karoline. Bakgrunnen hennes fra hjembyen Tønsberg var design og håndverk på videregående. Senere ble det forskjellige jobber i Oslo.
Traff datteren
Så traff hun datteren til Abel i Oslo, og de ble et par. Og så viste det seg at ingen av barna hans ville overta Glasshytta da han pensjonerte seg, mens Karoline derimot ble fristet. Nå har hun vært der i drøye tre år, og vet at det var et riktig valg hun tok. Hun trives veldig godt med faget og håndverket hun valgte.
– Jeg likte glassblåserfaget fra første dag, sikkert fordi jeg alltid har likt å være kreativ og lage ting. Den første tiden var vanskelig, og læringskurven ble bratt. Men så flatet det ut. Å drive med glass ligger veldig i musklene mine, det må øves inn, smiler Karoline som innrømmer at det faktisk kan bli en del tunge løft i løpet av arbeidsdagen.
Men ikke mer enn at det er noe hun takler. Og blir vant til.
Stort fag
– Etter et par måneder følte jeg at dette var noe jeg kunne mestre. Jo da, det har vært noen bølgedaler underveis. Og det har vært en lang prosess i forhold til kompetansemålene. Det er et stort fag med mange teknikker som må læres. Glass er uforutsigbart, plutselig knuser det, ting skjer … og det er kjipt, så klart. Men så er det veldig gøy å få til ting, det gir en mestringsfølelse. Den motivasjonen varer lenge.
Karoline varmer ovnene i Glasshytta i Gamlebyen i Fredrikstad. Slik hun har gjort de siste tre og halvt årene. Varmen brer seg i rommet der hun holder til, temperaturen i ovnen nærmer seg 1100 grader. Så varmt må det være for at glassmassen i ovnen skal kunne smelte og kunne formes.
Snart svenneprøve
Sist sommer ble det rett og slett for varmt. Det ble for hett, både inne og ute. Men produksjonen måtte gå sin gang, for sommeren er høysesong for salg. Det samme er jula. Men fra januar og fram til mai, kan det bli veldig stille, veit Karoline. Så hun må være kreativ. Men aller først er det svenneprøven som skal bestås. Og den er nært forestående. Hun innrømmer at det er spennende, og samtidig litt skummelt.
– Da kommer det to personer fra prøvenemnda som skal observere meg, se hvordan jeg jobber. Svenneprøven går over fire dager. Ja, jeg innrømmer at jeg er nervøs, jeg må jo prestere noe der og da, sier Karoline som tror at det kommer til å gå bra. Også læremester og svigerfar Abel kommer til å stikke innom, og det er kanskje betryggende.
Strømprisene
– Har du noensinne tenkt å gi opp underveis?
– Jo, da vi måtte skru av glassovnen en stund på grunn av strømprisene …. da tenkte jeg, hva skal jeg gjøre nå? Men så fikk jeg jo støtte fra Mia – Museene i Akershus, som også har vært min arbeidsgiver hele veien, og jeg fikk også støtte til innkjøp av en fusingovn.
– Har du en annen uttrykksform enn Abel?
– Jeg har kanskje andre fargekombinasjoner, men ellers er det mye likt det han har laget. Mye farger preger hans glasskunst, og det er noe jeg også liker. Ennå lager jeg «chunky» glass, tykke glass, fordi jeg fortsatt ikke har lært å lage tynne glass, forteller lærlingen som i løpet av læretida også har vært innom glassblåserbedrifter i Bergen og Oslo for å lære mer.
Vil gjerne ha lærlinger
Karoline blir straks ansatt av samboeren sin som har overtatt driften, mens svigerfar fortsatt skal være eier. Da er hun ikke lenger ansatt hos MiA.
– Det er en liten bedrift, og vi er avhengige av at folk bruker oss. Å ta over bedriften her er skummelt, ja. Kommer det til å gå rundt? Vil de tingene jeg lager, slå an? Abel har jo vært her i 40 år og han har opparbeidet en kundegruppe, mange kunder i nærmiljøet. Mange stamkunder.
– Har du merket noen interesse blant unge for glassblåseryrket?
– Nei, ikke så mye. Men det kan fort skje at jeg kan ta inn lærlinger her. Det kunne være nyttig for meg, jeg får en assistent, samtidig som jeg gir opplæring i et tradisjonelt håndverk.
