- Vi var mobbere

– En som har det bra med seg selv, mobber ikke, sier de to tidligere mobberne. I dag synes de det er vondt å tenke på dem de mobbet.

Publisert
– Også kan jeg bli irritert på alle dem som sto og heiet på meg i det stille, som oppildnet meg til å fortsette i en rolle jeg hadde fått. Ingen sa at de gjorde noe galt, det var jeg som tok støyten, sier Harald (20).

Kompisen Simon (18) har også vært en mobber. De to er begge fra Vestlandet, men bor i dag i Oslo. De visste om hverandre, men ble først venner etter at de flyttet til Tigerstaden.
Bensin på bålet

Simon og Harald har gått på forskjellige skoler, men historiene deres minner om hverandre.

– Det var ingen vits i å sette meg i skammekroken. Det virket mot sin hensikt, og jeg ble bare sintere. Har barn ugrei oppførsel, må lærere og andre ta seg tid til å trenge ned i følelsene. Jeg ble aldri godtatt, alt ble møtt med avsky og straff. Jeg var populær, men ensom, forteller Harald.

Han vet i dag at det var mennesker som brydde seg og var glad i ham, men han oppfattet det ikke. Oppfølgingen av ham var der, men den var helt feilslått i forhold til de behov han hadde. Det skulle ta noen år før han selv klarte å bryte ut av rollen. 

Også Simon hadde sin rolle.

– Jeg var den som førte an, den rollen hadde jeg tidlig. Det var en som ble så sint, og ham terget jeg hver dag til han eksploderte. Da sloss vi. Hver dag. Jeg var mye større og sterkere. I dag tenker jeg på ham ofte, hvordan han har det og hva jeg gjorde mot ham. Jeg skammer meg, men den gangen skjønte jeg ikke hvor grusom jeg var.


Jenta som sa ifra

Den eneste gangen Simon kommer på at han skammet seg over det han holdt på med, var da ei jente tok mobbeofferets parti og spurte hva han holdt på med. 

– Det gjorde inntrykk på meg.

 Det var flere møter med skolen og foreldrene.

– Da fikk jeg Simon-tid, jeg ble sett og hørt, men det utgjorde ingen forskjell.
Simon ble flyttet ut av normalklassen og plassert sammen med elever med spesielle behov.

– Jeg ble testet og hadde langt høyere IQ enn gjennomsnittet, så jeg passet ikke inn der heller.
– Foreldre stenger barn ute

Begge guttene mener at mye av årsaken til at de tidlig fikk en rolle de ble låst til lå hos foreldrene til andre barn i klassen.

– Allerede fra 10-årsalderen ble jeg utestengt av enkelte av foreldrene til klassekameratene mine. Jeg anslår at jeg ble bedt i tre av ti bursdagsselskap. Og i de få jeg gikk i, følte jeg at jeg ble uglesett, sier Simon.

Det å få en rolle oppfatter de begge som negativt for alle parter.

– Jeg følte også at foreldrene mobbet meg og at jeg var en det ikke var verdt å være grei mot. Jeg skulle ha ønsket at flere ga meg et godt blikk, et smil, ett tegn på at jeg betydde noe positivt jeg også. Det var først når jeg følte meg sett og elsket at jeg klarte å føle at jeg betydde noe, sier Harald.

Forslaget om å flytte mobberen til en annen klasse eller skole har Harald og Simon ingen tro på. 

– Det vil ikke nytte å flytte på verken mobberen eller mobbeofferet. Da flytter en bare problemet. Skal en få slutt på mobbingen, må en lage trygge gode klassemiljø.

Inn i rusen

Begge guttene har hatt sine runder med rus. I dag har de tatt tak i livet sitt og tar avstand fra rusen.

– Jeg jobber i skolefritidsordningen ved en skole i Oslo. I fremtiden har jeg lyst til å jobbe med sinte, gjerne fly forbannede unger, forteller Harald, som også jobber deltid ved stiftelsen Forandringsfabrikken.

– Forandringsfabrikken var med på å snu meg, de ga meg kjærlighet og positiv oppmerksomhet. I tillegg fikk jeg anledning til å holde foredrag for voksne om hvordan de kunne gjøre skolen bedre, sier Harald.

Simon har fått seg jobb og føler at det har vært med på å gi ham en ny rolle i livet. Han setter sin ære i å yte sitt beste på jobb.