Sidemålsforlik og nye prøveformer

Fra og med våren 2006 skal landets tiendeklassinger ikke lenger ha to eksamensdager om de kommer opp i norskfaget. Som før skal elevene ha en skriveoppgave i hovedmålet, men sidemålet får ikke lenger den samme statusen: Foreløpige signaler kan tyde på at sidemålet blir avspist med en entimesprøve i forkant av en langsvarsoppgave på hovedmålet.
 
Selv om vi er mange norsklærere som kunne ha tenkt oss å beholde den gamle eksamensordningen, er det ikke sånn at den nye ordningen nødvendigvis må bli en dårlig variant. Danskene har i mangfoldige år hatt en eksamensordning som ligner på den vi vil få i Norge: I Danmark får avgangselevene først én klokketime på en rettskrivningsprøve, før de får fire klokketimer på en langsvarsoppgave.
 
To prøver på en dag
At danske elever må gjennom både en rettskrivningsprøve og en langsvarsoppgave på eksamensdagen, er selvsagt et signal om at danske skolemyndigheter mener at begge elementene hører hjemme på en eksamensdag. Det skal dokumenteres om elevene kan skrive riktig, og det skal dokumenteres om de kan skrive godt.
 
De to prøveformene får fram ulike sider ved elevenes ferdigheter og gir et mer fullstendig bilde enn hva den ene prøveformen kan gi alene.
 
En norsk eksamensdag etter mønster av den danske, vil ha en alvorlig svakhet: Den norske prøven vil ikke måle to sider ved hovedmålet - den vil måle én side ved hovedmålet og en annen side ved sidemålet. Begge eksamenskarakterene blir dermed ufullstendige sammenlignet med den danske.
 
Etter min mening hadde det vært mest ønskelig med begge prøveformene på to eksamensdager, at elevene både på nynorsk og bokmål hadde fått en rettskrivningsprøve og en derpå følgende langsvarsoppgave. Som vi alle vet, er en slik løsning ikke aktuell. Både nynorsk og bokmål skal presses inn på én eksamensdag.
 
For elevenes del håper jeg at eksamensdagen blir variert. Med andre ord håper jeg at elevene slipper å skrive en hyperkort sidemålstekst på grunnlag av frie oppgaver. Hvis det er sånn at sidemålet avspises med en klokketime på eksamensdagen, kan sensorene umulig forvente at elevene skal levere gjennomarbeidete og interessante besvarelser.
 
Elevene vil jo ikke få tid til å arbeide med ideene sine, de vil ikke få tid til å arbeide grundig med førsteutkast og annenutkast, og de vil få smått med tid til å bruke ordbok og regelbøker. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er uaktuelt å la elevene gyve løs på slike sprintoppgaver. De skal tross alt skrive en lang tekst på hovedmålet like etterpå.
 
Hva er alternativet til elevproduserte tekster? De siste par årene har leseprøver vært i skuddet, men så likt som nynorsk og bokmål etter hvert er blitt, vil elevene kunne klare seg svært godt gjennom en leseprøve selv uten undervisning i sidemålet. Selvsagt kan man rote fram tekster med arkaisk nynorsk eller bokmål, og på den måten prøve å luke ut elever som ikke kjenner til sideformer og klammeformer. Problemet er at man da verken gjør bokmålet eller nynorsken noen stor tjeneste.
 
Det som kan og bør måles i løpet av en klokketime på eksamensdagen, er elevenes rettskrivningsferdigheter på sidemålet. Ved å innføre en slik prøve, vil vi få en karaktersetting som er lik over hele landet, og vi vil igjen kunne sammenligne resultater fra fylke til fylke.
 
Riktignok kan vi komme til å oppleve at sammenhengen mellom eksamenskarakterer og standpunktkarakterer blir svakere enn før, for standpunktkarakteren vil fortsatt fange opp elevenes evne til å skrive egne tekster. Men gjør det egentlig så mye at de to karakterene måler ulike sider ved elevenes skrivekompetanse?
 
Bred rettskrivningskompetanse
En rettskrivningsprøve kan være noe mye mer og noe helt annet enn ren diktat og nitid utfylling av bøyningsskjemaer. Tenker vi litt bredt, er det naturlig å dele elevenes rettskrivningskompetanse inn i fire deler.
 
For det første har vi det vi kan kalle en rettstavningskompetanse, som ganske enkelt går ut på å skrive ord riktig. Er bokstavene plassert i riktig rekkefølge? Hvordan er reglene for bruk av apostrofer og bindestreker?
 
