Veien tilbake til skolen

Norske skoleledere og skoleeiere har de siste årene rapportert om en økning i skolefravær. Fraværet oppleves som mer komplekst og sammensatt enn tidligere, og fire av ti skoleledere i ungdomsskolen er i stor eller svært stor gradbek ymret for fraværssituasjonen på egen skole. 

Utdanningsdirektoratet (Udir) bruker begrepet «bekymringsfullt fravær» om fravær fra det sosiale og faglige fellesskapet i skolen, og peker på at fravær hos elever kan gå ut over både faglig og sosial utvikling, og ha konsekvenser for eleven både på kort og lang sikt. Det er altså liten tvil i både forsknings- og utdanningsfeltet om at dette er et økende problem, som det er viktig å ta tak i både for samfunnet som helhet, for den enkelte elevs velvære og trivsel, og for å motvirke utenforskapet som rammer en stadig økende andel unge voksne. 

Vi har derfor i det videre lyst til å fortelle det vi i all beskjedenhet vil kalle en suksesshistorie om veien tilbake til skolehverdagen, og ikke minst hva som skulle til for å gjøre denne veien mulig. 

Historien om Line

Line begynte på den lokale ungdomsskolen for noen år siden. Hun hadde noe fraværsproblematikk fra barneskolen, som ble adressert til ny skole og kontaktlærer våren før overgangen. Line beskriver det selv som at det begynte å bli vanskelig for henne å gå på skolen allerede i 4.klasse, fordi hun «følte seg annerledes». Hun kom seg allikevel gjennom de tre siste årene på barneskolen, og hadde en forventning om at dette skulle endre seg bare hun begynte på den nye skolen, med en del nye elever.

Ganske raskt opplevde hun allikevel at den ubehagelige følelsen hun hadde i skolehverdagen vedvarte, også på ny skole. Line er klar på at det ikke var noe i skolemiljøet som skapte dette, det var en følelse som fantes i henne selv, og det utvikla seg etter hvert til en fortvilelse over at hun, selv om hun følte seg som et «helt normalt menneske», ikke fikk til skolehverdagen på samme måte som de andre elevene. 

Etter høstferien klarte ikke Line lenger å komme på skolen. Helsesykepleier ble koblet på, og Line ble henvist til BUP. Etter noen ukers ventetid der, fikk hun ukentlig behandling i form av terapi. Parallelt med dette, bestemte foresatte i samarbeid med skolen og BUP å slutte å presse Line til å gå på skolen for en periode. Line beskriver dette selv som «en stor lettelse». Hun fant mening i terapitimene, men opplevde at den ukentlige turen til BUP ble en «del av livet hennes som ikke var koblet til resten». 

Våren i 8.klasse foreslo BUP å koble på det lokale FACT ung-teamet. FACT ung er et tverrfaglig, lokalt forankret team som skal hjelpe barn og unge med sammensatte vansker.  De to terapeutene fra FACT kom i kontakt med Line før sommeren og fikk en god relasjon. Line var imidlertid fortsatt ikke på skolen, og det ble derfor opprettet tett kontakt mellom skolen og FACT ung. 

Laget rundt Line

Ved oppstart i 9.klasse fantes det et lag av fire personer rundt Line: to fra FACT ung, helsesykepleier og kontaktlærer. Det ble viktig for dem å jobbe helhetlig og sammensatt, mot et felles mål. Kontaktlærer kunne koordinere skolebiten og det faglige, mens de to fra FACT kunne fokusere på Lines psykiske helse og hjelpen hun trengte for å komme videre i det arbeidet. Allikevel ble det viktig – vi mener faktisk helt essensielt for denne historien – at disse to verdenene, nemlig skole og helse, ble koblet sammen. Det ble opprettet ukentlig kontakt mellom de ulike instansene og personene på både mail og sms. Bare slik kunne skolen sikre at de fulgte en helsemessig forsvarlig progresjon, og tilsvarende kunne helse få hjelp og tips til å vite hva som kunne være neste steg i trappa for å få Line tilbake på skolen i full tid. 

