– De kortsiktige ulempene hindrer mange i å varsle om problemer på skolen, sier rektor ved Bjøråsen skole på Romsås i Oslo, Jarle Dukic Sandven. Foto: Sonja Holterman
– De kortsiktige ulempene hindrer mange i å varsle om problemer på skolen, sier rektor ved Bjøråsen skole på Romsås i Oslo, Jarle Dukic Sandven. Foto: Sonja Holterman

Var åpen om problemer ved skolen: – Fare for at man blir sett på som bråkmaker

Rektor Jarle Dukic Sandven valgte å prate høyt om dårlig miljø på skolen. Han innrømmer at han var redd for å bli sett på som en bråkmaker.

Publisert

– De kortsiktige ulempene hindrer mange i å varsle om problemer på skolen, sier rektor ved Bjøråsen skole på Romsås i Oslo, Jarle Dukic Sandven.

Han vurderte det selv, kviet seg, men håpet at den langsiktige gevinsten ville veie opp. I mars 2018 sendte han derfor et brev til Oslo kommune, politiet og andre instanser som har noe med Romsås og ungdommene der å gjøre. Ett år senere har han oppsummert, og han er ikke i tvil.

– Jeg fikk kritikk fra enkeltpersoner, jeg visste den ville komme. Men jeg ville gjort det samme igjen, sier Sandven.

Denne uken fortalte Utdanning om rektor ved Teigar ungdomsskole i Færder kommune som tok affære da han forstod hvor stort rusproblemet var ved skolen. Tall fra Ungdata viser også at andelen ungdom som ruser seg øker igjen, etter over ti år med lite, og stadig mindre, rus.   

 

Gjengdannelse på skolen

Bakgrunnen for varselbrevet rektoren sendte, var at flere unge på Romsås slet. Skolen og lærerne fikk ikke kontakt og kontroll. Kriminelle gjenger var i ferd med å dannes, og de yngste ungdommene ble dratt inn i dem. Skolen hadde forsøkt å få kontroll, å hjelpe og bidra, men klarte det ikke. Rektor skjønte at de trengte hjelp, men å be om det ville skape støy.

– Jeg var forberedt på at brevet kunne bli snappet opp av media. Dette handlet jo om ungdomsgjenger, og da er det jo interessant stoff, sier han.

Få dager etter at brevet var sendt, begynte journalistene å ringe. Fra VG, Aftenposten, NRK og flere andre redaksjoner.

– Det jeg var redd for, var ytterligere stigmatisering av Romsås, sier Sandven. Det han håpet å unngå, var at saken skulle handle om etnisitet og innvandring. Flertallet av elevene på Bjøråsen har minoritetsbakgrunn.

– Men den vinklingen kom jo. Det var synd. For dette handler om levekårsutfordringer, ikke om bakgrunn, sier Sandven.

 

– Skjønner godt at skolefolk vegrer seg

– Noen vegrer seg. De vil jobbe med omdømme, og da er det viktig å få fram de positive sidene ved skolen og elevene. Å løfte fram det positive er fint det, men vi må tørre å prate om det negative også, sier Sandven.

Selv var det elevenes omdømme han tenkte mest på når han pratet med journalister. Men litt på seg og sitt eget også.

– Hva vil de rundt meg tenkte om meg når jeg nå varsler? Kan det slå negativt ut for meg og karrieren min? Sånne tanker hadde jeg jo også, innrømmer han.

Å innrømme at skolen, en selv som rektor, og lærerne, ikke har kontroll på elevmassen, sitter langt inne. Det å si det offentlig, er enda tøffere, mener han.  

– Man er redd for å bli sett på som en bråkmaker. En som ikke vil spille på lag, sier Sandven.

 

Fikk kritikk

Før brevet ble sendt hadde han informert Utdanningsetaten i Oslo, og han opplevde ikke at noen forsøkte å stanse han. Etter at saken kom ut i mediene, kom kritikken, og den var ikke mildere enn forventet.

– Man må være villig til å ta den kritikken. Du må stole på dem rundt deg, både de her på skolen og samarbeidspartnerne våre, sier han. Hans argument mot kritikerne var:

– Vi må være ærlige om utfordringene vi har. Vi må tørre å belyse situasjonen, sier han og forklarer:

– Vi på skolen var ikke fornøyd med det vi fikk til. Vi trengte hjelp, og ved å få de rundt oss til å ta mer ansvar for de mest utsatte ungdommene, kunne vi få til noe. Det var håpet mitt, sier han.

 

Ungdommer reagerte

VG hadde en stor sak hvor de skrev: «Rektor advarer mot gjengdannelse på Romsås». Aftenposten siterte rektor på at: «Jeg er faktisk redd for at man skal miste kontrollen.» I kommentarfeltene kom det rasistiske utsagn, og enkelte politikere brukte utspillet hans til å sanke støtte for en strengere innvandringspolitikk. Det var også en del på Romsås som reagerte. 

– Mange visste hvem disse ungdommene jeg pratet om var. Og de selv visste det jo også. Så mange var usikre på om det var greit å prate offentlig om dem, sier Sandven.

–  Flere av ungdommene ble frustrert og mente dette førte til verre stigma av Romsås, sier Sandven. Men kritikken var ikke overdøvende.

– Det var dråper i forhold til det positive. Foreldrene samlet seg, og i år fikk de FAU-prisen i Oslo, sier han stolt. Bydelen kom også og lurte på hva de kunne gjøre. Byrådet var positive, og politiet startet et samarbeid.

– Skolen er helt annerledes enn for ett år siden. Romsås er tryggere og vi har et godt samarbeid med alle rundt oss, sier han.

Sandven skjønner godt at det sitter langt inne for skolefolk å varsle om utfordringer.

– Man må være klar over at det kommer kritikk. Det er helt klart en risiko ved å gå ut med negative ting, sier han.

– Vi som jobber med en så krevende og viktig samfunnsoppgave, plikter å gi beskjed dersom noe er galt, sier han.  Han anbefaler andre rektorer og lærere til å gjøre det samme, om de ikke når fram gjennom andre kanaler.

– Man må bør de interne retningslinjene, men når det ikke hjelper, må vi som jobber i skolen vise mot og tørre å gi beskjed.