For det andre kan vi snakke om grammatisk kompetanse. Hvordan skal ord bøyes? Er ordenes rekkefølge likegyldig? Klarer elevene å skjelne mellom ulike bøyningsformer (de/dem, hun/henne, lenger/lengre, et/ett, hundre/hundrede, osv.)? Hvilke ord er egennavn og hvilke er fellesnavn? Skal ord som «lever posteien» særskrives eller samskrives?
 
For det tredje har vi elevenes ordbokkompetanse. Greier elevene å ta seg fram i en ordbok og dra nytte av alle de opplysningene som er samlet der? I hvilken grad er elevene rustet til å yte selvhjelp?
 
Det er ingen tvil om at hyppig bruk av ordbøker er viktig for å bedre rettskrivningskunnskapene. Elevene må være sikre på alfabetet, de må vite hva som er ordenes oppslagsformer, og de bør kunne bruke ordbøkenes regeldeler for å få svar på språkspørsmål av den mer finurlige typen. Det er en farlig utvikling om elevene ensidig støtter seg til datamaskinenes stavekontroller, for de er ikke alltid like gode som elevene tror.
 
For det fjerde bør vi kunne snakke om en feilfinningskompetanse. I gamle dager sørget landets sekretærer og korrekturlesere for at mange skrivefeil ble luket vekk før ulike tekster ble sendt ut til publikum. I dag er det lite igjen av denne kvalitetssikringen: Mange aviser har kuttet ut korrekturleserne, og på jobben sitter mange av oss og skriver brev som ingen sekretær får gjennomlese.
 
Evnen til å finne feil i egne tekster blir desto viktigere. Vi skal også huske på at de nye eksamensordningene i språkfag ofte forutsetter at elevene skal gi hverandre respons, og det er da viktig at elevene er flinke til å finne feil også i klassekameratenes tekster.
 
Rettskrivningsprøve med ordbok
Danskene har i mange tiår hatt en nasjonal rettskrivningsprøve for sine elever på ungdomstrinnet. Prøveformen har vært omdiskutert, for også i Danmark har man sett at språkdrill ikke nødvendigvis resulterer i godt språk. Elever er blitt mestere i å få fullt hus på utfyllingsoppgaver, men der har det stoppet for en del av dem. Den som skårer fullt hus på diktater, kan fort stave ordene feil når ordene skal brukes i egne tekster.
 
Særlig i det siste tiåret har danskenes rettskrivningsprøve forandret form og innhold. Elevene får bruke ordbok på rettskrivningsprøven, og det er innført en mengde nye oppgavetyper. Hensikten er å gi elevene utfordringer som de også kan støte på når de sitter ved skrivebordet hjemme. Fordi mange av oppgavetypene er lite brukt i norsk sammenheng, vil jeg kort gjøre rede for prøvens oppbygging:
 
Prøven har tradisjonelt seks forskjellige oppgavetyper, og det er satt av seksti minutter til hele prøven. Elevene får ha med seg ordbok etter eget ønske, men de får ikke ta den fram før alle diktatordene er lest opp av læreren. Tiden som er avsatt til prøven er så knapp at elevene ikke får tid til å slå opp alle ord. Det er de som best kan bruke ordboken, som har størst fordel av den.
 
Elevene må lære seg å slå opp raskt, de må forstå hvordan ordboka er bygd opp, og kan hende må de også studere fotnoter eller kompliserte regelbeskrivelser. Hvis diktatordene er så nye at de ikke er registrert i noen ordbok, må elevene selv tenke seg fram til hvordan ordene er sammensatt.
 
Prøvens første del er en innsettingsdiktat. Det vil si at elevene får utlevert en tekst med en del tomme felt, som skal fylles ut etter hvert som læreren leser opp den komplette teksten. Diktatordene tilsvarer bare av og til ordbokens oppslagsformer, så det er ikke sånn at elevene får alt gratis når de bruker ordbok.
 
Prøvens andre del er en tekstdiktat, som går ut på at elevene skal skrive av en kort tekst som læreren leser opp (cirka hundre ord). Bare enkelte av disse ordene er prøveord og dermed poenggivende.
 
Hensikten med denne andre diktattypen er å få fram hvilke elever som "faller av" når de må skrive en sammenhengende tekst, for det er ikke alle elever som takler en tekstdiktat like godt som en innsettingsdiktat. Dessuten vet ikke elevene selv hvilke ord som er prøveord, og elevene må derfor foreta et valg når det gjelder hvilke ord de eventuelt vil bruke tid på å slå opp.
 
