ipad
nettbrett
skjerm

Det trengs uavhengig forskning til å avgjøre læringsutbytte av digitale læremidler

Debatt: Aller helst ser vi at slike retningslinjer utvikles i en tett dialog med forskere fra ulike disipliner, pedagoger, utviklere og aktører fra forlagsbransjen.

Publisert Sist oppdatert

Ny strategi for digital kompetanse og infrastruktur i barnehage og skole kommer med mange gode forslag til tiltak, bl.a. en nasjonal tjenestekatalog for digitale læremidler i skolen som «vil kunne bidra med kvalitetssikring og innkjøpsstøtte». Videre legges det vekt på at valg av ressurser skal være forskningsbasert. Dette er prisverdig. Det burde være selvsagt, og det er på høy tid. Imidlertid spiller det en rolle hva slags forskning det her siktes til.

Alle er forhåpentligvis enige med IKT Norge i at det ikke bør være “din og min svoger”-forskning som skal ligge til grunn. Det finnes enormt med forskning på digitale læremidler, så tilgangen til forskningsbasert kunnskap er ikke problemet. Imidlertid er ikke all denne forskningen av høy kvalitet, og mange studier sier lite eller ingenting om læringsutbytte, uansett fagområde, men fokuserer på hva elever og lærere selv foretrekker, opplever, synes og mener om digitale teknologier. Slik kunnskap er nyttig og interessant, men det er uheldig når den legges til grunn for beslutninger om implementering av ulike typer læringsressurser, på bekostning av empirisk forskning som vurderer effekten av ulike teknologiske grensesnitt på ulike aspekter ved læring.

I det følgende vil vi løfte fram noen særlige utfordringer når det gjelder dette feltet, som dels handler om hvordan valg av læremidler ofte styres av andre faktorer enn kunnskapsgrunnlaget, dels om utfordringer knyttet til hva slags forskning som legges til grunn.

Strategien fremmer krav til «informasjonssikkerhet, personvern og universell utforming» i digitale løsninger. Disse tekniske kriteriene vurderer ikke læringsutbytte. De sier oss ikke noe om barns bruk av en bestemt ressurs fremmer læring mer enn bruk av en annen ressurs. Eller ingen bruk, for den del.

Forskning har vist at digitale ressurser kan virke både positivt og negativt inn på barns og unges læringsutbytte. I markedsføringen av så å si alle ressurser rettet mot barn framheves "læringspotensialet" , og det påstås at den gitte ressursen fremmer ferdigheter som de fleste foreldre mener er viktige for barna (lek, kreativitet osv.). Slike påstander settes gjerne fram uten henvisning til forskning på effekt. Forskning innen ulike disipliner byr på en rekke indikatorer om hva som fremmer læring; disse kan bidra til samordning og standardisering av digitaliseringsarbeidet i barnehage og skole.

I vurderingen om hvem som skal definere kvalitet i læring og undervisning, skal vi huske at barn og unge ikke kan velge hvilke digitale ressurser som brukes i undervisningen. Digitale læremidler er valgt på deres vegne og de brukes som en del av den korte og verdifulle tiden de er på skolen. Voksne har dermed ansvar for at barn bruker det som objektivt sett virker, og ikke det som leverandører og andre mener kan virke.

Økonomi er en annen vesentlig faktor, som gjør at lærere, elever og studenter ikke alltid har reelle muligheter til å velge de læremidlene de selv anser som mest hensiktsmessige. Digitale løsninger utkonkurrerer trykte lærebøker på pris, skoler abonnerer på pakkeløsninger fra forlag, der det fort kan bli dyrt å kombinere trykte og digitale læreverk, nye læreplaner fører til et behov for stadige oppdateringer, og studenter velger digitale pensumtekster tross for at de helst leser på papir. Alle disse momentene blir i praksis argumenter for å velge digitalt fremfor trykt materiale, selv i de læringskontekstene, som ved lesing av sammenhengende tekster, der empirisk forskning slår ettertrykkelig fast at den trykte læreboka fungerer best.

Regjeringen etablerte ulike ekspertgrupper for å lage kunnskapsoversikter på feltet (f.eks. GrunnDig sluttrapport gir et solid kunnskapsgrunnlag om digitalisering i skolen) eller pågående vurdering av digital læringsanalyse i grunnopplæringen).I tillegg finnes det nå etterhvert mye empirisk forskning (f.eks. denne videoanalysen av elevenes teknologibruk i norsk videregående klasserom) av høy kvalitet, og meta-analyser - altså sammenfatninger av mange enkeltstudier - om digital lesing (f.eks. om fordeler og ulemper ved digital lesing med barn).

Vi mener derfor at det er pedagogiske vurderinger og empirisk forskning fra ulike perspektiver som bør ligge til grunn for lærernes valg av læremidler. Videre bør man, både i forskningen og i diskusjoner omkring digitale teknologier i klasserommet, operere med en langt mer finmasket tilnærming, og presisere hva som til enhver tid menes med “læring”, og “læringsutbytte”. Det er mange og store forskjeller mellom, for eksempel, å lære algebra, å lære å skrive argumenterende tekst, og å lære om den franske revolusjon. Det burde være innlysende, men viktige forskjeller mellom ulike fags ulike læringstradisjoner, stofftilfang, teksttyper og tilhørende krav til lesing og skriving, har likevel en tendens til å forsvinne i en overordnet og lite informativ diskusjon om et generelt læringsutbytte og en “digital versus analog”-framstilling.

For å kunne si noe om hvilken teknologi, hvilket medium, som er mest hensiktsmessig å bruke i en gitt kontekst og for et gitt læringsformål, må vi vurdere teknologiens bruksmuligheter i lys av hva slags stoff elever skal tilegne seg, hva som er læringsformålet, og hva slags aktivitet teknologien skal inngå i. Særlig har det vist seg at det er gode grunner til å velge bok heller enn skjerm når det gjelder en del former for lesing. Hva vi til enhver tid legger i “læring”, bør derfor spesifiseres i forhold til både fag, teksttilfang og stoff, og trinn, for å kunne si noe om hva slags ressurser som er mest hensiktsmessig i det enkelte tilfellet.

Vi er selvsagt enig med IKT Norge at lærernes valg av læremidler ikke skal baseres på “din eller min svogerforskning”. Det er bedre med ingen forskning enn med dårlig forskning. Heldigvis finnes det en stor mengde solid, empirisk forskning som bør ligge til grunn for valg av læremidler,og den nye strategien gir grunn til optimisme når det gjelder å utvikle retningslinjer og komme med anbefalinger som er forskningsbaserte. Aller helst ser vi at slike retningslinjer utvikles i en tett dialog med forskere fra ulike disipliner, pedagoger, utviklere og aktører fra forlagsbransjen.

Powered by Labrador CMS