Adaptivitet gjør neppe nasjonale prøver bedre

I avtroppende regjerings vyer om utbygging av kvalitetsvurderingssystemet er endring av nasjonale prøver en sentral idé. Et av momentene noen har begynt å leke med, er tanken på adaptive prøver i de ulike grunnleggende ferdighetene som nasjonale prøver måler. Dette er noe som allerede er forsøkt, i språkprøver for minoritetsspråklige, av Kompetanse Norge. Jeg synes det er rart at ikke erfaringer fra denne eksisterende testpraksisen har blitt gitt en plass i ordskiftet.

Nasjonale prøver og utvikling av disse er et arbeid som blir utlyst i anbudsrunder. Det er følgelig flere miljøer som arbeider med prøver, som vil gjøre seg aktuelle for neste runde. Bente R. Walgermo, amanuensis ved Lesesenteret i Stavanger, er i et innlegg i VG 4. oktober ute og promoterer bruk av adaptivitet i nasjonale prøver, og kjører dermed Lesesenteret offensivt frem som kandidat til neste anbudsrunde.

Noe retorisk mesterstykke er det vel neppe å ta Aristoteles til inntekt for adaptive prøver i den digitale tidsalder. Bredbåndet var jo som kjent ganske smalt på hans tid. Det er helt riktig som hun sier «at det gode liv handlet om at mennesker får mulighet til å realisere evnene sine på best mulig måte», men om muligheten til å realisere evnene sine blir så mye bedre om man gjør en nasjonal prøve i grunnleggende ferdigheter mer digitalt tidsriktig og fancy, er en dristig implikasjon.

Prinsippet i adaptive prøver

Prinsippet i adaptive prøver er at spørsmålene tilpasser seg svarene på det du allerede har gjort, slik at du får nye spørsmål tilpasset nivået ditt. Dermed vil vi ifølge leseforskeren få brutt med det lineære testformatet i tradisjonelle nasjonale prøver.

Dette er jo en sannhet med modifikasjoner, testobjektet vil uansett ende opp med et sett oppgaver som gjøres lineært, det er bare det at nabotestobjektet vil sitte med et annet sett oppgaver som gjøres lineært. Man kan gjerne ha en mestringsgevinst i at oppgavene for de svakeste testobjektene vil være nærmere mestringssonen enn om det var like oppgaver for alle, men jeg er usikker på om det dermed gjør testsituasjonen mer givende.

Les også: Derfor er nasjonale prøver viktig

Eleven vil jo ende opp med en skår uansett, som skal legges til som delsum i kongerikets humankapital, og skåren vil også bli tatt med til utviklingssamtaler. Elevene er gløgge skapninger, de skjønner uansett testformat at utfallet er sortering og rangering.

Som læringsstøtte å regne, ser jeg heller ikke noen klare styrkinger med et format som bare kamuflerer sin linearitet for å «smøre» testsituasjonen. En vanlig «lineær» prøve kan gi deg muligheten til å gå tilbake og se nøyere på det du svarte tidlig, og eventuelt rette på det. Dessuten tar det litt tid å fokusere i en testsituasjon, og om du da innledningsvis svarer svakere på spørsmålene enn det du ville gjort en halv time senere, vil likevel disse første svarene diktere resten av prøven. Om adaptive prøver svekker muligheten til å gå tilbake og rette, er de jo mer og ikke mindre lineære enn tradisjonelle prøver.

Walgermo viser til motivasjonsforskingen for å styrke sitt framsnakk av adaptivitet: «Motivasjonsforskerne Edward Deci og Richard Ryan hevder i sin såkalte selvbestemmelsesteori at det er tre sentrale opplevelser som må være til stede for at elever skal bli indre motivert for læring: tilhørighet til læringsfellesskapet, mestring og medbestemmelse over det som skal læres.»

Man får ikke styrket tilhørighet til læringsfellesskapet gjennom å ta seg inn i en testboble av lytte-, lese- og skriveøvelser der man har kun seg selv å kommunisere med, da er det heller snakk om et skjebnefellesskap. Gjennom adaptivitet kan man nok styrke mestringsopplevelsen i den enkelte oppgave, men når oppgavene blir sortert, havner man et sted på normalfordelingen åkkesom. Når det gjelder medbestemmelse, er dette like tynt. I dag skal elevens medbestemmelse være en faktor i hele den didaktiske prosessen, fra tolking av kompetansemål, planlegging og gjennomføring av læringssituasjonene og frem til vurderingssituasjonene. I adaptive prøver er medbestemmelsen krympet inn til at du påvirker en løype gjennom et testbatteri gjennom nivået på svarene dine.

Walgermo viser til et fint avsnitt i Overordnet del, der det presiseres «at uheldig bruk av vurdering kan svekke den enkeltes selvbilde og hindre utvikling av et godt læringsmiljø.» Dessverre blir nasjonale prøver i praksis sett på mer som nivåtesting enn en formativ vurderingssituasjon.

Videre sier hun at «En ting vi kan lese ut av dette, er at levetiden til prøver som er like for alle, er forbi.»

Nasjonale prøver er dypest sett like for alle, i den forstand at selv om prøven tilpasser seg individet underveis, er det likevel den samme prøven, den har den samme psykometriske grunnstruktur selv om alle testobjektene svarer på helt ulike spørsmål. Elevene sitter alle i den samme testsituasjonen konfrontert med den samme prøven, selv om spørsmålene de får er ulike. Nasjonale prøver skal fremdeles ha et todelt mål, der læringsstøtte er den viktigste komponenten for oss lærere. Den andre, bekymringsfulle biten, er at nasjonale prøver har vist seg å være drivstoff for en politisk diskurs der skoler, kommuner, byer, og landsdeler blir satt opp mot hverandre i en slags konkurranse om hvem som er best.

Mangler evaluering

Nasjonale prøver kommer vi kanskje til å ha i en eller annen form. For at jeg skal kunne endre det kritiske standpunktet jeg har gjort rede for, vil jeg gjerne se grundige evalueringer av bruk av adaptivitet i språklige fag, og jeg vil se konkrete eksempler på prøveformatet. Gjennom Udir sin store masterplan i vår ble adaptive prøver kjørt frem som «the new kid on the block», og det kan lett bli et nytt buzzword som det blir lagt altfor store forventninger til, om vi sluker reklamen ukritisk fra aktører som vil gjøre seg gilde for nye anbudsrunder. Det er uansett en nasjonal prøve, ikke en individrettet, og det er fremdeles en prøve, ikke en læringssituasjon.

Adaptive prøver vil føye seg inn i en urovekkende digital trend, der skjulte algoritmer gjør at brukergrensesnitt tilpasser seg individet, slik at vi føler oss mer «sett». En algoritme kan dessverre aldri se et menneske.

Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem vil best utvikles i kontakt med fagmiljøene, og da vil jeg personlig at de aktuelle miljøene også kommer med utfordringer og ikke bare muligheter, og ikke minst tar det problematiske ved algoritmehverdagen i betraktning. Menneskelighet og faglighet bygges best i interaksjon mellom ekte mennesker, ikke gjennom algoritmer og skjermbruk.

Aristoteles kan vi ellers bruke til andre ting enn å pushe IKT.

Om vi skal grave så langt tilbake i historien for å bygge resonnementer, ser jeg med en gang for meg sørlandsvarianten: «Hva ville Jesus gjort med nasjonale prøver?»