Knud Knudsen – stridsmann, språkmann, skolemann

”… en vitenskapelig ambisiøs skole- og språkvisjonær som nok også kunne ha blitt professor. Men hvordan skulle det da ha gått med skolen?”, spør Egil Børre Johnsen retorisk på side 223 i «Unorsk og norsk. Knud Knudsen. En beretning om bokmålets far». Dette er en av de mange karakteristikkene forfatteren gir Knudsen, og til sammen danner de et nytt og mer mangfoldig bilde av denne svært sentrale personen i norsk samfunnsliv gjennom andre halvdel av 1800-tallet.

Som innledning får vi ei intens og svært indignert skildring av den skjebnen som ble Knudsens gravmæle til del i 1950-åra: ”Den lille steinstøtten ble kjørt vekk. Så knuste de den; de knuste steinen hans. Graven var slettet”. Dermed er tonen slått an, og i dette bildet blir Johnsens ”Unorsk og norsk” et prosjekt med ambisjon om å bøte på noe av uretten som her ble begått, og reise et nytt minnesmerke over Knud Knudsen. Og det lykkes han med.

Den Knud Knudsen som vi blir presentert for i skolen, er helst språkplanleggeren. Han er bokmålets far, den som lanserte begrepet dannet dagligtale som normgrunnlag for fornorsking av dansken. Det er imidlertid bare en liten del av alt det Knudsen engasjerte seg i og kjempa for, først og fremst gjennom de 20 bøkene han utga, men også gjennom mange og lange artikler i aviser og blader.

Han var en fremragende grammatiker, han engasjerte seg i muntlig bruk av språket ved teatrene, og han jobba iherdig for norske avløserord. Den store ordboka han ga ut i 1876 het nettopp ”Unorsk og norsk”, og her satte han opp og drøfta bruken av norske ord framfor fremmedord. Noen av hans egne forslag kan vi smile litt av i dag, men gammelfrelst er kanskje ikke noe dumt ord for ”konservativ”?

Knudsens mest omfattende engasjement, det han arbeida med i hele sin yrkesaktive karriere og som brakte han inn i nærmest uendelige stridigheter, det var det han viste for skolen, først og fremst som overlærer ved Oslo katedralskole gjennom 34 år.

Her sloss han utrettelig for at morsmålet skulle oppgraderes som dannelsesfag, han ville ha nyttefag, ”realfag”, inn i artiumsskolen ved sida av latinen. Videre slo han til lyd for offentlig godkjenning av lærebøker, og han argumenterte for profesjonalisering av lærerstanden gjennom et pedagogisk seminar. Ifølge Johnsen er den nye skoleloven i 1869 i ikke liten grad tufta på Knud Knudsens ideer og forslag.

Det vi ellers får høre om Knudsen som pedagog, viser en engasjert, svært moderne lærer, som avviste rein pugg og oppramsing av greske og latinske bøyingsmønstre og som blant annet tok inn elevenes utkast til stiler før de etter hans veiledning fullførte og leverte.

En av Egil Børre Johnsens påstander er at fagbokforfattere nærmest er litteraturhistorias stebarn, og at det må være en av grunnene til at Knudsens forfatterskap er så lite kjent, enn si anerkjent. En annen årsak kan være at den breie middelveien som bokmålet i dag representerer, og som så mange av oss bruker i det daglige, ikke lenger framstår som noe man trenger å slåss for. Knudsens grunnprinsipp, at norsk skriftspråk skal speile norsk dagligtale, har fått så grundig gjennomslag at ingen lenger stiller spørsmål ved det.

Bokas format er på en måte nær ei vitenskapelig avhandling. Her er nærmere 20 sider med kilder til slutt, påstander blir belagt med mengder av sitater og Johnsen drøfter sin kildebruk gjennom hele framstillinga. I tillegg til å være et kildekritisk, vitenskapelig verk er boka altså et portrett av mennesket Knud Knudsen.

Også her har det festa seg et bilde som Johnsen mener er svært fortegna. Mange av Katedralskolens elever ble seinere samfunnstopper og har vært innom Knudsen i sine erindringsbøker, og i disse får vi et inntrykk av en tverr og lite likandes person, sjøl om få trekker hans faglige kvalifikasjoner i tvil. Dette bildet av den sure, venneløse einstøingen kan helt klart være farga av den medfarten Knudsen fikk av sine samtidige, kolleger og andre, alle sammen forsvarere av latinens plass som eneste vei til dannelse.

