Å overse en krenkelse

Alt vi lærere sier, i barnehagen, klasserommet eller skolegården, er offentlige ytringer. Alt vi gjør er offentlige handlinger. Tar vi det tilstrekkelig på alvor?

Det blir stadig flere barnehagelærere. Så langt har det likevel ikke vært politisk vilje i Norge til å endre barnehagelærer-normen. Vi har levd med den samme andelen barnehagelærere per ansatt i over femti år, på tross av store endringer i sektoren for øvrig.

Dette innlegget var først publisert i Første steg nr. 3/2016

Forfatteren er seniorrådgiver i Utdanningsforbundet

Optimisten i meg tenker at det ikke lenger er et spørsmål om vi vil få en ny barnehagelærernorm, men når. Med nye forskningsresultater fra GoBaN (Gode barnehager for barn i Norge, red.anm.) har vi nok et lodd på vår side av vektskåla, i debatten om hvorfor kunnskapen i barnehagen må styrkes.

 

Når ansatte i barnehagen omtales, vil det i fremtiden være begrepet «barnehagelærere» som brukes, og ikke «voksne», «ansatte» eller «personalet» som i dag

 

Større krav

Et realistisk framtidsscenario er at barnehagelærerne vil utgjøre flertallet av de ansatte i norske barnehager. Det er rimelig å tro at dette i seg selv vil bidra til å heve kvaliteten på barnehagetilbudet. Imidlertid vil det sette enda større krav til oss som profesjon.

Når ansatte i barnehagen omtales, vil det i fremtiden være begrepet «barnehagelærere» som brukes, og ikke «voksne», «ansatte» eller «personalet» som i dag. Et større ansvar vil med andre ord hvile på våre skuldre, og forventningene til vår profesjonalitet i arbeidet med barn vil trolig øke. I møte med disse nye forventningene, vil det være fornuftig at vi som profesjon løfter frem og styrker arbeidet vårt. En mulig vei å gå, for å styrke tilliten til profesjonen, er å jobbe kontinuerlig med profesjonsetikk. 

 

Krenkelse i sandkassa

Selv har jeg jobbet i både gode og dårlige barnehager. I et par av dem var det faglige refleksjonsnivået kritisk lavt. Jeg skal gi et lite eksempel:

Som tjueåring jobbet jeg som assistent i barnehage, helt uten erfaring. Mangelen på kunnskap om barn, gjorde at jeg innimellom tok dårlig valg. Som for eksempel denne ettermiddagen en gang for 17, 18 år siden, da jeg satt i sandkassa med en gjeng unger. Tre av ungene laget et sandslott av de sjeldne. Et fjerde barn, Kristoffer, stod og så på. Innimellom strødde han litt sand på slottet som de andre hadde bygget. Dette irriterte selvsagt de andre ungene, og jeg ba Kristoffer om å gi seg. Da Kristoffer i stedet hoppet med begge cherroxene først midt oppi sandslottet, raknet det for meg. Jeg tok tak i begge skuldrene hans og løftet han opp så ansiktene våre var på høyde. «Nå er det nok», ropte jeg. Altfor høyt.

Forskrekkelsen var enorm for Kristoffer. Han ble redd, både av at jeg løftet ham og av at jeg ropte. Dessuten kjente vi ikke hverandre så godt. Kristoffer begynte brått å hulke. Rundt meg stod de andre ungene med spaden i hånda, store øyne og åpent gap.

Jeg ble forskrekket selv, over min egen reaksjon. Dessverre var det på det tidspunktet ingen andre ansatte på lekeplassen som hadde vett på å støtte Kristoffer og ta en prat med meg. I stedet tok de mitt parti, og konkluderte med at den oppførselen faktisk var noe Kristoffer måtte legge av seg.

Når jeg ser tilbake på episoden, er jeg ikke i tvil om at min handling overfor Kristoffer var krenkende. Enkelte av de ansatte som stod på lekeplassen var barnehagelærere. Tross sin stilling og sitt ansvar, grep de ikke inn.

Eksempelet over kan nok for mange virke en smule karikert. Jeg tror nok også de fleste barnehagelærere jeg kjenner, ville konfrontert mitt tjueårige jeg, dersom de hadde vært tilskuere til situasjonen. Likevel tror jeg små og store krenkelser finner sted i barnehager landet over, hver dag. Helt enkelt fordi ingen av oss, lærere eller ikke, er supermennesker.

