Brudd på kvalifikasjonsprinsippet ved tilsetting

Kommunen lyste ut ledige lærerstillinger i grunnskolen og til norskundervisningen for flyktninger/innvandrere i kommunen. A søkte stilling både i norskundervisningen og ved en ungdomsskole, men presiserte at hun primært ønsket stillingen i voksenopplæringen.

Kommunen tilsatte B i stillingen i voksenopplæringen, mens A fikk stillingen ved ungdomsskolen. Kommunens begrunnelse for vedtaket var ikke skrevet ned i møteboka.

A mente seg forbigått og klaget til ombudsmannen. Begrunnelsen var at hun var bedre kvalifisert enn B, idet B, i motsetning til henne, ikke hadde pedagogisk utdanning.

Kommunen mente at hun ikke var forbigått, da hun hadde fått en av stillingene hun søkte. Den hadde foretatt en helhetsvurdering der den hadde lagt vekt på at det var mest bruk for A ved ungdomsskolen, blant annet fordi hun hadde kompetanse til å undervise i spansk, og at tilbud om spansk måtte utgå dersom hun ikke ble tilsatt.

Kommunen tok dessuten hensyn til at B, som hadde arbeidet i undervisningsstilling i seks år i kommunen, på grunn av manglende pedagogisk utdanning ikke kunne tilsettes i grunnskolen. Kommunen la dessuten vekt på at den fikk best mulig kvalifisert undervisningspersonale ved alle skolene i kommunen.

Etter kommunens syn var det ikke nødvendig å begrunne prioriteringene i møteboka, når tilsettingene var blitt drøftet med Utdanningsforbundet og partene var enige.

Ombudsmannen uttalte her at alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper tilsier at bakgrunnen for de prioriteringene som er gjort, nedfelles skriftlig. Vedtaket må kunne etterprøves, blant andre av ombudsmannen.

I offentlig virksomhet gjelder at man i en tilsettingssak i alminnelighet må finne frem til den av søkerne som etter en helhetsvurdering er best kvalifisert.
Det er ikke noe absolutt krav at en lærer ved voksenopplæringen har formell pedagogisk utdanning. Men unntaket krever vesentlig erfaring med opplæring av voksne.

Sivilombudsmannen hadde ikke grunnlag for avgjørende innvendinger mot kommunens standpunkt om at B hadde nødvendig kompetanse for lærerstillingen ved norskundervisningen. Men ombudsmannen mente at kommunen skulle ha tilbudt A stillingen ved norskundervisningen, siden hun var best kvalifisert. Hensynet til B og til det samlede undervisningstilbudet i kommunen, var ikke relevant.

Hvis kommunen – ut fra en helhetsvurdering – likevel ønsket at A skulle undervise ved ungdomsskolen, måtte den forsøkt å oppnå dette i samråd med A. Ombudsmannen bemerket at det ikke fremgikk av utlysningsteksten at det var ønskelig med kompetanse i spansk i stillingen ved ungdomsskolen.

Ombudsmannen uttalte endelig at A ikke kunne kreve å få jobben fra den som allerede var tilsatt. Men kommunen ble bedt om å vurdere om annet kan gjøres for å bøte på feilen. Han ba om å bli holdt orientert.

(Utdanning nr. 2-2006)