Vi i Barnehageopprøret blir både provosert og
oppgitt når utdanningen, faget og kunnskapen blir forsøkt kneblet og
nærmest underkjent av ekspertutvalget som ble valgt ut til å skrive rapporten «Et
jevnere utdanningsløp – Barnehage og skole/SFO som innsats mot ulikhet blant
barn».
Hvorfor? Jo: utvalgsmedlemmene har hverken
lærerutdanning eller praksiserfaring fra barnehage eller skole. Opplevelsen vår
er at kompetansen, erfaringen, fagautonomien, metodeansvaret og handlingsrommet
dyktige fagfolk har, snevres inn. Det i takt med økende krav og forventninger
til at innholdet i barnehagen og skolen skal bidra til sosial utjevning og
mobilitet for å oppnå en samfunnsøkonomisk gevinst i framtida. Tiltakene
utvalget her foreslår, vil få merkbare konsekvenser for barna, der leken og
barndommen ofres for å oppnå en økonomisk gevinst.
Forslagene i rapporten handler nemlig om å tvinge
barn til å delta i styrt «lek», med den hensikt at de skal lære eller
oppnå forhåndsbestemte mål. Dette er i strid både med barnehagens mandat, som i
sin tur hviler på FNs konvensjon om barns rettigheter. I artikkel 31, paragraf
1, står følgende:
«Statene anerkjenner barnets rett til:
(c) Lek: Barns lek er enhver oppførsel, aktivitet
eller prosess satt i gang, styrt og strukturert av barna selv; den finner sted
når og hvor mulighetene oppstår. Omsorgspersoner kan bidra til å skape miljøer
der lek foregår, men lek i seg selv er ikke-obligatorisk, drevet av indre
motivasjon og foretatt for sin egen skyld, snarere enn som et middel til et
mål. Lek innebærer utøvelse av autonomi, fysisk, mental eller emosjonell
aktivitet, og har potensial til å anta et uendelig antall former, enten i grupper
eller alene. Disse formene vil endre seg og tilpasses i løpet av barndommen. De
viktigste kjennetegnene ved lek er moro, usikkerhet, utfordring, fleksibilitet
og ikke-produktivitet. Sammen bidrar disse faktorene til den trivselen leken
produserer, og påfølgende insentiv til å fortsette å leke. Mens lek ofte er
betraktet som ikke-essensielt, understreker komitéen at det er en grunnleggende
og viktig dimensjon til å glede seg over barndommen, samt en essensiell
komponent i fysisk, sosial, kognitiv, emosjonell og åndelig utvikling.»
Leken defineres altså av FN som ikke-obligatorisk,
drevet av indre motivasjon og styrt og strukturert av barna selv, og kjennetegnes
gjennom ikke-produktivitet. Det gir derfor grunn til å sette spørsmålstegn ved
hvordan begrepet defineres i ekspertgruppens rapport, der de anbefaler
«systematisk bruk av lekbasert læring og veiledet lek». Kan ikke utvalget helt
ærlig si at de ønsker å fundamentalt endre retningen for barnehageinnholdet, og
presse skolens arbeidsmåter inn i barnehagen? Også det mot bedre viten, noe som
gjenspeiles i forskningen som viser at stillesittende, instruerte aktiviteter i
skolen heller ikke fungerer der.
Hva mener utvalget med «kvalitet»?
På tross av det lurer vi på hvorfor gutter faller
ut av skolen, og hvorfor læringsresultatene ikke blir bedre. Løsningene
utvalget anbefaler, handler i stor grad om å ta kontroll over menneskets
utfoldelse i sine tidlige år, gjennom «systematisk bruk av lekbasert læring og
veiledet lek», for dermed å øke «kvaliteten» på innholdet. Den eneste arenaen
barna kan styre og bestemme over selv, og som er deres fristed, blir nok en
gang tatt som gissel for formalisert læring. Hvilken «kvalitet» er det egentlig
utvalget snakker om?
Kan årsaken til at kartet og kompasset viser ulik
retning rett og slett være manglende kunnskap om barnehagens rolle, mandat og
funksjon, all den tid det ikke finnes barnehagefaglig kompetanse i det såkalte
ekspertrådet? For hvilke konsekvenser vil rapportens forslag få for de det
gjelder, nemlig barna?