 

Uten felles forpliktelser, kan vi ikke lenger kalle oss en profesjon

 

Tre forpliktelser

Som profesjon er vi avhengig av å tufte vårt arbeid på noe som bidrar til at vi opptrer profesjonelt. Dette «noe» kaller Østrem og Hennum (2016) forpliktelser, og de trekker frem tre slike, som er nødvendige for profesjonsutøveren: Samfunnsmandatet, kunnskapen og etikken.

Det samfunnsmandatet vi er gitt av myndighetene, den kunnskapen vi har om feltet vi forvalter og den etikken profesjonen har gått sammen om, danner grunnlaget for hvordan vi gjør jobben vår. Dersom vi forholder oss til disse tre forpliktelsene, unngår vi at vi trer inn i lærerrollen som privatpersoner som kun bygger sin profesjonsutøvelse på egne erfaringer og eget forgodtbefinnende.

Eller for å si det på en annen måte. Uten felles forpliktelser, kan vi ikke lenger kalle oss en profesjon.

 

Felles verdigrunnlag

Etikk handler om de verdier man legger til grunn for å skille mellom rett og galt. Likevel er det ikke gitt, at man alltid griper inn når man opplever noe som er galt. Vi bærer alle i oss noen verdier som hjelper oss å skille mellom rett og galt. Disse verdiene er imidlertid litt forskjellige fra person til person. Profesjonsetikken skiller seg fra den personlige etiske oppfatning, ved at den er kollektiv.

Lærerprofesjonens etiske plattform er forpliktende for alle lærere, og den bygger på grunnverdiene i barnehagens og skolens formålsparagrafer. Men selv om profesjonsetikken er felles og forpliktende, kan fortolkningen av den være forskjellig fra lærer til lærer. Et sted å begynne, for et kollegiale som vil arbeide med å styrke profesjonsfellesskapet, er å diskutere verdier og begreper som finnes i Lærerprofesjonens etiske plattform.

Når det gjelder den delen av profesjonsetikken som omhandler lærernes relasjon til barn og elever, er for eksempel krenkelse et interessant begrep.

I lærerprofesjonens etiske plattform heter det at Lærere og ledere griper inn og verner barnehagebarn og elever mot krenkelser, uavhengig av hvem det er som utfører dem. Likevel er det ofte slik at dersom en opplever at andre blir krenket, tar man først affære når krenkelsen oppleves som mer ubehagelig, enn det å gripe inn. Slik var det antakelig for mine kolleger, da de så situasjonen som oppsto mellom Kristoffer og meg. Min antakelse er at det oppleves som lettere å gripe inn når barn krenker barn, enn når medansatte krenker barn.

 

Med etikken som kompass

Det å fremstå som et ansvarlig profesjonsfellesskap, krever blant annet at vi våger å konfrontere hverandre. Eksempelvis når kolleger krenker barn (noe som antakelig ikke er hensikten å gjøre). Selv skulle jeg ønske at noen hadde snakket med meg den gangen jeg var så hard mot Kristoffer. Jeg skjønte umiddelbart at det jeg hadde gjort var galt, og langt forbi det profesjonelle, men dessverre var det ingen som ga meg muligheten til å reflektere over hvorfor det var galt. I de ti årene jeg jobbet i barnehage, fantes det ikke noe som het Lærerprofesjonens etiske plattform. Det gjør det heldigvis i dag, og jeg håper og tror at den stadig oftere tas i bruk. Den bør være like naturlig å se til som rammeplanen og fagbøkene, når personalet skal diskutere egen praksis.

Det er fort gjort å komme på feil kurs når man jobber med mennesker. Profesjonens tre forpliktelser; samfunnsmandatet, kunnskapen og etikken, kan imidlertid fungere som et stødig kompass i dette arbeidet. Om vi bruker dette kompasset aktivt, gjør vi det stadig vanskeligere for oss selv å overse en krenkelse.

 

Litteratur:

Hennum, B. A. og Østrem, S. (2016). Barnehagelæreren som profesjonsutøver. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

  • Morten Solheim er seniorrådgiver i Utdanningsforbundet

 

 

Powered by Labrador CMS