«Lærerne er garantien for sivilisasjonen og kulturen i framtida»

• Følg Utdanning på Facebook og Twitter

Skolen har ansvar for å løfte og inkludere alle elever. De kristne, humanistiske verdier i opplæringsloven sikter mot en kjærlighet som skal gi barn og unge trygghet, lærdom, fellesskap og omsorg.

Et stadig sterkere politisk press har imidlertid gjort skolen til en konkurransearena og skapt splittelse innad. Her må vi undersøke følgene av politikken og se nærmere på prinsippene i opplæringsloven som angår historien.

Ifølge loven skal skolen «byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet». Kjærligheten, skriver filosofen Søren Kierkegaard, er et arbeid som handler om gradvis å åpne seg selv og sitt hjerte mot den andre, mot nesten. Selv det minste ord sagt i kjærlighet, er oppbyggelig, skriver han.

Dannelse handler om å bygge opp og nå større fullkommenhet gjennom å skape, symbolisere og dele. Skolen må ha et solid verdifundament, for det hjelper ikke å bygge opp til skyene, om grunnen mangler, skriver Kierkegaard i «Kjærlighetens gjerninger». 

Den fordypende samtalen i skolen må fortsatt være motvekt til den overfladiske kulturen i samfunnet. Moral er ikke et abstrakt begrep, men en levende personlig realitet som barn og unge må forholde seg til daglig.

Eleven må lære å ta hensyn til andre, avstå fra fristelsen til å mobbe og bidra til fredelig sameksistens. Opplysning og språk påvirker også hvordan eleven opplever seg selv og samfunnet rundt seg. Det handler om valgene og problemene de stadig må løse på sin vei mot økt modenhet og bevissthet.

Lærerne er garantien for sivilisasjonen og kulturen i framtida. For mennesket forfaller uten moral og samvittighet.

Joseph Ratzinger skriver at menneskehetens historie strekker seg «fra steinslyngen til megabomben». Med kristendommen fikk vi en ny lineær tidsregning i historien fra og med Kristi fødsel. Den lineære tidsforståelsen er «såkornets langsomme tid» som involverer læring, fellesskap, prosess og utvikling med verdier som gjenspeiles i opplæringsloven.

Det er et tankekors at mange intellektuelle ved universitetene i Tyskland i sin tid sluttet seg til nazismens program. En av grunnene kan være at lærere og professorer som var negative til NS, ble jaget av Gestapo, skriver Andreas B. Lien i «Nasjonal samling og skulen (..)» i Fortid, 3.3.2014.

I Norge ble lærerne kontrollert ved politisk oppsigelse, og 700 lærere ble sendt til Kirkenes. Min morfar, Harald Thorp, som var skoleeier og rektor i Levanger, i tillegg til å være tilsluttet Milorg, ble sendt til Polen.

Det opplyste mennesket og ordet var trusselen. Bøker ble brent før menneskene ble det. Klagene på lærebøkene ble sendt inn til departementet av NS-tillitsvalgte, for «uten å kontrollere lærarane ville det bli vanskeleg for regimet å kontrollere kva slags ånd som faktisk rådde i klasserommet», skriver forfatteren. 

Det ble opprettet statsgymnas for evnerik ungdom, et supergymnas, og historiefaget ble spesielt vektlagt, skriver Lien. Fortiden skulle fremme nasjonalfølelsen, for i NS’ narrativ tok «folket no over historien om sitt liv» (Lien).

Historien gir videre perspektiv ved tap av de kristne, humanistiske prinsipper. I denne historien blir lærerne, som bygger på moralske verdisyn og argumenter, forelagt «bruksanvisninger».

"Forskriften avviker fra opplæringslovens formål og moral."

Vår moderne tid preges av programmer og prinsipper som er ledd i «markedets anatomi». I den resultatorienterte skole er konkurranse en drift i systemet som har ført til splittelse og hardere vilkår for svake.

En ekstrem form for selektivitet ser vi i Inntaksforskrift av 1. aug. 2013, der det slås fast at elevene må kjempe om å beholde plassen i overgangen fra videregående trinn 1 (vg1) til vg2 og vg3. De siste må kjempe om plass «ved loddtrekning» kan vi lese.

Forskriften avviker fra opplæringslovens formål og moral. Konkurransens «negative didaktikk» er et system eleven kan drives ut fra. En miljømessig konsekvens er at skolen endres til en kamparena som forskyver verdiene med fusk, plagiat, mobbing og frafall som resultat.

En ung gymnasiast fra California skrev om konkurransens depersonaliserende virkning i et åpent brev som ble trykket i New York Times: «Vi er ikke ungdommer. Vi er kropper uten liv i et system som fremmer konkurranse, hat og hindrer samarbeid og autentisk læring. Vi er uten sann lidenskap. Vi er syke.» 