I et intervju med Første Steg i 2018 sier den
anerkjente danske psykologiprofessoren Dion Sommer følgende:
«I stedet for å lytte til den politiske
dagsorden, bør vi søke helt inn i genene og dypt ned i evolusjonen for å forstå
barns lek og læring.» Han mener det danske systemets forsøk på tidlig
læring faktisk skader barn. Han lener seg også på tidligere nevnte
forskning, som viser at jo tidligere vi starter med målstyrt læring, jo
dårligere går det med barna på skolen og videre i utdanningsløpet. Barn som har
opplevd fokus på skolerettede aktiviteter i barnehagen, blir langt mer urolige
enn barn som har gått i barnehager uten dette fokuset. Sommer oppfordrer til å
revurdere tendensen til å presse styrte, målrettede aktiviteter med akademisk
innhold på barn. På tross av forskningen som ligger til grunn for Sommers
advarsler, har vi altså et ekspertutvalg som anbefaler det motsatte.
Skjevt forskningsutvalg
Det som foreslås av utvalget, legitimeres via
bestilt forskning som passer bestillerens budskap, og begreper fremstår
tilpasset for å villede oss til å tro at vi får smarte løsninger på ting vi
sliter med å få til med dagens rammer og ressurser. På den måten får for
eksempel en kontroversiell forsker som Ingunn Størksen, kjent fra Agderprosjektet som hviler på drilling av barn (eller «lekbasert
læring», som det er omskrevet til), stor makt over utviklingen i
sektoren.
Vi vil her vise til kronikken Ekspertutvalg
med dårlig bakkekontakt?,
publisert i Aftenposten 21.02.24. Anne Greve, professor i
barnehagepedagogikk ved Oslo Met, barnehagelærer Kari Brodal og Per Brodal,
professor emeritus i nevrobiologi, belyser problematikken rundt egeninteresser
og gjenbruk av eksperter. Det viser seg også at referansegruppen rapporten
viser til, der blant annet lærerorganisasjonene var invitert, kun var
deltakende på et Zoom-møte der de fikk noen minutter hver til å komme med
innspill. Dette skjedde tre fjerdedeler ut i gruppas arbeid. Med andre ord kun
en symbolsk deltakelse, slik at det kunne krysses av som utført.
Vi skulle gjerne sett at fagpersoner med erfaring
fra barnehagen og skolen, og personer som Dion Sommer, som snakker barnas og
profesjonens sak, og som har inngående erfaring fra barnehage- og skolearbeid,
hadde utgjort fundamentet i nedsatte ekspertutvalg som omhandler våre sektorer.
Utvalget kunne heller suppleres med en økonom, samfunnsøkonom og sosiolog, slik
at man sikrer at et mangfold av hensyn og problemstillinger blir ivaretatt og
diskutert. For spørsmålet er: hvem er tjent med en samfunnsutvikling der
verdien av et barn skal ligge på fremtidig inntjeningsevne? I hvert fall ikke
barna.
Full bemanning og økt kompetanse
Noe annet utvalget foreslår, er full bemanning i
hele barnehagens åpningstid, og mer kompetanse blant de ansatte. Dette er
Barnehageopprørets fanesaker, for her ligger nemlig nøkkelen til et bedre
barnehagetilbud for alle barn. Fra et arbeidstakerperspektiv vil det også føre
til at barnehagen blir et langt mer attraktivt sted å arbeide.
Det vil kunne
snu den nedadgående spiralen, slik at vi får færre emosjonelle belastninger,
lavere sykefravær, flere som blir værende i sektoren og flere søkere til
barnehagelærerstudiene. Vi vet at forsterket grunnbemanning og økt kompetanse
gir en positiv effekt for både barn og ansatte gjennom prøveprosjekter i flere
kommuner de siste årene, og forskning viser at det er disse to områdene som er
avgjørende for kvaliteten på barnehagetilbudet.
Med en grunnmur av kompetente ansatte i bunnen som
strekker til i arbeidet sitt, kan vi være mentalt og fysisk til stede der barna
befinner seg. Der vi legger til rette for lek, gir leken tid og rom, og skaper
inspirerende lekemiljøer. Bedre rammevilkår vil også gi oss mulighet til å
observere, veilede, støtte, gi omsorg, delta og hjelpe de som sliter med
relasjoner og vennskap, slik at de kan utvikle strategier for å samhandle bedre
med andre barn. Det er nemlig dette vi barnehagefolk har kompetanse på – la oss bare få ta den i bruk!
