Eksamen trenger ikke å romme hele danningsoppdraget

Debatt: Alle elever skal kunne gå ut av eksamenslokalet og føle at de har gjort noe bra.

Publisert

Nå er katta ute av sekken når det gjelder fremtidig norskeksamen for grunnskolen. Når formatet for eksamen er avklart, er fagfornyingen (LK20) så å si sluttført for norskfaget sin del.

Som «fagenes fag» vil nok endringene i norskeksamen også være retningsgivende for endringen av eksamen i andre fag. Når det er sagt, er det tendenser til at humanistiske fag blir underkastet målestokker og tilnærminger på modell fra «fasit-fagene» på realfagsiden. Man må vel bare akseptere det som en krise som har pågått i humaniora siden Gutenberg lagde sin første speilvendte bokstav.

Vi har så langt lest innlegg fra ekspertene som har laget nytt utkast til eksamensformat, Vi har lest reaksjoner på dette utkastet, som fra Dagbladets Inger Merete Hobbelstad.

Som estetisk protest har innlegget hennes absolutt verdi, men som skrive- og lesefaglig kommentar har den svakheter. Hun fikk da også et svar av forskerne bak det nye forslaget . Punktum er forhåpentligvis ikke satt for debatten, og med fare for å bli skutt på fra begge kanter, setter jeg meg på kanten av skyttergraven.

I motsetning til Hobbelstad er jeg ikke engstelig for at norskfaget sin dannende karakter har fått sin endelige spiker i kista om langsvarsoppgaven forsvinner.

Elevene skriver mange langsvarsoppgaver i løpet av utdanningsløpet, og trenger ikke på død og liv å bli testet i denne gjennom en lang dags reise mot innlevering. Det vi ikke har utdannet, dannet og vurdert før eksamensdagen, klarer vi ikke å kryste ut av elevene en vakker vårdag på tampen av skoleløpet.

Les også: Bekymringsmelding om eksamen

At den lange tanke er under press, og at vi lever omgitt av snutter og korte kommentarer, er et uomtvistelig faktum, men langsvarsoppgaven har i alle år gjort mange elever til kameler som stirrer handlingslammet på et nåløye. At man arbeider systematisk med faget i en hel dag må være det viktigste, og at man får vist litt ulik kompetanse. Det betyr ikke at skoleverket har solgt seg til snuttedjevelen. Av erfaring vet jeg at det er lett å skrive langt, men blir det dermed bedre? Best å stoppe der.

Med Vinjes tvisyn i ryggmargen er jeg likevel ikke overbevist om at de endringene som kommer, verken er nødvendige eller godt begrunnet. I siste innlegg fra eksamensarkitektene blir svakt samsvar mellom sensorene brukt som argument for endring: «I 154.000 besvarelser i norsk hovedmål på Vg3 de siste fem årene, er bare en fjerdedel av sensorene enige med hverandre i vurderingene av samme besvarelse, før de møtes. Det er altså langt vanligere at norsksensorer er uenige enn enige».

At man tar med ulike vurderinger inn i et sensormøte, ser jeg selv på som et positivt særtrekk ved faget. I et fag som er tuftet på tolking kan det aldri bli et mål at sensorer uavhengig av hverandre kommer frem til nøyaktig samme karakter. Som mangeårig sensor i grunnskolen har samtalen mellom sensorer alltid vært et lærende møte som har utviklet normfellesskapet.

Jeg har sensurert om lag 700 norskeksamener for 10. klasse, og bare én av disse oppgavene ble jeg ikke enig med medsensor om. Jeg så et vellykket litterært vendepunkt som medsensor ikke skjønte. Det er det som kommer ut av sensormøtet en må se på, ikke inngangsverdiene.

Det finnes uendelig mange måter å skrive godt eller dårlig på, og om vi blir så flinke at vi alle setter samme karakterer på de samme tekstene, må spillereglene for tekstproduksjon bli forenklet. Det vil si lite inspirerende. På dette punktet føler jeg ikke at jeg er tilstrekkelig informert etter å ha lest innleggene til Gustaf Skar og de andre forskerne. Hva slagst kriterier og matrisepraksis vil de legge til grunn for å komme frem til en mer pålitelig tallfesting av tekstkompetanse fra elementnivå til sjangerkompetanse? Dette er også problematisert av Thom Jambak i sentralstyret i Utdanningsforbundet, i et innlegg i Utdanning.

Skrivekunst blir skriveteknikk når kollektiv faglig bedømmelse blir psykometriske soloøvelser med faglige matriser og regnestykker. Jeg frykter med hele norsklærersjelen at vi nå kommer til å tilpasse læringsprosessen til målbarhetskriterier, og får korps av supersensorer som lever sitt eget bokholderliv med å konvertere bokstaver til tallverdier.

I sluttsum er jeg selv om jeg er ambivalent, mer for enn mot å endre oppgavene, men av helt andre årsaker enn å styrke numerisk pålitelighet på karakterkortet. Jeg tror den er god nok. Oppgaver som både stiller krav til lese- og skrivekompetanse, formverk og en sunn kritisk sans som er i stand til å gjennomskue dårlige argumenter, er viktigere enn å høre om en fin dag på fjellet. I norskfaget er estetikk og retorikk viktigere enn metafysikk. Georg Johannesen frisket opp retorikken for oss gjennom å påpeke at den først og fremst dreier seg om selvomsorg. Vi blir angrepet av språk fra alle kanter, og uten å forstå språket, er vi hjelpeløse ofre for de som er flinkere med ordene enn oss selv.

Jeg ønsker at alle elever skal ha språklig makt til å utøve denne type selvomsorg. Jeg vil ha oppgaver både før og under eksamen som ikke favoriserer de språklig kreative som lar fingrene suse over tastaturet nesten uansett hva slags oppgaver de får. Jeg ønsker at alle elever skal kunne gå ut av eksamenslokalet og føle at de gjorde noe bra, og at de får vist nivået sitt. Ny forskning viser at bare 26 prosent av uteksaminerte elever føler at de i «ganske» eller «svært god» grad fikk vist kompetansen sin. Selv om selvrapportering er kjent som en upålitelig sport, er det urovekkende tall.

Livet er uansett for kort til å sette seg inn i alt som kommer fra kriteriefabrikken Udir.

Går man fra eksamen med avsmak for språk og skriving, vil ikke det akkurat hjelpe på det livslange danningsprosjekt. Altfor mange elever har fått en varig knekk i den norskfaglige selvfølelsen av overfylte bestillinger av langsvarsoppgaver som ble til halvlange hullete produkter. Det er et dårlig farvel å gi dem.

Kanskje på tide å tenke nytt, men ikke for at alle sensorer skal vurdere en gitt tekst likt. Sensorene bør ikke få det lettere eller bli raskere enige.

Vi trenger fortsatt et hermeneutisk rom rundt eksamenstekstene der det gjøres en faglig samtale, en kvalitetsforhandling der argumenter utveksles og perspektiv får bryne seg, frem til en pålitelig karakter. Livet er uansett for kort til å sette seg inn i alt som kommer fra kriteriefabrikken Udir.