Forklaringene på en såkalt «guttekrise» sammensatt og komplekse. Det betyr at løsningene også er sammensatte og komplekse, skriver Monica Melby-Lervåg. Ill.foto: Braun Robert, Free Images
Forklaringene på en såkalt «guttekrise» sammensatt og komplekse. Det betyr at løsningene også er sammensatte og komplekse, skriver Monica Melby-Lervåg. Ill.foto: Braun Robert, Free Images

«Å ha et skolesystem som gir gutter færre muligheter, kan være ødeleggende for et samfunn»

Foreldre tilskriver lettere gutters prestasjoner til medfødte gode evner, mens jenters prestasjoner tilskrives arbeidsinnsats. Det kan påvirke og skape forskjeller i kjønnenes holdninger til skolearbeid.

 

De siste ukene har «guttekrise» i skolen fått mye oppmerksomhet i media, både av Camilla Stoltenberg i Morgenbladet, Peder Haug om spesialundervisning og sist ut Harriet Bjerrum Nielsen i Aftenposten.

Innenfor utdanningsvitenskap er dette egentlig gammelt nytt, en potensiell «boy crisis» i skolen har vært tema for en rekke undersøkelser de siste ti årene.

 

Omfanget av «guttekrisen»

En (av flere) interessante undersøkelser av «guttekrisen» er en kunnskapsoppsummering av 369 undersøkelser av Voyer og Voyer  (Psychological Bulletin 2014).  Hovedfunnet er at på tester av skoleprestasjoner gjør gutter det litt bedre i matematikk og naturfag enn jenter (men forskjellene er små og i ferd med å utjevnes), mens jenter gjør det bedre på leseforståelse. Siden gutter ikke gjør det dårligere enn jenter på slike standardiserte tester, er det altså i utgangspunktet ingen grunn til en «guttekrise» i skolen.

Problemet kommer når vi ser på karakterer. Kunnskapsoppsummeringen viser her et klart signifikant fortrinn for jenter i de fleste fag (både språk, matte og naturfag), størst i språkfag og minst i matematikk. I motsetning til hva vi kan tro basert på medieoppslag siste uken, er «guttekrisen» i karakterer imidlertid ikke ny (noe som også er et hovedpoeng i Bjerrum Nielsens innlegg i Aftenposten), men har vært konstant over tid (tidsspenn 1914-2011). Det støtter vel Stoltenbergs hypotese i Morgenbladet om at det som er nytt ikke er forskjellen, men jenters mulighet til å realisere det potensialet som ligger i gode karakterer.

En god nyhet fra kunnskapsoppsummeringen er at skandinaviske land jevnt over hadde mindre kjønnsforskjeller i karakterer enn andre land. Forskerne forklarer dette med graden av likestilling i Skandinavia. Funnet bør imidlertid tolkes med forsiktighet siden det ikke var så mange skandinaviske undersøkelser med (22).

For språkfagene er imidlertid resultatene fra kunnskapsoppsummeringen urovekkende: Kjønnsforskjellene er spesielt store i språkfag, mye større enn det man finner i rene prestasjoner når man tester for eksempel leseforståelse. Dette gjaldt særlig Skandinavia, her var kjønnsforskjellene større enn andre land.

I innlegget i Aftenposten hevder Bjerrum Nielsen at forskjellen i karakterer mellom jenter og gutter er «ganske liten», uten å spesifisere nærmere hva som ligger i dette. Den amerikanske kunnskapsoppsummeringen viser at for språkfagene er faktisk forskjellen i skandinaviske land litt under et halvt standardavvik (d = 0,37).  Dette regnes vanligvis som en moderat forskjell, til sammenligning har to store amerikanske organisasjoner en grense på 0,25 for når et funn bør føre til en praktisk konsekvens eller endring. Hvis vi ser på karakterer i Norge, går jenter ut av 10 klasse med i snitt 43,2 poeng, gutter 39 poeng. Denne forskjellen er jo heller ikke ubetydelig.

I tillegg til forskjeller i karakterer, har altså langt flere gutter også risiko for å få spesialundervisning, og dermed kanskje ikke karakterer i det hele tatt i de (som regel teoretiske) fagene hvor de får dette. På ungdomsskolen har faktisk hele 14 prosent av guttene spesialundervisning, så dette er ingen marginal gruppe.

 

Årsaker til «guttekrisen»

Forskerne i den amerikanske kunnskapsoppsummeringen konkluderer med at kjønnsforskjeller i karakterer er sammensatt og komplekst og sannsynligvis har en rekke forklaringer. En forklaring er at foreldre oppdrar jenter og gutter ulikt, det er undersøkelser som viser at foreldre letter tilskriver gutters prestasjoner til medfødte gode evner, mens jenters prestasjoner tilskrives arbeidsinnsats. Det kan påvirke og skape forskjeller i kjønnenes holdninger til skolearbeid.

Forskerne fremhever også at stereotypiske oppfatninger om en gruppes prestasjon kan påvirke hvordan enkeltpersoner vurderes. Hvis for eksempel lærere tenker at gutter strever i skolen, kan det blir gjenspeilet i karakteren.

En tredje forklaring er kjønnsforskjeller i læringsstrategier.  For eksempel finnes det undersøkelser som viser at jenter i skolearbeid er mer fokusert på mestring av en oppgave, og ikke karakterer/prestasjon. For gutter er dette omvendt, de er mer orientert mot prestasjon, ikke mestring i seg selv. I det lange løp viser det seg imidlertid at å være orientert mot å mestre oppgaver versus å prestere, gir bedre karakterer.

