Annonse

1800-tallet: Flukt fra hungersnød i nord

Ellen Hofsø har skrevet ungdomsbok om den finske innvandringa til Norge på 1800-tallet.

Elvesang
Ellen Hofsø
ČálliidLágádus (Forfatternes forlag)
2017
271 sider
Annonse

Med Nordkalotten menes de nordligste delene av Norge, Sverige, Finland og nordvestre del av Russland. Her har folk livnært seg av fiske og jordbruk i kystområdene, mens i innlandet har reindrift og jordbruk vært det viktigste livsgrunnlaget. Uår som følge av feilslåtte avlinger kunne i verste fall føre til hungersnød, og opp gjennom tidene har mange fra Nord-Finland og Nord-Sverige søkt til kystområdene i Nord-Norge. Der var mulighetene større for et bedre utkomme og et bedre liv, nettopp fordi man hadde flere bein å stå på næringsmessig.


Særlig på 1860-tallet var innvandringa østfra stor, ikke minst av barn og unge som gikk, bokstavelig talt, mot en uviss skjebne i nordnorske bygdesamfunn. Forfatteren Ellen Hofsø går i romanen «Elvesang» inn i denne problematikken.


Sentralt står barns opplevelse av oppbrudd og adskillelse og det å komme til et annet land med fremmed språk og kultur. Vi er i Tornedalen i Sverige, i ei lita kvensk, finskkulturell bygd. Året er 1868, og det har vært hungersnød i flere år. Her møter vi Kaarina på 15 år og lillebroren Daniel idet mora deres i desperasjon avtaler med ei gruppe samer at de skal ta barna med til Norge og finne fosterforeldre til dem. Kaarina og Daniel skilles, og for Kaarina begynner ikke bare en kamp for å finne broren, men også en tidvis smertefull tilpasning til de nye forholdene hun møter i Lavangen, ei fjordbygd i Sør-Troms.


Med et slikt utgangspunkt er faren stor for at historien om Kaarina vil bli både sentimental og overfladisk. Imidlertid gir ikke Hofsø oss ei tåredryppende fortelling, snarere formidler hun et dypere perspektiv på utfordringene Kaarina møter.


Ikke bare må Kaarina forholde seg til de personene hun møter på ferden til Norge og i bygda hun kommer til, hun stilles også overfor nye språk, samisk og norsk, noe som gjør at hennes finskekulturelle identitet må tre tilbake. Heldigvis får Karina ei venninne som har samme bakgrunn som henne selv, og da kommer alt tilbake: For språk er ikke bare ord, det er hjerte og kropp og følelser, det er alt som er sagt og sett og opplevd. Når hun er alene med Magdalena, snakker de finsk. Å snakke foreldrenes språk gjør henne til Kaarina igjen. Hele Kaarina. En Kaarina som fantes før hun kom til Ruija (Norge, anmelders anmerkning) og ble kventaus.


Med «Elvesang» løfter Ellen Hofsø frem et stykke nordkalotthistorie som trolig er lite kjent for mange, samtidig som hun får frem paralleller til dagens flyktningsituasjon. Gjennom formidlinga av Karinas tanker og følelser kan vi forstå utfordringene de mange unge, enslige flyktningene som kommer til Norge i dag, stilles overfor.


Hofsø formidler kunnskap og forståelse om flere forhold, på flere plan, og ved at det er Kaarina som står i sentrum, får vi også innsikt i en ung pikes refleksjoner og følelser. Det gjør «Elvesang» til en bok som ikke bare handler om Nordkalotten på 1860-tallet, men sier også noe om det å være ung generelt. Ungdom i dag vil derfor nikke gjenkjennende når Kaarina sliter med uforstandige voksne eller opplever livsbejaende forelskelse.


«Elvesang» åpner dramatisk, med oppbrudd og fortvilelse, mens avslutninga er mer dempet. Ikke slik å forstå at alt ordner seg for Kaarina, men hun har kommet seg igjennom de verste strykene i elva, og framtida virker åpen, om ikke uproblematisk. Det gjør at man kanskje kan vente seg en ny bok om Kaarina fra Ellen Hofsø?


Forlaget benevner «Elvesang» som en ungdomsroman, og den burde være velegnet til bruk i skolen når det flerkulturelle samfunnet står på timeplanen. For Kaarinas vandring fra sult og nød har sine paralleller i dag, med unge, enslige i sør og øst på vandring mot Vest-Europa i håp om en bedre tilværelse. Sett mot en slik bakgrunn forteller «Elvesang» også deres historie.

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!