Her har det lyktes myndighetene å utforme sekulære strukturer i en skole som er kalt til å følge kristne, humanistiske prinsipper. Hvordan skal skolen noensinne kunne åpne solidaritetens dør slik?

Å dele inn mennesker ut fra «naturlig utvalg» strider mot lovens prinsipp om menneskeverd. Samtidig har myndighetene lagt ned faglige støttestrukturer for elever med særskilte behov, og innført en paragraf 10 som åpner for bruk av «assistenter», i stedet for fagpersoner.

Her bør sentrale myndigheter innføre faglige strukturer i organisasjonen i henhold til loven og erstatte fokus på resultat med forståelse og faglige prosesser.

Opplæringsloven springer ut av budene på steintavlen, og denne loven er «menneskehetens ABC» som befrir folk fra barbari, skrev Thomas Mann i boka «Loven». Skolen er ledd i siviliseringen av mennesket og samfunnet.

"Nasjonale prøver springer ut av en europeisk utdanningspolitikk som har rangering som mål."

Med reformen Kunnskapsløftet i 2006 hadde politikerne som mål å øke kunnskapsnivået, og innførte en instrumentell strategi for dette. Visjonen var å øke kvaliteten gjennom læreplaner, utvalg, et nasjonalt vurderingssystem og tilsyn ved utdanningsdirektoratet.

Vi fikk et voksende administrativt byråkrati med spørreundersøkelser, rapporteringer og kartlegginger i alle mulige former som grep inn i fagprofesjonen. I dag opprettes små, eksklusive 7 prosent lederstillinger for å sikre systemets organisering og opprettholde status quo.

Nasjonale prøver springer ut av en europeisk utdanningspolitikk som har rangering som mål. Her har den instrumentelle strategien blitt et mål i seg selv. Det knyttes poeng og prestisje til listene som ikke lar seg forene med skolen som lærende kulturinstitusjon. Vi får økt konsentrasjon om umiddelbare tester som synes løsrevne så vel som formålsløse, avsporet fra faglig kontekst og sammenheng.

"... myndighetene utvikler en type fortrolighet som jeg ikke kan se svarer til skolelovens verdier."

Instrumenter og retoriske figurer har siden antikken vært brukt i dannelsen. Hovedmålet med å bruke instrumenter i opplæringa er at elevene skal øve på å begrunne, støtte og verifisere tolkningene. Redskapene brukes for å understøtte elevenes egne opplevelser og refleksjoner.

For det er den menneskelige verdien og den «første lesning» som gir tilgang til meningsfulle oppdagelser og refleksjoner. I tillegg til vitenskap trenger vi et levende språk som sirkler inn essensen i teksten, slik at litteraturen erkjennes i sin egenart som kunst, og som uttrykk for menneskets stemme.

Et «romanblikk» på andre verdenskrig vil slik gi et levende bilde av historien: Fangene i konsentrasjonsleirene som banker stille på veggen med skje for å få kontakt, og deler brødskalker.

Kartleggingen har flere kjennetegn som viser at instrumentet er blitt et mål i seg selv i form av beregning og/eller rangering.

For det første er kartleggingen preget av overflatestruktur: Kartleggingsprøven på videregående trinn 1 i Norge måler leseferdighet og lesehastighet, og vi ser ikke elevens skrift eller tanke ettersom hun/han kun setter kryss.

Metoden stadfester «riktig svar» uten bevissthet knyttet til svaret, og speiler slik depersonaliseringen av det intellektuelle område. Vi ser også mangel på kreativitet som et særtrekk.1)

Dette leder oss til kartleggingens andre kjennetegn; umiddelbarheten. Prøven skjer spontant, i løpet av minutter. Eleven lærer at læring skal skje så fort som mulig, og dannes til en forbruker av kunnskap.

Å utforske kunnskap og erverve seg visdom forutsetter fordypende tankeprosesser og modning over tid. Det er en grunn til at utdanning foregår i store tidsspenn, sju år, tre + tre år.

Dette spørsmålet leder oss til kartleggingens tredje kjennetegn, som angår verdier. Opplæringsloven snakker om «menneskeverd» og «solidaritet»», men myndighetene utvikler en type fortrolighet som jeg ikke kan se svarer til skolelovens verdier.

Elevundersøkelsen leder, slik vi har sett, eleven til å se på en bestemt måte: «Kommer lærer presis til timen»? «Hva synes eleven», er fagene «viktige», «nyttige»? Spørsmålene er privatiserte og sår tvil om fag og lærer.

Denne fragmenteringen skjer mot et bakteppe av forhandlinger. På programmet står symbolske «referansegrupper», der elever og/eller studenter gis dømmekraft over fagprofesjonen. Eksperimentet bryter ned den viktige kontrakten mellom elev og lærer, og forstyrrer læringsprosessen.

