Seksåringene må få leke mer

Debatt: Evalueringen av seksårsreformen viser at lekens posisjon blir svekket i overgangen fra barnehage til skole. Lekens betydning for barns trivsel og utvikling endres ikke når femåringene blir ett år eldre.

Publisert

21 år etter at seksårsreformen ble innført – og for sent til å inngå i fjorårets fagfornyelse – har den første evalueringsrapporten kommet. I den kommer det frem at lærere i barnehage og skole har et svært ulikt syn på lek, og at dette kan hindre de yngste elevenes rett til medvirkning. I barnehagen anses leken som viktig, mens i skolen blir lek forstått som noe barn holder på med i friminuttet, en aktivitet som foregår før «det som egentlig skal skje», nemlig den faglige undervisningen, skriver rapportforfatterne Bjørnestad, Dalland og Sundtjønn.

Tilsidesettelsen av leken skjer til tross for intensjonen med reformen om en glidende, lekende overgang fra barnehage til skole. En av forskerne som trekkes frem i rapporten, hevder at leken i førsteklasse aldri er helt «fri», og at det er sjelden lærerne deltar i den.

Neglisjeringen av lekens plass i de yngste elevenes skolehverdag forsterker skillet mellom det viktige (utdanning) og det mindre viktige (lek). Denne forståelsen av lek i skolen er det på høy tid å utfordre. I den tyske filosofen Hans-Georg Gadamers begrep om lek har den en egen kraft. Leken er ingen avkoblingsaktivitet – den lever sitt eget liv og kan ta over de lekende fullt og helt. De yngste barnas lek setter de voksne ut av spill med sin til tider uforutsigbare og ustyrlige karakter.

Å erkjenne lekens ukontrollerbare egenskaper kan være vanskelig for profesjonelle i tillits- og autoritetsposisjoner. Hvis vi skal ta barns lek på alvor, slik Gadamer mente vi burde, er vi nødt til å fri oss fra de styrende prinsippene som har strukturert de yngste elevenes utdanning de siste to tiårene. Lærere vet hvor befriende det kan være å komme på innsiden av barnas verden når elevens medvirkning i læringsprosessen skjer naturlig og leken tillates å være utgangspunktet for undervisningen.

Evalueringsrapporten fremhever også forskning som viser at barna selv savner den frie leken fra barnehageårene. Vi som har pedagogisk og profesjonelt ansvar i barnehagen, er forpliktet til å se etter de lekne detaljene i hverdagen og forsøke å gjøre disse større. I praksis betyr dette at vi bruker leken til å bli kjent med, forstå og tilrettelegge for barna.

I en undersøkelse gjort av Respons analyse for Utdanningsforbundet (2018) ble rundt tusen lærere for førsteklassinger spurt om ulike aspekter ved deres arbeidshverdag. 84 prosent svarte at de er helt eller delvis enig i at skolehverdagen har blitt for teoretisk for de yngste elevene. Mange lærere kjenner kanskje på et krysspress mellom deres faglige vurderinger av hvilken plass leken bør ha i skolen og forventninger om å oppnå best mulig resultater på kartleggingstester og nasjonale prøver, eller innfri andre lokale målsetninger.

Lek er en frivillig, ikke-alvorlig aktivitet, som samtidig oppsluker den lekende intenst og fullstendig. Men leken er også en rettighet og ytringsform, fremhevet i Grunnloven paragraf 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 3, 13, og 31. I den etiske plattformen lærerprofesjonen retter seg etter, er lærernes ansvar for å handle i samsvar med disse verdiene tydelig beskrevet: «Etisk bevissthet og høy faglighet er kjernen i lærerprofesjonens integritet og avgjørende for å skape gode vilkår for lek, læring og danning.»

Derfor er en mulig nedvurdering av lek i skolen et vesentlig problem for hele lærerprofesjonen. Leken verken skal eller kan tjene et ytre formål, og FNs barnekomité presiserer at de viktigste kjennetegnene ved leken barn har rett til er: moro, usikkerhet og ikke-produktivitet.

En slik vektlegging er en anerkjennelse av at det er innenfor lekens rammer både trygghet, fellesskap, meningsskaping og språkutvikling først oppstår. I barnehagen er leken selve hovedkilden i hverdagen, og dette bør også være tilfellet i første klasse.

Det bør ikke endres bare fordi femåringene blir ett år eldre.

Formålsparagrafen i opplæringsloven beskriver elevenes mulighet for å utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang, og i ny overordnet del av læreplanen er lek beskrevet som nødvendig for de yngste barnas trivsel og utvikling. Dermed står det ikke formelt noe i veien for en mer leken skolehverdag. Hvordan kan vi følge opp læreplanen og evalueringsrapporten slik at det i praksis blir mer plass til lek og undervisning på barnas premisser?

Lærernes ivaretakelse av lek er et profesjonsetisk anliggende. «Et bredt spekter av aktiviteter, fra strukturert målrettet arbeid til spontan lek, gir elevene erfaringsrikdom» står det å lese i læreplanen. Blir den spontane leken prioritert i dagens skole? I lærernes arbeid med de yngste elevene er lekende tilstedeværelse et premiss for kvaliteten.

Profesjonen har også et ansvar for selv å forsvare og argumentere for lekens betydning. I læreplanen står det at lek gir muligheter til kreativ og meningsfull læring, og det presiseres at lek for trivsel og utvikling skal komme i tillegg til lekbasert læring. Det er bekymringsfullt om førsteklassingene møter en overvekt av strukturerte og målrettede lekbaserte aktiviteter og at den frie leken de opplevde i barnehagen blir borte i møte med skolen.

Ved å åpne øynene for at lek kan være noe mer, vil den også kunne bli mer virksom i skolen.

Barndommens lek gir stoff til noen av de mest konkrete minnene vi har. I leken erobrer barnet verden og der skapes en drivkraft til nysgjerrighet, motstand og livsbejaelse. Selv om leken spiller en marginal rolle i våre fysiske, ytre hverdagsliv som voksne, er den likevel viktig å verne om. Leken har et kraftfullt potensial utover å være en pause fra virkeligheten eller forberedelse til det fremtidige livet. Ved å åpne øynene for at lek kan være noe mer, vil den også kunne bli mer virksom i skolen.