Endring ikke mulig?

Etter at den Oecd-initierte Pisa-undersøkelsen viser at norsk grunnskole ikke denne gangen heller greier å løfte seg over det middelmådige internasjonalt sett på tester, kryr avisene nå av gode og velformulerte endringsforslag og tiltak som forhåpentligvis skal rette opp den miserable situasjonen mange mener skolene nå er kommet opp i. Forslagene forutsetter imidlertid at vi har med et rasjonelt system å gjøre. Det er dessverre mye som kan tyde på at det motsatte er tilfelle.

Det er sterke føringer i dagens læreplanverk om utstrakt og økt bruk av ikt i undervisningen på alle trinn. På den måten har departement og direktorat endelig brakt den offentlige skolen inn i den moderne, nettbaserte virkeligheten en generasjon etter at pc-en for første gang ble tatt i bruk i Norge. Men det er få holdepunkter for at dette vil bedre verken karakterene, læringstrykket eller de faktiske skolefaglige kunnskapene elevene sitter igjen med etter videregående skole (kanskje bortsett fra de rent digitale ferdigheter). Tvert imot peker all tilgjengelig og troverdig forskning på det motsatte, et kunnskapsfall og et dårligere læringstrykk.

Årsaken ligger antagelig ikke i selve teknologien, men at altfor mange skoleeiere, skoleledere og lærere rett og slett ikke mestrer den. At viljen til mestring og fornyelse også er laber jevnt over på skolene bortover, bedrer ikke situasjon. På den annen side er rammebetingelsene for god pc-undervisning langt dårligere enn det man kunne forvente i en bedrift eller etat der kunnskapsproduksjon (og ikke systemfeilretting) skal være sentralt. For mange ikt-lærere med en ikt-basert eksamen foran seg (som om noen år vil bli det normale), kan det ofte rett og slett være lettere å sende elevene hjem til egne pc-er enn å holde dem på skolen der både nettverk og programvare altfor ofte svikter når man trenger det som mest.

Når man innfører ikt som en av hovedbjelkene i undervisningssystemet i ett av verdens rikeste land og bruker svært store summer på en pc-park som skal dekke alle elever, skulle man anta dataprogrammene som elevene arbeider med til daglig, er det noe av beste som finnes på markedet eller i det minste i overensstemmelse med det elevene møter ute i arbeidslivet. Det motsatt er tilfelle i mange norske skoler. Det er påbud fra mange skoleeiere om bruk av flere gratisprogrammer uten profesjonelt leverandøransvar (Open Office etc.) og forbud mot bruk av programmer som koster noen hundre kroner pr. elev og som fungerer langt bedre enn mange gratisprogrammer.

Innføring av fri og gratis programvare i skolene er et sentralt hovedsatsingsområde for fornyingsministeren i den rød-grønne regjeringen. Det er da viktig at hun, departementer, direktorater, fylker og kommuner går foran og fjerner Microsoft-programmene sine og laster ned Linux og Open Office og viser at dette fungerer godt i kontorhverdagen. Rektorer ved mange skoler har nemlig bonusordninger som er knyttet opp mot sentrale føringer – og det skal svært sterk rygg til å velge de beste eller rett og slett vanlige gode ikt-løsninger for skolene her fremfor gratisprogramløsningene som mange sliter med.

Det er å gå for langt å påstå at rektorene får bonus for å kjøre skolene i grøfta, men det er kommet høylytte protester mot denne overstyringen av skolene både fra skoleledere og internt fra det fylkeskommunale systemet. Brukermedvirkning er jo sentralt og elt grunnleggende i all vellykket ikt-implementering og er også viet et helt kapittel i Opplæringsloven.

IKT-systemet ved mange norske skoler er også så dårlig at mange lærere med god grunn holder seg unna pc-ene og underviser på gamlemåten, altså fra tavle (for ordens skyld må jeg få understreke at dette ikke gjelder min egen skole). Bruddet med de sterke nasjonale læreplanføringene om digitalisert undervisning, fører antagelig til bedrede eksamensresultater for elevene på disse skolene. På lignende vis ser vi at de aller fleste honorerte demonstrasjonsskoler med statlig tilskudd på opp mot 1 mill. kroner, gjør det dårlig eller svært dårlig på de nasjonale karakterstatistikkene. Hva kan årsaken være når viljen til de gode løsningene fra sentralt hold er så sterke og fremtredende?   

