Det er på tide å redusere arbeidstiden

Årsmøtet i Utdanningsforbundet Lillestrøm ber regjeringen, Stortinget og partene i arbeidslivet om å jobbe for en generell og gradvis reduksjon i arbeidstid for norske arbeidstakere. 

Den siste endringen i arbeidstid i norsk lov kom i 1977. Da ble det lovfestet en 40-timers arbeidsuke. I 1987 ble det tariffestet en 37,5 timers arbeidsuke. Mye har skjedd siden den gang, som tilsier at det er på tide med en generell reduksjon i arbeidstid. Et første steg kan være å lovfeste den tariffestede arbeidsuka fra 1987. 

Siden 1977 har kvinners inntog i arbeidslivet og digitaliseringen ført til en enorm produktivitet- og velstandsvekst for samfunnet. Kaka til fordeling har vokst, men bare siden 2019 viser årets rapport fra Teknisk beregningsutvalg at arbeidstakeres del av overskuddet har sunket fra rundt 81 prosent til ca. 70 prosent. Lønn og fritid er deler av denne kaken som arbeidstakersiden må sikre mer av til sine medlemmer. 

Samtidig som produktiviteten og antall arbeidstakere har økt siden de forrige endringene i arbeidstid har lønnsoppgjørene, og kanskje spesielt for lærere, vært preget av lengre perioder med reallønnsnedgang iblandet enkeltoppgjør med reallønnsøkning. Lønn har vist seg å være noe man kan få mer av i ett oppgjør, for så å få reelt sett mindre av i flere andre oppgjør over tid.

Det har vist seg vanskeligere å øke arbeidstiden når den først er redusert, enn det har vært å ha lønnsoppgjør med reallønnsnedgang og redusert kjøpekraft etter oppgjør med reallønnsøkning. Det betyr at om norske arbeidstakere skal få og beholde en større del av kaka, må man sørge for både reallønnsvekst og reduksjon i arbeidstid i fremtidige lønnsoppgjør.

Utviklingen i arbeidslivet går i feil retning. Det er forventet at arbeidstakere skal stå lengre i jobb og yte mer når de er på jobb. Samtidig økes pensjonsalderen gradvis år for år. Dette krever en generell og gradvis reduksjon i arbeidstiden. For mange yrkesgrupper er det ikke mulig å stå i jobb til dagens pensjonsalder, for ikke å snakke om økt pensjonsalder i fremtiden. Arbeidslivet kan sammenlignes med en maraton hvor kreftene må fordeles godt, og ikke som en sprint hvor man raskt går tom for krefter. 

Få steder er dette mer tydelig enn i barnehagene. For ni av ti ansatte i barnehagen og barnehagelærere, avsluttes arbeidslivet med helt eller delvis uførepensjon nær 50-årsalderen, ifølge KLP. Er det da rart at færre og færre vil jobbe i barnehage? 

For å bøte på krisen i barnehagene har flere arbeidsgivere forsøkt ulike prosjekter med reduksjon i arbeidstid eller økt bemanning. Noen steder har dette kommet til uttrykk i 6-timers arbeidsdag, og andre steder 4-dagers uke. Noen arbeidsgivere har tatt andre grep som å redusere åpningstidene for å ha flere på jobb når barnehagen er åpen, og andre igjen har styrket bemanningen for å gi både bedre kvalitet på det pedagogiske tilbudet og redusere slitasjen på de ansatte. 

Det meste har dessverre endt opp i prøveprosjekter som til tross for svært gode resultater ikke blir permanent eller videreføres. En utfordring er at det er vanskelig å redusere arbeidstid og åpningstid i barnehagen samtidig som samfunnet ellers beholder dagens arbeidstid. En generell reduksjon i arbeidstid vil derfor kunne skape mindre press på barnehagetilbudet fra omgivelsene, og sikre barnehageansatte en bedre arbeidshverdag. 

Dette er ikke en kamp enkeltgrupper kan ta alene. Vi lever i et samfunn hvor vi er avhengige av hverandre, men også et samfunn hvor noen stadig må yte mer, få mindre fleksibilitet og styring over egen arbeidshverdag og oppleve reallønnsnedgang. Samtidig tar andre ut en større del av kaka både i form av høyere lønn, en mer fleksibel, mindre fysisk og emosjonelt krevende arbeidshverdag.

Valget mellom hyttekontor og fleksitid, eller uførepensjon fra starten av 50-åra er enkelt for dagens unge. Studier i «økonomiske og administrative fag» var fagene med den største prosentvise økningen ved søknad via Samordna opptak i 2020, og har økt siden. Men noen må jo også gjøre jobben? Vi som samfunn må gjøre det like attraktivt å jobbe i førstelinjen i velferdsstaten, i industrien og på byggeplassen som å arbeide med administrasjon og ledelse. 

Årsmøtet i Utdanningsforbundet Lillestrøm mener at partene i arbeidslivet må ta utviklingen på alvor. Vi ber derfor partene i arbeidslivet om å jobbe for en fortsatt reduksjon av generell arbeidstid for norske arbeidstakere både i lov og tariffavtaler.