Elevbegrepet fordrer en ny måte å se på med etablering av en indre sensur/filter som gjør elevene ettertenksomme og siviliserte. Vi må sørge for at den siviliserte, dannede elev ikke reduseres til «konsumenter som alltid har rett», uten plikt til å vise interesse og verdighet, skriver forfatter Dag Solstad. 2)

«Fravær av forpliktelse» skriver seg fra en sekulær rettighetstenkning som ser bort fra lærdommen, den etiske forbindelse, forståelse, studenters/elevers forpliktelse så vel som verdiene den springer ut av. Vi ser etableringen av en positiv ja-kultur eller nei-kultur som følger sosiale mediers logikk.

I artikkelen Problematizing the Intellectual Gaze of the Educational Administration Scholar viser Scott Eacott til «infiltrasjon av ordinært språk, spontane ytringer / spontan forståelse av fag (og ansettelser) som undergraver skolen som lærende organisasjon. Derfor spør tilsynsorganet Utdanningsdirektoratet om faget er «nyttig» og om lærerne er «seine til timen».

Spørsmålene strider mot den faglige fortrolighet som opplæringsloven krever, og lærere settes i forlegenhet fordi kartleggingen er tatt ut av enhver utviklingsmessig sammenheng, og fordi elevene ikke blir utfordret.

Loven sier at «rektor skal halde seg fortruleg med den daglege verksemda». Å være fortrolig er å kjenne lærerne og ha tillit til arbeidet de gjør. Tillit er en egenskap som får lederen til å stå fast, uten å la seg rive med av kastevinder. Tillit er knyttet til tro, nysgjerrighet, og er det motsatte av å få viljen sin ved makt, skriver Joseph Ratzinger. 3)  

"Lærerne veileder eleven i en utforskende, sannhetssøkende tilnærming til fag."

I artikkelen «Å lede asymmetriske kunnskapsorganisasjoner» refererer Jan Merok Paulsen til en doktoravhandling av K. J. Meece, som påviste en positiv sammenheng mellom en utpreget verdibasert lederstil praktisert av rektor og et positivt læringsklima i klasserommet (Meece 2010).

Verdiene bygger et stabilt miljø for respekt, fellesskap og samarbeid. Her tror jeg kvinner lettere kan gi rom for kvalitetene i loven og, ikke minst, erfaringene kvinner selv bærer med seg, uten bruk av makt.

Jan M. Paulsen skriver at den lærende organisasjonen er en «kollektivisering av individuell spisskompetanse gjennom teamlæring, utforskende læring og fremfor alt kunnskapsdeling – for å heve prestasjonssyklusen» (Sadler 2001).

Opplæringens formål er å løfte eleven ved å formidle, skape og utvikle kunnskap. Etymologisk stammer ordet «elev» fra det franske verbet «élever», som betyr å løfte, føre til undervisning. Lærerne veileder eleven i en utforskende, sannhetssøkende tilnærming til fag.

Å lære kan sammenlignes med å bestige fjell: Det krever både lydhørhet og arbeid før en når utsiktspunktet og ser godt. Å utvikle kunnskap springer ut av en undersøkelse som også rommer elementer av undring.

Jerome Bruner understreker betydningen av å oppfinne, for å tenke: «Resultatet av kognitiv utvikling er tanker. Basert på erfaring skaper den intelligente hjernen «generiske kodesystemer» som gjør at man kan gå lenger enn til dataene, til nye og forhåpentlig fruktbare forutsigelser».  (Bruner, 1957, p. 234).

Gjennom reflekterende lesing lærer eleven å forstå nyansene, og utvikle gehør for språk, i tale så vel som skrift. Morsmålet er bevissthetsdannende og stabiliserende, og rer grunnen for et symboliserende fellesskap.

Den personaliserte skolen har som primært mål å skape balanse mellom kunnskap og verdier slik at eleven inngår i et etisk, bevisst forhold til sin omverden. Dette forutsetter at utøvelsen av lærerprofesjonen baseres på autonomi, en autonomi som kjennetegner framgangsrike skoler som i Finland.

"For disse kreftene har ikke menneskers tankeliv noen verdi."

Den faglige autonomien er under press, både hva angår struktur, innhold og formål. Den politiske makt spiller en selvdestruktiv rolle i nedleggelse av marginale og estetiske fag, av små institusjoner (høyskoler) og fagstøttestrukturer. For disse kreftene har ikke menneskers tankeliv noen verdi og de humanistiske verdiene er tæret bort.

De økonomisk lønnsomme forskningsprosjektene tar midler fra de smale forskningsfeltene, og den reflekterte humanist lever i eksil, for kritisk tenkning kunne underminere lojaliteten og villigheten til programmet.

