Var det slik vi ville ha det?

Underforstått: Hvis bare lærerne gjør en bedre jobb, vil elevene bli flinkere. Ingen har imidlertid, så vidt jeg har erfart, satt søkelys på skolens rammebetingelser. Dette er mer enn underlig ettersom disse har mye av skylden for den ulykkelige utviklingen som norsk skole er inne i nå.

Jeg er de siste 15 årene lektor i den videregående skolen, men har tidligere arbeidet både i barne- og ungdomsskolen, i alt i 35 år. Jeg valgte i sin tid læreryrket fordi jeg er glad i ungdom og i fagene. Inntil nylig har jeg også klart å beholde arbeidsgleden og gløden, men nå begynner det å røyne på. Enkelt sagt skyldes dette at det aldri noen gang har blitt stilt så store krav til lærerne, mens kravene til elevene har sunket tilsvarende. Byråkratiseringen av lærerrollen har ført til at altfor mye tid går med til papirarbeid og dokumentasjon. Dermed er det altfor liten tid igjen til forberedelse og etterarbeid av undervisningen, altså vår kjernevirksomhet.

Den postmoderne elev møter i dag en skole som er utydelig m.h.t. faglige og atferdsmessige krav. Aldri tidligere har elevenes rettigheter blitt så sterkt kommunisert, mens deres plikter blir sterkt nedtonet fra voksensamfunnet. Fremdeles vil de fleste lære, men hverdagen preges mer og mer av at altfor mange har fokus utenfor skolen. Lønnsinnbringende deltidsjobber, dataspill, nettprating, Facebook og planlegging av helgens aktiviteter har dessverre altfor ofte høyere prioritet enn skolearbeidet.

La oss ta en vanlig mandag morgen i en gjennomsnittlig 3. klasse i den videregående skolen, allmenne fag. Klokken er 8.15 og det har nettopp ringt inn. 15 elever (av 30) sitter klar ved pultene sine, 3-4 andre er på vei inn døren. De resterende dukker enten ikke opp den dagen, eller de entrer klasserommet enkeltvis og ofte med høy støyfaktor fram til timen er slutt kl. 10.00. Mange elever er denne formiddagen fremdeles preget av hard helgefesting og minimalt med søvn. Før Reform 94 kunne vi ganske enkelt lukke døren for elever som gjentatte ganger forstyrret undervisningen ved å komme for sent. Nå, derimot, har lærerne ikke lov til å reagere slik fordi elevene har krav på undervisning uavhengig av oppførsel.

Men hva med de elever som ikke kom til denne første mandagstimen, og som heller ikke dukket opp senere på dagen? Skulking er ikke noe nytt problem, og til alle tider har det også eksistert umotiverte elever, kjedelige lærere og andre grunner for ikke å møte på skolen. Det som er nytt, er skolens reduserte muligheter til å komme skulkingen til livs. Skolemyndighetene har i dag et sterkt fokus på gjennomstrømning, dvs. at alle elever skal gjøre seg ferdige med videregående skole i løpet av de tre årene de har rett til å gå der. Dette har ført til at vi lærere tvinges til å sette karakter nær sagt uansett hvor stort elevenes fravær er. Sagt med andre ord: Jo mer elevene skulker, desto mer må lærerne løpe etter dem med nye prøver og andre evalueringssituasjoner. En rektor sa det slik til sitt personale: "Hvis du ikke har vurderingsgrunnlag, skaff deg det!". Da er det ikke rart at mange elevene velger å ligge under dynen en kald mandagsmorgen.

Gjennomstrømningen har også andre konsekvenser, en av disse er et økt press på oss lærere om bare i nødsfall å sette karakteren 1, dvs. stryk. Presset kommer først og fremst fra elevene selv, men også fra deres foresatte – og i enkelte tilfelle også fra skolens ledelse. Dette har utvilsomt sammenheng med dagens sterke fokus på elevenes rettigheter og lærernes synkende autoritet. Men det henger også sammen med offentliggjøring av karaktergjennomsnittet ved den enkelte skole. Hvem ønsker ikke en skole der elevene ikke klager over karakterene og nesten ingen stryker? Hvorfor holde fast på at eleven fortjener karakteren 1 når du som lærer vet hvor mye problemer du sparer deg for ved å sette karakteren 2?

