Ask som kåt valp

Til gjengjeld er forestillingen mye mer komisk enn boka. Aberet er at denne komikken ikke gir noen ny innsikt, den gjør bare forestillingen unødvendig overflatisk.

Jeg tror det er en viktig grunn til dette: Så godt som all teksten i forestillinga er tatt ganske ordrett fra romanen. Svært mye av denne teksten er forfatterens beskrivelse av hovedpersonens følelsesliv. Han kommenterer hemmeligheter i en ung manns innerste indre, velformulert, dyptgripende og nådeløst. Og som hos de fleste av oss er mye av det innerste indre ganske komisk og enkelt. Som hemmeligheter er det spennende likevel. Men i forestillingen blir hemmelighetene brettet ut og gjort til dialog. Hovedpersonen Ask slynger dem ut som synspunkter til kreti og pleti. Visst blir det komisk. Men Ask framstår som så enkel at han trass komikken blir uinteressant.

Både boka og romanen foregår i Bergen i skoleåret 1938/39. Ask Burlefot går første året på Handelshøgskolen. Romanen framstiller hans ulvehunger på livet: Han lengter alltid etter mat, han leser pensum relativt flittig pluss skjønnlitteratur, filosofi og politisk litteratur i utrolige mengder, han dirigerer et kor og et orkester, han går stadig på politiske møter, han fester og drikker uavbrutt og han har et svært aktivt kjønnsliv. I forestillingen har han bare kjønnsliv. Konflikten knytta til dette kjønnslivet er klassisk: Er ikke sex stort og flott nok i seg sjøl, eller blir det fullkomment først når koblinga med den andre både er fysisk og sjelelig? Ask lever etter det første og lengter etter det andre, og tror til slutt at han har klart det. Eller? ”Kjærligheten er en ensom ting”, innser han.

Dette er naturligvis spørsmål tunge nok til å holde spenninga gjennom mye mer enn en teaterkveld. Men ikke når det er en kåt valp som spør, da blir det for lett. I romanen har 23 åringen med ulvehungeren alt to jamngamle døtre. Han har aldri sett dem, men de stabber rundt i Nordland og hører med til hans hemmeligheter. Siden moral også er blant hemmelighetene til bokpersonen, blir spørsmålet om vi må elske hver gang vi elsker mye vanskeligere for romanpersonen enn for den kåte valpen vi får se på scenen.

Morten Borgersen har både dramatisert og regissert, så de uheldige valga er hans ansvar. Men ensemblet går på og følger profesjonelt opp ut fra de premissene som er gitt. At det blir for enkelt er ikke deres skyld. Det morsomste i forestillinga er de stiliserte, danseaktige skildringene av sex. De er humørfylte, ærlige og ømme, både når sexen er god og når det er vanskeligere. Koreograf Ingun Bjørnsgaard krever mye av et skuespillerensemble der bare en har skikkelig dansebakgrunn. Det sterkt fysiske spillet som stadig avbryter alt snakket utfordrer publikum også. Men skuespillerne klarer seg svært bra og blandinga av den sterke ordstrømmen og det fysiske skaper mange gode kontraster.

Hovedinntrykket blir likevel at Ask Burlefot er en grådig guttunge som er fornærma for at han ikke får alt i leikebutikken. Det er en forflating av en framstilling av en ung mann med så mye av både kraft, drøm, begjær og idealer at det truer med å ta knekken på ham.

Forestillinga har turnépremiere i Svolvær 11. februar og turnerer i både nord, sør øst og vest fram til siste forestilling på Lillehammer 30. april.

Sangen om den røde rubin 

Dramaturgi og regi: Morten Borgersen

Koreografi Ingun Bjørnsgaard

Scenografi Olav Myrtvedt

Musikk Anne Grete Preus og Kjetil Bjerkestrand