Til sammen kan full uttelling på de to diktatene gi litt mer enn halvparten av total poengsum. Diktatordene har naturligvis høyst ulik vanskelighetsgrad. Her skal det skilles både mellom de aller svakeste og de aller sterkeste.
 
De resterende oppgavetypene varierer fra år til år. Elever og lærere skal ikke kunne forutsi helt sikkert hvilke oppgavetyper som dukker opp. Bruk av stavekontroll har vært én slik oppgavetype: Elevene får utlevert en tekst der datamaskinens stavekontroll har markert et visst antall feil. Elevene må så finne ut hvilke markeringer som er riktige og selv skrive inn korrekt alternativ.
 
Som regel er noen av stavekontrollens markeringer gale (for eksempel kan det hende at en del sammensatte ord ikke finnes i datamaskinens ordliste), og elevene må da overse en del av stavekontrollens markeringer. Likeledes vil elevene kunne oppleve at stavekontrollen overser feil, fordi datamaskinen ikke alltid er i stand til å skjelne mellom ordpar (hjul/jul).
 
Oppgavetypen skal gjøre elevene bevisste på at datamaskinens stavekontroll ikke alltid strekker til - og elevene skjønner kanskje betydningen av at de selv kan stave.
 
En annen oppgavetype knytter seg til orddeling ved linjeskift. De danske elevene kan få utlevert en avisnotis med mange orddelinger, og det skal så krysses av for om orddelingene er korrekte eller ikke. En slik oppgave vil i norsk sammenheng ikke knytte seg spesielt til verken nynorsk eller bokmål, men korrekt orddeling er viktig i begge målformer, så oppgavetypen kan forsvare sin plass også i et norsk eksamenssett.
 
Like uavhengig av målform er tegnsettingsoppgavene. Her får elevene gjerne utlevert en tekst med bare blokkbokstaver, og så skal de skrive av teksten og selv markere hvilke tegn som skal stå hvor. Ikke bare kan elevene her få sjansen til å vise at de behersker bruk av punktum, komma og utropstegn. De kan også få vist at de kjenner reglene for bruk av bindestrek, apostrof og anførselstegn.
 
En oppgavetype som høres veldig overkommelig ut, er de rene avskriftsoppgavene. Ganske få ord skal skrives direkte av fra et tekstutdrag til noen tomme linjer litt lenger ned på siden. Her feiles det i stor grad, særlig når ordene har en litt komplisert stavemåte. Elevene klarer rett og slett ikke å skrive av korrekt.
 
Også sterke elever kan gå fem på, fordi de er for selvsikre (typisk vil de skrive "flippskjegg" for "fippskjegg", fordi de alltid har trodd at den første stavemåten er den korrekte). Danskene understreker at evnen til nøyaktig avskrift fortsatt er en viktig ferdighet, ikke minst i våre dager med datamaskinenes krav til korrekte e-postadresser og KID-numre!
 
Bruk av forkortelser har flere ganger dukket opp i danske prøvesett. Hvordan forkorter man ord, og hvordan skriver man dem ut i full lengde? Hvor mange norske elever ville klare å skrive "osv.", "o.l." og "dvs." i hele ord på sidemålet?
 
De skandinaviske språkene har til felles at de inneholder mange sammensatte ord. Reglene for å lage slike sammensatte ord kan være vanskelige å få tak på, ikke minst bruken av bindebokstaver og bindestreker. Både på bokmål og nynorsk er det viktig at elevene lærer seg disse reglene - og at de eventuelt venner seg til å slå opp i ordbok om de er i tvil.
 
Oppgavetypen går rett og slett ut på at elevene får oppgitt to ord som skal settes sammen til et nytt ord. (For eksempel: NSB + billett, skatt + kiste, akvarium + fisk)
 
Både danske og norske læreplaner inneholder punkter om språkhistorie og grannespråk. De danske prøvene har inneholdt korte oversettelsesoppgaver, der elevene både må forstå enkeltord og foreslå gode alternativer.
 
I Norge kunne en slik oppgavetype fort føre til hete diskusjoner om hvilke ord som egentlig er nynorskord og hvilke som ikke er det, men den som eventuelt lager en slik prøve, bør kunne klare å styre unna tvilstilfellene.
 