– Hvilke egenskaper bør man ha hvis man tenker å bli glassblåser?
– Kreativitet. Tålmodighet. Og man bør ikke være redd for varme. Og så er det et tungt yrke med tunge løft.
En veteran gir seg
-I årenes løp har jeg hatt mange praktikanter, men ingen lærlinger, sier Abel Sawe som startet i Glasshytta i 1987. Men startskuddet gikk i hjemlandet Kenya. Der traff han noen glassblåsere i 1976. To år senere gikk turen til Finland for å lære. Der ble han i to år. Så var planen å returnere til Kenya og dra i gang et uhjelpprosjekt innen glassblåsing. Men glassblåsing fenget ikke i Kenya, oppdaget han fort. Ferden gikk da videre til Sverige og læretid der i to år. Deretter ble det jobb ved Hadeland Glassverk i tre år.
– Men det ble mye serieproduksjon der, og lite kunst. Så fikk jeg et tips om en ledig jobb ved Glasshytta i Gamlebyen, som Norway Design drev. Siden ble jeg der og jeg har hele tiden hatt nok å gjøre.
– Hvordan har det vært for deg å ha en lærling?
– Det har vært veldig fint. Vi har fulgt læreplanen til Utdanningsdirektoratet, ting har gått som de skal. Egentlig tenkte jeg å selge Glasshytta, men fortsatt kunne bruke den. Så kom jo Karoline.
– Hva tenker du om framtida til yrket og rekruttering?
– Det er vanskelig å finne jobber i Norge. Et par bedrifter har blitt lagt ned i Moss de siste årene, for eksempel, på grunn av høye strømpriser og korona. Når det gjelder rekruttering, så tror jeg det er viktig å finne på nye ideer, og presentere glassblåsing på videregående skoler. Og det kan jo Karoline gjøre i de stille månedene om vinteren. Jeg har lagd en mobil glassovn som hun kan bruke, avslutter Abel som fortsatt kommer til å være i Glasshytta av og til. En gang glassblåser, alltid glassblåser.
Det blir mange jobber
– For tiden har vi tre lærlinger i glassblåserfaget. Den siste lærlingkontrakten ble signert for to uker siden. Vi ser en økende interesse for glassblåserfaget, og håndverksfag generelt. Det har blitt arrangert sommerleir for tradisjonshåndverk ved Follo Museum og Eidsvoll Bygdetun, og Karoline underviste to somre på rad, og det har nok økt interessen for blant annet glassblåserfaget. De unge som kommer har ulik bakgrunn, men felles er at de har dragning mot glass og de har gjerne gått på utdanningsprogrammet Håndverk, design og produktutvikling på videregående, forteller Nina Farnes-Hansen, daglig leder i MiA tradisjonshåndverk opplæringskontor og Kompetansesenter. Hun har tro på at de som blir glassblåsere har en lys framtid foran seg.
– De som utdanner seg til glassblåsere nå, ser muligheter innen resirkulering, bærekraft, klima og miljø. Karoline er jo for eksempel opptatt av å resirkulere glass. Glassblåserne har allerede hatt oppdrag for Kulturskolen i to fylker som et pilotprosjekt. MiA samarbeider med Kulturskolen for at de skal bruke håndverkere i opplæring av barn, i forbindelse med kulturskolens satsing på håndverk som tilbud fra skolene. Flere kommuner er allerede veldig på ballen. Dette kommer til å bety mye for håndverkerne. Den kulturelle skolesekken er et annet eksempel på hvor glassblåsere har jobbet med ulike prosjekter. Det foregår en satsing på håndverk nå, både med Riksantikvarens nye håndverksstrategi og i forbindelse med Kirkebevaringsfondet. Store deler av Norges kirkebygg skal restaureres både bygg og inventar. Så er det jo mange verneverdige praktbygg som trenger restaurering. Her vil også blyglass, glassarbeidere og glassblåsing på sikt få arbeid.
– Hva er rollen til MiA i forhold til glassblåserlærlingene?
– Vi er et bindeledd mellom fylkeskommunen, lærebedriften og lærlingen og jobber hele tiden tett opp mot dem, og bidrar med det faglige fram til svenneprøven.
