Når barnets beste blir barnets verste

"Når barnets beste blir barnets verste" er tittelen på en fag- og debattbok som kom ut i mai 2012 (Universitetsforlaget), skrevet av Fritz Leo Breivik og Kate Mevik, ”Til alle barn som tvilen aldri kom til gode på grunn av voksnes uforstand og feighet”. I forordet brukes begrepet ”Rettsaksbarn”. Bak begrepet skjuler det seg vold og andre overgrep mot barn fra en av foreldrene, og at domstolen dømmer barn til å leve sammen med, eller være på samvær med, slike foreldre.

Boka avdekker manglende kompetanse hos domstolene når det gjelder å avdekke personlighetsavvik og en manipulerende adferd fra den ene forelderen. Fokus på ungen som et lite menneske som har behov for beskyttelse, er helt fraværende. Som yrkesgruppe har dommere gjennom sin juridiske utdanning lite kunnskap om å få faglige verktøy til å avsløre og håndtere personer med manipulativ adferd. 

Retten har ikke lov til å psykologisere. De kan ikke gjøre seg opp egne oppfatninger om personers adferd. Det ligger ikke innenfor rettens mandat. Så lenge det er slik, vil manipulatoren/psykopaten få lov til å herje fritt. Resultatet blir katastrofalt for barna. Den forelder som forsøker å beskytte barna mot en slik person, blir av domstolen ofte oppfattet som samværssabotør, og kan i verste fall miste daglig omsorg for barna.

Gjennom seks fortellinger i boka blir det fastslått at når det gjelder manipulasjon er menn i flertall. Motivet er ofte hevn overfor ekspartner, forsøk på å gjenreise tapt ære, økonomi, eller behov for å beholde kontroll over sin ekspartner og barna. Håndhevelsen av Barneloven viser seg dessverre å gi rom for manipulerende adferd, og dermed også adgang til å trakassere og ydmyke den annen part uten at domstolen griper inn. Noen av fedrene vanskjøttet barna for å bryte ned barnas mor. Mødrene opplevde at barna ble brukt som middel for å ramme dem. 

Boka henviser til psykolog Lisbeth Brudals bok (2007) ”Psykopati”. Hennes definisjon av en psykopat er: ” En person som stort sett gjør hva han/hun vil, uten nødvendigvis å komme på kant med loven. De er uten respekt for vanlige sosiale normer, og de krenker derfor lett andre mennesker. Om seg selv har disse menneskene altfor store tanker, og de legger gjerne skylden på andre når noe går galt”. Domstolen, slik den fungerer i dag, er ikke i stand til å håndtere en slik person. Domstolene oppfatter ofte barnefordelingssaker som brysomme og vanskelige. Satt på spissen har hver dommer sin praksis. Noen velger rask behandling. Andre går langsommere og grundigere til verks. Altfor ofte ofrer man ungene. Barns beste blir satt til side, de voksnes behov blir hensynstatt. Dette gjør noe med troverdigheten til systemet og hjelpeapparatet.

Som eneste land i Norden har Norge satt en nedre aldersgrense på 7 år for når barn skal høres i barnefordelingssaker og barnevernssaker. Erfaringer viser at dette sjelden skjer. Barn kan ha viktig informasjon omkring dagliglivet sitt, forhold de har til foreldrene sine på godt og vondt. Voksne som skal bestemme over barns liv, må også vite noe om barns ulike måter å formidle erfaringer på. Det er først og fremst barnet som må bære konsekvensene av gale avgjørelser i retten.

Det kan virke som domstolen for lett lar seg lure av manipulatorer. De får fritt spillerom i retten. Mange barn betaler en høy pris for dette. Er det riktig å bruke barn som middel for å få til en politikk som har voksnes interesser som mål? Ordningen i barnefordelingssaker i dag ivaretar ikke rettssikkerheten for barna. Skal noe skje, må en systemendring til. Å lese denne boka bør være et første skritt på veien.