Til slutt vektlegger også artikkelen, på lik linje med Stoltenberg, biologiske forskjeller. Spesielt er forskerne opptatt av hvordan biologiske forskjeller kan påvirke forskjeller i aktivitetsnivå og gjøre gutter mindre tilpasset stillesitting i klasserommet.

Når det gjelder spesialundervisning, er det for enkelte alvorlige lærevansker (som autisme) påvist klare genetiske sammenhenger som gjør gutter mer utsatt enn jenter. De utgjør imidlertid en svært liten andel av de som får spesialundervisning, og dette kan ikke alene forklare hvorfor dobbelt så mange gutter som jenter får spesialundervisning.

 

Hva kan gjøres med «guttekrisen»?

Altså, forklaringene på en såkalt «guttekrise» er sammensatt og komplekse. Det betyr at løsningene også er sammensatte og komplekse. Hverken utsatt skolestart, mer struktur eller tilpasset undervisning, som ble foreslått fra ulike hold forrige uke, vil alene være kjappe løsninger på denne utfordringen.

I Morgenbladet foreslår Camilla Stoltenberg en mer liberal holdning til når barn skal starte på skolen. Gitt en biologisk forklaring virker utsatt skolestart i teorien som en god idé, problemet er praksis. Det er neppe noen god løsning å la alle gutter vente med å begynne på skolen. Dermed må man gjøre en individuell vurdering av dette. Problemet ligger i hvordan man kan gjøre en slik vurdering. I tillegg til å være svært ressurskrevende, er det ofte basert på at pedagogisk-psykologisk tjeneste tar en IQ-test av barnet og ser hvordan barnet ligger an sammenlignet med andre på samme alder. Jeg har selv sittet med dette i PPT med en vond smak i munnen, og et system hvor skolestart er bestemt på denne måten, er neppe ønskelig. 

Gitt en biologisk forklaring er det kanskje bedre å se nærmere på hvordan førsteklasse fungerer i skolen enn å starte med utstrakt bruk av utsatt skolestart. Kanskje har det endret seg fra den opprinnelige intensjonen med en lekebasert introduksjon til mer ordinær klasseromsundervisning?

Som nevnt ovenfor ser kjønnsforskjellene ut til å være størst i språkfagene. Kanskje bør vi kanskje bør vi se mer på hvordan undervisning og vurdering i disse fagene er lagt opp, og om den er kjønnsnøytral? Det er på linje med Peder Haug, som hevder at undervisningen passer bedre for jenter enn for gutter. Kanskje kommer dette spesielt til uttrykk i språkfagene. Det kan i så fall få store konsekvenser siden språkfagene, kanskje i større grad enn matematikk, er avgjørende for læringsutbyttet av skolegangen.

Bjerrum Nielsen påpeker i Aftenposten at når kvinner ikke når opp, argumenteres det raskt for at kvinnene selv som må endre seg, mens når menn ikke når opp, må «systemet» endres. Siden problemene knyttet til gutters prestasjoner i skolesystemet er så sammensatte, er det lite trolig at en slik «enten eller»-strategi vil løse utfordringene.  Sannsynligvis må begge deler til: Guttene må selv bli gjort ansvarlig og arbeide mer aktivt for blant annet å bygge kompetanse i språk og lesefag, men samtidig bør man nok også vurdere tilpasninger av skolesystemet.

Uansett, selv om kunnskapsoppsummeringer viser at Skandinavia trolig har en mindre «guttekrise» enn andre land, deler jeg både Stoltenbergs, Haugs og kunnskapsministerens bekymring. Bjerrum Nielsen hevder i Aftenposten at alarmklokkene ringer mye raskere dersom gutter kommer dårlig ut på skolen enn hvis det gjelder jenter, fordi menn er kulturens hovedpersoner. Jeg er svært usikker på om dette er riktig. Jeg tror faktisk svært mange forskere innenfor utdanningsvitenskap ville ha reagert sterkt dersom disse forskjellene vi nå ser, var i jentenes disfavør.

Bjerrum Nilsen understreker i Aftenposten at gutter med lav utdanning tradisjonelt har klart seg relativt sett bedre enn jenter både når det gjelder karrière og lønn. Selv om det har vært slik historisk sett, er det mye som nå tyder på at unge gutter rammes hardest for eksempel av økt arbeidsledighet. Siden vi ikke vet hvordan fremtiden vil bli, kan det å ha et skolesystem som gir ett kjønn færre muligheter, være ødeleggende for et samfunn. I utdanningsforskning har man faktisk hatt kunnskap om dette en god stund, en rekke undersøkelser har sett på dette. I lys av dette er det underlig at det ikke har fått større plass i for eksempel NOUen «Fremtidens skole» eller den nye stortingsmeldingen «Fag, Fordypning og Forståelse». Vi bør derfor forsøke å nøste opp i dette, få mer kunnskap om omfanget av problemet og mulige årsaker, slik at vi kan gjøre endringer som utjevner denne ubalansen i utdanningssystemet.

 

Referanse 

Voyer, D., & Voyer, S. D. (2014). Gender differences in scholastic achievement: A meta-analysis. Psychological Bulletin, 140(4), 1174.