Tidligere undervisningsminister Kristin Clemet (H) hadde ansvar for at klassen som organisatorisk enhet forsvant i 2002. I stedet har vi fått alternative gruppestørrelser. Fortsatt har hver enkelt faglærer karakteransvar for maksimalt 30 elever, men det er ingen øvre grense for hvor store gruppene kan være. Ideologien bak dette var å skape rom for fleksible gruppestørrelser og dermed større muligheter for tilpasset opplæring. Den underliggende begrunnelsen for denne endringen er imidlertid å spare midler. Flere elever, færre lærere. I klassen hadde eleven en lærer som så den enkelte, som ga eleven en læringsramme, en trygghet og en struktur som ble borte med denne endringen. Parallelt med dette endret lærerens rolle seg fra formidler til veileder. I en ideell verden ville ikke denne endringen vært så skadelig. Men i virkelighetens verden finnes det få selvgående indre motiverte ungdommer som sitter stille og konsentrert på sin plass og venter disiplinert på at det endelig skal bli deres tur til å bli veiledet.

Den klasseløse skolen er nå mange steder også blitt en skole uten klasserom. Nå snakker vi om baseskoler. I stedet for tradisjonelle klasserom har baseskolene store åpne rom der alle elevene på et årstrinn har sin tilhørighet. I utgangspunktet kan en slik løsning være positiv fordi den åpner for at flere lærere kan være til stede samtidig, og for at elevene enkelt kan nivådifferansieres. En viktig betingelse for at dette skal virke etter intensjonen, er at basearealene er store nok og at lærertettheten er høy. Det som skjer, er dessverre at flere elever blir presset inn på færre kvadratmeter enn før.

Dessuten er det vanskeligere for elevene å konsentrere seg i åpne læringsarealer. De blir fortere avsporet og læreren har dessuten ikke mulighet til å ha et øye på hver enkelt elev. Derfor er baseskoler etter mitt syn best egnet for flinke elever som har god konsentrasjonsevne og klare egendefinerte mål. Middelsflinke og svake elever kommer dårligere ut med slike strukturelle løsninger.

Konsentrasjonsevnen blir ikke bedre ved at alle førsteklassinger i den videregående skole i år har fått utlevert hver sin bærbare pc ved skolestart. I utgangspunktet burde dette være et godt verktøy som støtter læringsprosessen, og slik fungerer det også for dem som har sterk selvdisiplin. De som ikke har det, har store problemer med å la være å bruke den bærbare pc-en til Facebook, nettprat, krigsspill på nett, mv. så fort læreren snur ryggen til. For oss lærere er det frustrerende å bruke undervisningstid til å leke politi. Skolemyndigheten kunne med letthet sperre tilgangen til en rekke av disse nettportalene, men nekter å gjøre det. I stedet blir vi oppfordret til å oppdra elevene til ikke å bruke disse nettstedene. Dette kaller myndighetene holdningsskapende arbeid. Altså: Sett sjokoladeesken foran en toåring og bli forbauset når boksen etter kort tid er tom.

Til slutt: Har verdens beste skole de beste lærerne? Tja. Før i tiden var det de skoleflinke elevene som ble lærere. I dag tenker de fleste skoler kun økonomi. Budsjetter skal holdes. Derfor er nå hovedregelen ved ansettelser å velge unge søkere med liten erfaring og relativt kort utdannelse. De er både billigere og lettere å styre enn mer erfarne lærere med hovedfag.

Hvordan ser den nære framtiden ut for våre 3. klasse elever denne mandag morgenen? Gir vi dem relevante verktøy til å mester overgangen til høyskoler og universitet? Rapporter fra disse institusjoner tyder ikke på det.