Den siste oppgavetypen som jeg her skal gjøre rede for, er feilfinningsoppgavene. Elevene får utlevert en tekst med god linjeavstand, og her får de ikke hjelp av noen stavekontroll som har markert halvparten av feilene på forhånd. En slik oppgavetype gir prøveprodusentene en mulighet til å teste mange forskjellige sider ved rettskrivningskompetansen. Her kan det lures inn da/når-feil, og/å-feil, ho/henne-feil og alt annet mulig rart.
 
En treffsikker prøve
Et hovedpoeng med en rettskrivningsprøve til eksamen må være at den måler det den skal måle: elevenes kompetanse i sidemålet. Jeg er overbevist om at en rettskrivingsprøve etter dansk modell vil gi elevene gode muligheter til å få vist fram sine ferdigheter i sidemålet, og de vil kunne bli bedømt etter en karakterskala som er lik for hele landet. Tilfeldig karaktergivning blir det slutt på.
 
Er det så riktig at elevenes kunnskaper om forkortelser, orddeling og tegnbruk skal telle inn på karakteren i norsk sidemål når de samme kunnskapene like gjerne kunne ha inngått som en del av karaktergrunnlaget i norsk hovedmål? Tja. På en rettskrivningsprøve i sidemålet kan man selvfølgelig vektlegge forskjellene på sidemålet og hovedmålet, men det kan ha en like stor verdi å understreke likhetene. Det man lærer i hovedmålet her overføringsverdi til hovedmålet - og omvendt!
 
Noen vil kanskje tro at elevenes adgang til å bruke ordbok vil gjøre prøven altfor lett, og at det vil gå inflasjon i femmere og seksere. Erfaringene fra Danmark er ikke slik. Oppgavetypene er blitt noe forandret, og det er like vanskelig som før å få toppkarakterer.
 
Adgangen til å bruke ordbok har først og fremst ført til at ordbokens status er blitt hevet. Ifølge Undervisningsministeriets folkeskoleavdeling er det videre blitt slik at dansklærerne legger mer vekt på å øve opp elevenes språklige bevissthet. Elevene sitter igjen med mer ordkunnskap enn tidligere.
 
Undervisning og prøveformer
Mange vil nok holde fast ved at den gamle eksamensordningen, med én dag til bokmål og én dag til nynorsk, er den beste for norskfaget. Om elevene skal få ordentlig glede ved å lære nynorsk/bokmål, må de få oppleve at de selv kan skape gode tekster på sidemålet.
 
Det er utvilsomt viktig at opplæringen i sidemålet er lystbetont, og at elevene får møte moderne nynorsktekster og et mangfold av oppgavetyper.
 
Som norsklærer ved en osloskole har jeg hatt stor glede av å undervise elevene i nynorsk, og det er min erfaring at elevene fort kan lære seg å like også denne målformen. Det jeg er redd for, er at en eventuell rettskrivningsprøve på eksamensdagen kan styre nynorskfaget i gal retning.
 
Om lærerne begynner å legge mer vekt på drill og utfyllingsoppgaver enn tekstlesing og tekstarbeid, er sidemålsundervisningen inne på galt spor. En eventuell rettskrivningsprøve i slutten av tiendeklasse må ikke skremme lærerne bort fra nye og fruktbare undervisningsformer.
 
Heldigvis er det sånn at elevene i tillegg til en eksamenskarakter blir utstyrt med en standpunktkarakter i sidemålet. Denne karakteren kan i stor grad settes ut fra elevenes skriveglede gjennom hele skoleåret, og måler et større spekter av ferdigheter enn en entimesprøve kan gjøre. Undervisningen i nynorsk (eller bokmål) bør ikke reduseres til pugg av grammatikk.
 
Samtidig som jeg vil bevare en nynorskundervisning som tar utgangspunkt i elevenes tekstmøter, ønsker jeg meg på generelt grunnlag mer vekt på rettskrivning i norskundervisningen. Som ungdomsskolelærer opplever jeg at elevene har vesentlig dårligere rettskrivningsferdigheter enn for femten år siden, både i bokmål og nynorsk.
 
Man skal ikke lete lenge for å få et slikt inntrykk bekreftet. Feilstavete ord florerer overalt, både i aviser, i forskningsrapporter og i skriv som skolene sender ut til sine elever og foresatte. Er det ikke på tide at vi igjen gir rettskrivningen høyere status? En slik satsing må ikke komme på bekostning av "det gode språket". Økt språklig bevissthet kan tvert imot bidra til rikere og mer forståelig språkføring.