Skivebom fra Handal og Utdanningsforbundet om effektstudier

Det er en feilslutning når Handal fremstiller for stort fokus på effektstudier som et problem for utdanningssektoren.

I et innlegg på Utdanningsforbundets nettsider nylig argumenterer Steffen Handal for at resultater, rangering, effektstudier og manualtenking har bidratt til «en overproduksjon av skråsikkerhet» som hindrer ydmykhet, forståelse av kompleksitet og betydningen av relasjonen i undervisningen.

 

Det er både legitimt og viktig å sette fokus på hvor stor grad av målstyring, resultatfokus og testing man skal ha i barnehage og skoler. Men å knytte denne kritikken til en bestemt forskningsmetode er en fullstendig skivebom. Effektstudier, eller mer spesifikt randomiserte kontrollerte undersøkelser, er i dag en svært viktig metode for å innhente kunnskap om årsak/virkningsforhold både innenfor psykologi, medisin og samfunnsfag. Også innenfor utdanningsforskning har denne typen undersøkelser blitt mer vanlig. Det er ikke uten grunn at denne metoden er mye brukt på tvers av ulike disipliner. Det skyldes at slike undersøkelser gjør oss i stand til å studere årsaksforhold på en mest mulig sikker måte.

Tidligere var norsk utdanningsforskning dominert av humaniora-orienterte perspektiver, blant annet representert av Gert Biesta, som Handal selv viser til i sin artikkel. Som Handal selv presiserer, har dette gitt svært viktige perspektiver og et rammeverk for refleksjon rundt praksisutøvelse. Denne type forskning kan imidlertid ikke svare på spørsmål om for eksempel hvordan man best bør arbeide med tallforståelse i første klasse for å forebygge senere matematikkvansker, hvordan man kan legge opp undervisningen for å fremme god leseforståelse hos elevene eller best stimulere språklæring hos minoritetsspråklige i barnehagen.  For å belyse slike viktige og praksisnære problemstillinger om i hvilken grad det vi gjør fører til læring hos barna, er det avgjørende å ha effektstudier av god kvalitet. Takket være nye effektstudier og randomiserte kontrollerte studier vet vi nå mer om dette enn vi har gjort tidligere.

 

I sin stråmannsargumentasjon hevder Handal at fokus på blant annet effektstudier har bidratt til «en overproduksjon av skråsikkerhet» som hindrer ydmykhet, forståelse av kompleksitet og betydningen av relasjonen i undervisningen. Dette er unyansert og en grov overforenkling. Forskere som arbeider med effektstudier, er selvsagt klar over kompleksiteten i dette, at en enkelt effektstudie heller ikke gir sikre svar og at læring og refleksjon ikke kan foregå etter kokebokprinsipper.  Det er selvsagt heller ikke slik at vi som arbeider med effektstudier ikke er opptatt av relasjonen i undervisningen eller å se det enkelte barn.  Likevel, denne type undersøkelser er faktisk det beste vi har for å få en forståelse årsaksforhold knyttet til hva som påvirker barns læring og utvikling og hvordan vi kan fremme dette.

Det er en feilslutning når Handal fremstiller for stort fokus på effektstudier som et problem for utdanningssektoren. Den virkelig store utfordring sektoren står overfor, er faktisk heller å ta i bruk kunnskapen vi har fra denne typer undersøkelser.  Det ble blant annet nylig publisert en artikkel i Educational Researcher som viser at det i utdanningsforskning er en avgrunn mellom det vi vet fra forskning og det som skjer i praksis, og at forskningsfunn som kunne forbedret praksis, i stor grad forblir uutnyttet.

 

De siste dagene har denne mangelen på kunnskap i bruk dessverre blitt altfor tydelig illustrert i diskusjonen om spesialundervisning: Vi vet fra en rekke effektstudier om for eksempel hvordan man kan gi best mulig opplæring til elever med dysleksi, mattevansker eller språkvansker, problemet er at denne kunnskapen altså ikke implementeres i praksis i undervisning av elever som har slike vansker.

Skal lærerstanden bli tatt alvorlig som en profesjon og få den respekten den fortjener, så må den kunne forholde seg til forskning og til kunne bruke forskning til å oppdatere sin praksis. Når Handal, som leder for Utdanningsforbundet viser en slik ignoranse for forskning, er det grunn til å bli bekymret på lærerstandens vegne. Heldigvis er det mange lærere som ikke deler Handals syn.

For å møte fremtidens utfordringer bør Utdanningsforbundet i stedet for å bruke tid på å undergrave effektstudier, heller fokusere på hvordan medlemmene kan få tilgang til og ta i bruk kunnskapen fra slike undersøkelser. I sitt innlegg fremmer Handal selv skråsikkerhet og lite ydmykhet, og viser i tillegg manglende forståelse for forskning og forskningsmetode.

 

Literatur

Snow, C. E. (2015). 2014 Wallace Foundation Distinguished Lecture: Rigor and Realism: Doing Educational Science in the Real World. Educational Researcher, 44(9), 460-466.

Powered by Labrador CMS