Knudsen ble i avisartikkel etter avisartikkel stempla som smakløs, kunnskapsløs og ansvarsløs latinhater, hans lærebøker ble nekta brukt i skolen og han fikk resolusjoner mot seg i Katedralskolens lærerråd som prøvde å kneble han fullstendig og nærmest fratok han all ære.

Disse forvalterne av latindannelsen finner liten nåde hos Johnsen, de blir både direkte og indirekte hengt ut, nærmest som feige og uredelige, mens Knudsen med noen få unntak blir framstilt som gjennomført saklig, uten hevntrang eller hang til å framheve sin egen person. Lista over fiender og personangrep blir så lang og uoversiktlig at boka i noen partier kan bli litt kjedelig, også fordi Johnsen stadig skal gjøre Knudsens motstandere visitt, gjerne i fordekt form: ”en gammel kjennings ufyselighet”.

I det hele tatt tar Johnsen grundig og utvetydig parti for mannen han portretterer. Dette underbygges av ordvalg og retorikk gjennom hele boka: ”Mot Munchs tåkefylte ”Sprogaanden” stod Knudsens tåkefylte renhårige konsekvens og praktisk-pedagogiske initiativ”. I det hele tatt blir ”Knudsen-hateren P.A. Munch” fillerista for sine gjennom usaklige personangrep, mens Knudsen altså klarer å holde seg både saklig, balansert og kompromissvillig. Man blir slått av hvilken godhet forfatteren har for mennesket Knud Knudsen, særlig når denne i sjeldne glimt åpner for mer inderlige betraktninger i sine etterlatte papirer.

Boka er ikke bare vitenskapelig i form og format, den er like mye prega av å være et personlig essay; ”én forfatters tolkning av en annen forfatters liv i skrift”, som det står i forordet. Det vrimler av språklige bilder, både fra Knudsens metaforikk og Johnsens egen, her er allittererende overskrifter som låner synonymer og nykonstruerte ord fra Knudsens ordbøker, fingerte intervjuer med Knudsen og ellers atskillige retoriske grep som skal bevege leseren.

Videre finner vi artige avstikkere til evighetstrær og etymologiske anekdoter, og Johnsen tillater seg å sprudle med konklusjoner som ”bondetampen fra Hesthagen var blitt helten fra Holt”. I første delen av boka får vi for eksempel ei lettere oppgitt skildring av den bedrøvelige tilstanden Knudsens fødested Hesthagen befinner seg i  dag, i praktfull kontrast til ”velfødde” skoleunger på museumsbesøk der.

Johnsen drøfter essay-forma sjøl også, med utgangspunkt i den kritikken – igjen urettferdig, syns han – Knud Knudsen har fått for å være en svært dårlig stilist: ”… hans prosa er uten enhver glans”, har for eksempel Finn-Erik Vinje slått fast om den saken. Samme Vinje uttalte for øvrig på boklansering på Oslo katedralskole at han hos Egil Børre Johnsen fant noe så sjeldent som en lektor som kunne skrive (sic!).

Når det gjelder ”Unorsk og norsk”, er jeg bare delvis enig. Boka kan være både underholdende og vittig – men lettlest er den ikke. Når Johnsen holder seg i Knud Knudsens bildeverden, markerer han ord med anførselstegn eller kursiv, fikst som retorisk grep, men det kan tippe over til å bli et ganske intrikat mønster. Johnsen dyrker den ufullstendige setningen i et utall varianter, med stadige innskutte ledd, og bruker tankestrek i ekstrem utstrekning. Jeg syns sammenhengen i teksten innimellom lider under flommen av assosiasjoner og digresjoner.

Forfatteren og skolemannen Egil Børre Johnsens biografi over Knud Knudsen er uansett et storverk. I denne boka går han sterkt i rette med ettertidas behandling både av mannens levninger, hans ettermæle og hans posisjon og betydning som språkmann, skolemann og forfatter.

Egil Børre Johnsen ikke bare gjendriver usannheter og korrigerer uetterretteligheter som har blitt hengende ved Knudsen og hans verk, men viser at vi her har å gjøre med en av attenhundretallets mest betydelige personer i utviklinga av det moderne, demokratiske Norge.

Han viser hvordan Knudsen var premissleverandør, den som ga argumenter til politikere, byråkrater, forfattere og andre som deltok i den politiske debatten og kom til å fornye skolelovverket og skriftspråket. Og hvordan Knud Knudsen sjøl var en sporsetter for språket i den norske offentligheten.