Det kan virke som om viljen til styring av skolene dessverre er omvendt proporsjonal med evnen. Jo sterkere vilje, dess svakere evne. Alle kurver peker nedover for norsk skole (hvis vi igjen skal tro de internasjonale testene) mens den politiske og byråkratiske styringen er blitt hardere år for år. Alternative måter å drive skole på, er mer eller mindre strupt av den nåværende regjering. Selv det pedagogiske innholdet på læringsplattformene som til nå har vært levert av de private forlagene eller privatpersoner, utfordres nå av en offentlig millionfinansiert Nasjonal digital læringsarena, Ndla.

Istedenfor å sette klare og ufravikelige minimumskrav til standarden og funksjonaliteten på ikt-systemene på skolene, opptrer nå den norske staten som pedagogisk innholdsleverandør. Forsvinner læreboka og muligheten for å tjene penger på skolebøker og nettsteder fra forlagene, kan hele kunnskapsmiljøer knyttet opp mot skolefaglig knowhow i forlagene forsvinne over natten. Er det bekymringsfullt?

”Læreren i sentrum,” er et offentlig slagord mange sentrale skolefolk og skolepolitikere nå mener kan være på sin plass. For et par år siden var imidlertid begrepet ”den privatpraktiserende lærer” et skjellsord i mange av de samme miljøene. Å demontere de faglige bærerne i skolen eller redusere dem ned til et minste felles multiplum, har vært en årelang virksomhet i skolene som nå antagelig bærer frukter vi ikke ønsker å vedkjenne oss.

Alle former for pedagogikk må ha et element av kommunikasjon og samhandling i seg. Hvorfor lukker man da arenaene for kommunikasjon og påvirkning nedenifra i skoleverket? ”Lytt til de som er i skolen – og ikke til de som har flyktet fra den,” er et kjent råd fra erfarne lærere man kanskje bør ta med en klype salt. Men man burde kanskje lytte noe mer til signalene nedenfra enn det nåværende skolebyråkrati ser seg tjent med eller finner for godt.

Blind lojalitet og lydighet er ikke akkurat suksessfaktorer hvis man ønsker kunnskapsakkumulering, økt refleksjon og vilje til debatt og meningsutveksling mellom partene i skolen, det være seg ledelse, lærere, elever eller foreldre. Det må også være mulig å stille spørsmål om i hvilken grad lojalitet er mulig i et system som på mange områder jobber i strid med seg selv. Kombineres videre kravet om lojalitet og lydighet til trusler om oppsigelse, er vi antagelig nærmere en del gamle politiske regimer enn vi liker å tenke på.

Selv elevrådene kontrolleres nå av mange skoleledelser bortover via den nye tittelen ”elevinspektør”. De offentlige oppnevnte elevombudene i videregående skoler, som skal kontrollere og kvalitetssikre elevenes faglige rettigheter, er på samme vis oppnevnt av fylkestingene og lønnsmessig lagt innunder fylkeskommunen. Det samme fylkeskommunale systemet har i flere år lagt opp til en årlig reduksjon av læreplanenes minstekrav til undervisningstimetall med rundt 10 prosent i alle fag i videregående, istedenfor å øke det.

I dag sitter de skolerett for departement og direktorat for lovbrudd fordi saken havnet i (de private) mediene. Fra de offentlig oppnevnte elevombudene har det gjennom mange år stort sett vært taust om dette forholdet (med noen rosverdige unntak). På den annen side er det forbausende stille fra alle parter om det årlige til dels massive bortfall av kvalitativ undervisning for mange elever i russetiden. En russetid som nå varer en hel måned i strekk – og det rett før norsk ungdoms kanskje viktigste avsluttende eksamen.     

En bevisst og statlig målstyrt vilje til endring av det norske skolesystemet ovenfra er sterk, men en mer udefinerbar vilje til status quo fra det samme systemet er antagelig enda sterkere fordi departement, direktoratet, fylkeskommune eller kommune og de enkelte skoler på forunderlig vis ofte greier å trekke i motsatt retning nesten uansett hvilke føringer som måtte bli fremsatt av en av partene. I tillegg er det norske skolesystemet gjennomsyret av ofte motstridende politiske føringer med svært vekslende fagligpedagogisk substans. Og det er penger nok i systemet til å bruke mye tid og krefter på å profilere egne prosjekter, føringer eller preferanser uansett hvor man måtte befinne seg i skolehierarkiet. I norsk skole gjelder antagelig en av de mest hardbarkede og bastante lover for byråkratiet: Jo mer man endrer, jo mer forblir tingene som de er.

Artikkelforfatteren er lektor i videregående skole og tidligere skriveleder i staten.