Norske myter og fakta om Finland

Dagen etter at Pisa-rapporten ble lagt frem presenterte Fædrelandsvennen følgende Helga Hjetland-sitat (i Dagsavisen) under headingen "Dagens klipp":
 
"Fagene blir opplevd som livsfjerne, og lærerne er ikke trygge nok til å frigjøre seg fra lærebøkene. Det handler om at lærerkompetansen ikke er god nok, og at lærerne skaper uinteressant og lite relevant undervisning."
 
Dette representerer utvilsomt en flik av sannheten, men i forhold til kjernen i Pisa-problematikken er sitatet patetisk utilstrekkelig. Vår leder bør vite bedre enn å uttale seg som frittstående observatør når pressen jager syndebukker, selv om uttalelsen sannsynligvis er tatt ut av en større sammenheng. Tanken er vel å markere at Utdanningsforbundet, som alltid, er beredt til å legge bredsiden til for å skape "en bedre skole", og sunn selvkritikk hører med i prosessen.
 
Det skal vi selvsagt, for det er jobben vår. Men først skal vi ettertrykkelig rette en harmdirrende pekefinger mot roten til Pisa-elendigheten: L97, R94, Gudmund Hernes og Aps utdanningspolitiske regime på 90-tallet. Personlig føler jeg også trang til å trampe på levningene. Vik fra meg med alle eplekjekke "nå må vi stå sammen-" og "se fremover-" løsninger. Først setter vi skapet på plass.
 
Selve forutsetningen for 90-tallsreformene var å redusere lærernes innflytelse, og noe av det første Hernes gjorde var å kvitte seg med Grunnskolerådet og Rådet for videregående opplæring. Rådsfunksjonene ble erstattet med høringer, og det viste seg fort at høringer under Hernes var lite annet enn pedagogiske pusteøvelser.
 
Praktiserende læreres innflytelse over egen arbeidssituasjon ble dramatisk redusert. I stedet vokste det frem en gruppe systemlojale reformpedagoger med skrivebordstilknytning til skolen. Det er dette "nye pedokratiet" professor Kåre Skagen mener er en fare for skolen, og det er ingen overdrivelse å hevde at det eksisterer et anstrengt forhold mellom pedokrater og praktiserende lærere.
 
I Ap-universet har selvdrevne og egenmotiverte elever gått omkring som lærings-entreprenører i et prosjektlandskap og bedrevet læring og atter læring, mens lærere har gjort sitt beste for å unngå nærkontakt med kritt og tavle. Veiledning har vært inn, undervisning ut.
 
Det viser seg nå at Hå kommune i Rogaland, selve utstillingsvinduet for reformideologien, er blant de dårligste i fylket målt etter eksamensresultater. Tidligere har den samme tendensen vist seg i pilegrimskommunene Håbo og Farila i Sverige. Det er spesielt de svake elevene som faller gjennom i systemet.
 
Kristin Clemet har ikke skyld i dette. Partiet Høyre markerte imidlertid ingen påfallende motstand mot Gudmund Hernes og hans visjoner. Faktum er at det gjorde ingen andre i det politiske miljøet heller. Norsk skolepolitikk i elendighetens tiår er preget av mange markeringsbehov men en rørende enighet om veivalg. Denne enigheten gjelder fortsatt.
 
Clemet har selvfølgelig også sine skolepolitiske svin på skogen: Hun overførte lærerne til KS-området, og svekket dermed lærernes status ytterligere. (Riktignok foretok hun seg ingenting før Ap-landsmøtet hadde gitt sin indirekte tilslutning gjennom "Dagen derpå-vedtaket" i 2002.)
 
Hennes regjering er ansvarlig for den uthulingen av kommuneøkonomien som nå slår dramatisk ut for skolesektoren. Hun gjentar stadig sitt mantra om at det ikke er påviselig samsvar mellom lærertetthet og læringsresultater, selv om hun burde ha vært lenge nok i jobben til å vite at skole "på norsk" representerer en ganske særegen Ole Brumm-avart (Ja takk, begge deler).
 
Det er også påfallende umusikalsk å sette hvite, velstående Vinderen opp mot multietniske Ruseløkka (eller andre -løkker) i offentlige karaktertabeller. Det er bare å kaste et blikk på Tony Blairs angstridde lærerkorps for å se langtidsvirkningene av aggressiv (og urettferdig) måling og veiing. Det befordrer ikke kvalitet.
 
Som lærer tar jeg ikke ansvar for Pisa-elendigheten. Min yrkesgruppe er bevisst og systematisk blitt parkert uten reell innflytelse, og pedokratiet er ikke en gruppe jeg identifiserer meg med. Mange av oss har dessuten gjentatte ganger gjort oppmerksom på at keiseren er særdeles lett antrukket.
 
Det er mulig at det eksisterer et reelt kompetanseproblem blant grunnskolelærere. I så fall skyldes det en blanding av dårlig rekruttering, mangelfull sertifisering og manglende etterutdanning. Alt dette har en politisk rot og er et politisk ansvar.
 
Utdanningsforbundet, med forløpere, er imidlertid ikke uten skyld. Gjennom hele perioden har unnlatelsessyndene stått i kø. Gjennomgangsmelodien har vært: For lite, for sent, for uklart, for puslete. I så måte er det innledende Hjetland-sitatet et illustrerende eksempel.
 
Finske skolemyndigheter forklarer sin akademiske suksess med et velutdannet lærerkorps, som holder høy faglig standard. Lærer er et statusyrke i Finland. For øvrig er man tradisjonelle og solide. Det er ingenting fancy over finsk skole (jeg har sett det ved selvsyn). "Endringskompetanse" er ikke prioritert, og de skolepolitiske honnørordene glimrer med sitt absolutte fravær. Finske kolleger var i det hele tatt litt brydd over suksessen. Det hele lignet litt på Norge før det ble "typisk norsk å være god".
 
Det er mulig norske lærere har et kompetanseproblem, men kjernen i det skjeve tårn i Pisa er at vi har et grunnleggende skoleeier-problem. På tross av gode hensikter har det politiske miljøet spilt fallitt gjennom en kombinasjon av hybris, arroganse og god, gammeldags inkompetanse - og Ap har et hovedansvar.
 
Det er for øvrig ingenting nytt i denne påstanden. Rune Slagstad, Egil Børre Johnsen, Jon Severud, Jon Hustad, Erik Sølvberg, Kåre Skagen, Atle Måseide med flere har dokumentert forfallet overbevisende fra forskjellige vinkler.
 
Personlig har jeg vanskelig for å forholde meg lidenskapsløst til denne utviklingen. Den kaller på et rent og glødende raseri. Derfor har jeg alvorlige problemer med at lederen i mitt forbund uttaler seg som en hvilken som helst systemlojal pedokrat, og bedriver offentlig harmonisering og selvransaking milevis unna kjernen i problemet.