Studieteknikk og læring med digitale verktøy

Konkrete råd og interessante refleksjoner om hvordan vi kan lære bedre.

I en velskrevet og lettlest bok gir Marianne Hagelia ved Høgskolen Sørøst-Norge en informativ innføring i digital studieteknikk. Det å tilnærme seg nytt og ukjent tekstmateriale via PC-en innebærer ikke å måtte legge fra seg etablerte og velfungerende metoder, slår hun fast i innledningen. De fleste av oss gjør det imidlertid på en ustrukturert og ofte tilfeldig måte når vi arbeider foran dataskjermen.

 

Hagelia skriver at læringsprosessen med digitale hjelpemidler er tredelt. Den innebærer innsamling, prosessering og deling/formidling. Boka er disponert med utgangspunkt i disse tre stegene. Mens første del handler om å samle blant de hundretusener av treff som kommer opp når man foretar et nettsøk på et bestemt ord eller begrep, tar del to opp det å lære i informasjonssamfunnet. I bokas tredje og siste del drøfter forfatteren hvordan vi går fram for å dele.

 

Forfatteren informerer også om sider ved nettet som de fleste lesere sannsynligvis bare har vag kunnskap om fra før. Hagelia forklarer innsiktsfullt om blant annet «big data», «The Dark Web» og personaliserte søk, og hun gjør greie for forskjellen mellom en søkemotor og en nettleser. Det er en klar styrke ved boka at den også inneholder denne typen generell informasjon, som har betydning for alle som arbeider med digitale verktøy.

 

En side ved framstillingen som kan være uklar for leserne, er hvem den egentlig henvender seg til. Målgruppen blir oppgitt til å være studenter og lærere, men ifølge baksideteksten vil boka være nyttig for «alle som bruker digitale verktøy». Det vil vel si praktisk talt alle mennesker? En så bred målgruppe er i for seg greit, men vekslingen mellom forskjellige lesergrupper, representert ved bruk av stadig ulike personlige pronomen, gjør teksten noe inkonsistent, og da særlig den glidende vandringen mellom lærer- og studentperspektivet.

 

I kapitlet om å lære ved samarbeid påpeker forfatteren eksempelvis at det er viktig å arbeide sammen. Det begrunner hun med at «dere er ofte på samme kunnskapsnivå» (side 107). Framstillingen retter seg her tydeligvis direkte til studenter. Få sidere senere er det imidlertid kolleger innen høyskolesektoren som får råd av den erfarne foreleseren. Der peker hun på hva som kan øke forståelsen «for den akademiske tekstsjangeren for mange studenter» (side 118). Uten overgang i teksten er det like etter igjen studenter som er målgruppen, når de informeres om hva framtidige arbeidsgivere vil kunne finne når de «søker deg» opp på nettet (side 120).

 

En annen innvending er alle henvisningene til faglitteratur. Forfatteren forklarer et sted i boka fint om hvorfor det i en akademisk tekst må vises til hvilke kilder som er brukt. «Du trenger ikke referere absolutt alt», påpeker hun samtidig (side 44). Det blir da uforståelig at det flere steder henvises til andre publikasjoner når oppfatningene som refereres, er helt generelle, som for eksempel at det skjer flere endringer i verden samtidig. Påstanden om at det ikke er teknologien i seg selv som er det forløsende, men måten den brukes på, er vel heller ikke så spesiell at det er nødvendig å henvise til en annen tekst?

 

Denne boka vil totalt sett være til nytte og inspirasjon ikke bare for oss som gikk på skolen eller studerte lenge før PC-er og lesebrett inntok klasserommet og hverdagen. Den vil også være til hjelp for dagens studerende, selv om disse gjerne regnes som «digitalt innfødte». Marianne Hagelia viser at vi har alle mye å lære når vi bruker digitale verktøy for å samle, lære og dele.