Omdømmebegrepet ble innført fra næringslivet og innledet et nytt konsept (docta ignorantia) som legges oppå skolens identitet. Her står vi ved nok et markedsprinsipp som bryter ned fagligheten: PR eller «feirende taler» (Jones, 2015).

Som intellektuell er omdømmebegrepet umulig å forholde seg til fordi det har en performativ (rituell) karakter der «ytringens betydning har mindre å si enn ytringens effekt/suksess» (Mercier, 2015).

"... ansettelsesprosedyren går i retning av preferanser og passformer mer enn universelle normer og lover."

Den politiske makt innretter seg med programmerte utvalg som er løsrevet fra sitt anvendelses- og undersøkelsesområde. Intellektuelle stiller seg i en uhørt situasjon idet de ukritisk slutter seg til utvalg for å lage bilder og hypoteser om lærerrollen. Utvalgets medlemmer lager dokument som bygger på antagelser ut fra politisk diktat, og gir så føringer til lærer-funksjonæren.

Denne form for symbolstyring handler, ifølge Mercier, om å «produsere legitimerte konvensjoner som hviler på pre-eksisterende maktstrukturer». Suksess avhenger av illusjonskraften til den som snakker», og har, ifølge Mercier, kun legitimitet i den politiske situasjonen». Lærer-gartneren-såmannen står overfor en krevende jobb.

Skolelederforbundet arrangerer spektakulære kurs om «det gode ryktet», og KS gjennomfører prosjektet «attraktive arbeidsgivere». Læreren skal tiltrekke seg, behage, «kunden», og ansettelsesprosedyren går i retning av preferanser og passformer mer enn universelle normer og lover. For det handler om «bildene» som må vinne fram, og som stiller organisasjonen i et fordelaktig lys.

Vi har fått et narsissistisk preget system som gir legitimitet til seg selv gjennom å skape illusjon om den fremragende skole. Omdømmetenkningen har også påvirket inntaksforskriften der «likhet» er blitt «like vurderingsvilkår» for fremmedspråklige og norske elever. Det kan se ut som om man oppnår likeverd, uten at det skjer.

Den type symbolstyring er lite prinsipiell og fortrenger de reelle problemene skolene står overfor på landsbasis, med 30 prosent frafall, mobbe- og konsentrasjonsproblematikk, og elever som sliter faglig og psykisk. Hva gjør de 30 prosent elever som har falt fra?

Vi må mer enn noen gang gjenfinne, og forsegle, følelsen av fellesskap, nestekjærlighet og solidaritet. Barmhjertighet er å re et «omtankens sted», bygge et autentisk sted for alle i skolen, slik at elever, lærere og ledere kan bli fortrolige med substansen.

Skolen må gjenfinne sine røtter, sin historiske kjerne i tråd med lovens etos. Slik kan lærerne, som «de siste hellige», eller siste mohikanere, «gjenløse» skolens humane vitenskap gjennom fag, fordeling og fellesskap.

• Heidi Stakset er norsklektor

Kilder:

Bruner, J. S. (1957): Going beyond the Information Given. New York: Norton (p. 234).

Eacott, Scott (2015): Problematizing the Intellectual Gaze of the Educational Administration Scholar, Academia, Edu.

Jones, Michael (2015): Celebratory Speeches and Naked Power: Universitetsavisa, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. 

Kierkegaard, Søren (1906): Kjærlighetens gjerninger.

Lien, B. Andreas (2014): Nasjonal samling og skulen (..) i Fortid, 3. 3.

Mercier, Thomas Clément (2015): Doktorgrad om «legitimering og vold – en artikulering om makten» ved King’s College, London.

Opplæringsloven.

Paulsen, Jan Merok (2011): Å lede asymmetriske kunnskapsorganisasjoner – Mission Impossible? http://brage.bibsys

Ratzinger, Joseph (1993): Innføring i kristendommen, St. Olavs Forlag.

Solstad, Dag (1993): 14 artikler på 12 år + 3 essays. Forlaget Oktober.

Noter:

1) Det samme skjer når seksualundervisning skilles ut som et mål i seg selv, for konsumenten. Her må hovedtema være kjærlighet, lengsel, forpliktelse og grenser i en varig, verdiforankret struktur.

2) «Hvis Ibsen er «tung» eller «kjedelig» så er ikke dette uttrykk for at vedkommende er tungnem eller umoden, men et adekvat utspill fra et følelsesliv som har krav på vår største interesse, og det vet hun» (Solstad, s. 203).  

3) Ratzinger viser her til lignelsen om fiskeren Simon som hadde strevd hele natten og ikke fått fisk. Jesus ba han om tillit, og sa at han skulle kaste noten litt lenger ut på dypet.