Gjennom hele 9. klasse fulgte Line en ukentlig plan med ett gjøremål hver dag, knytta til helse eller skole. Hun valgte seg ut noen fag hun ønsket å få vurdering i og fikk etter hvert også en jobb på en lokal bedrift i regi av arbeidslivsfag på skolen og med hjelp og støtte fra FACT ung. Gradvis opplevde Line både skolemessig mestring og helsemessig bedring. Det ble mindre og mindre ubehagelig å møte enkeltelever og lærere på skolen, og hun gjenopprettet kontakten meLd elever i klassen. 

På slutten av 9. klasse fikk Line selv motivasjon til å nå et mål: hun ønsket å komme inn på én bestemt videregående skole. Hva skulle til for å nå dette målet? Line og kontaktlærer satte seg ned sammen med rådgiver, og utarbeidet en plan. Den planen krevde en ganske massiv økning i tilstedeværelse på skolen, og sammen med FACT ung lagde Line selv en timeplan for hvordan dagene skulle se ut høsten på 10. trinn. Kontaktlærer fikk ansvaret for den tilretteleggingen som var nødvendig for at Line skulle mestre å være i klasserommet - eksempelvis en fast læringspartner, en fast plass i rommet, og mulighet til å ta små pauser i løpet av dagen. 

Små og store seire

Den lange historien består av alle små og store seire Line opplevde hver uke det siste året på ungdomsskolen – fra å få karakterer alle fag, til full deltakelse i klasserom, til rolle som rettstegner da klassen hadde rettssak mot Peer Gynt. Og innimellom dette noen nederlag og noen små tilbakeslag. Den korte historien består av dette: Line kom inn på skolen hun ønsket seg. I skrivende stund er hun russ og fullfører videregående på normert tid. Til høsten skal hun på folkehøgskole, hvor hun skal eksperimentere med kunstige uttrykk hun ønsker å jobbe med. 

Det siste er kanskje en litt nyere drøm, men én drøm beskriver Line veldig tydelig at hun hadde hele veien, både før og etter at skolelivet ble vanskelig: «Jeg ville føle meg som et verdig medlem av samfunnet!» 

Fellesskapets betydning

Dette ønsket tror vi ligger svært dypt i alle mennesker, unge som gamle. Og det er derfor vi vil fortelle denne historien, fordi vi tror den kan være viktig for så mange flere. Når det å delta i det livsviktige fellesskapet som skolen er blir vanskelig for et barn, tror vi laget, landsbyen og samfunnet rundt barnet trenger å være rusta til å sette alle kluter til samtidig for å hjelpe barnet å finne tilbake til plassen sin. Line har lært oss at det handler om å:

• se hele mennesket, ikke kun den delen man selv i kraft av sin rolle har ansvar for 
• definere tydelige ansvarsområder for de ulike aktørene i hjelpeapparatet 
• ha vilje til å tenke utenfor boksen 
• la barnet / ungdommen selv ha hånda på rattet, finne motivasjon til å definere sine egne mål, og få støtte til å nå dem

Bare gjennom å jobbe så systematisk, så sammensatt og på så mange områder, vil man kunne oppnå at de barna og ungdommene som opplever å føle seg annerledes og utenfor, kanskje allikevel finner sin plass i felleskapet, og kan få oppfylle sin drøm om å være en del av samfunnet. Det krever politisk vilje, handling og ikke minst penger til å satse på de tilbudene som både lokalt forankret psykisk helsehjelp og stor fleksibilitet for lærere krever. 

Vi er allikevel ikke i tvil om at dette er et regnestykke som vil lønne seg til slutt, og ikke minst om at vi skylder aller skolelivets Liner og Lukaser, Majaer og Muhammeder der ute å jobbe for at alle skal med, fra start til mål.