Mer angst i skolen?

Her sprenger Ese åpne dører. Jeg skal forklare hvorfor det kan være godt med mer angst i skolen – uten at skoler blir til konsentrasjonsleirer av den grunn.

Angst er en fortolkning av kroppslige fenomener. Det er naturlig å ha angst og nervøsitet når vi skal prestere noe; ja slik positiv angst mobiliserer energi og øker gleden ved å lykkes i en utfordrende oppgave. Angsten skjerper oss og gir intensitet til det vi skal gjøre. Om positiv angst har mange skrevet og uttalt seg. Boka til Paul Moxnes om positiv angst kan anbefales.

Ese bekymrer seg også over min bemerkning om radikal konstruktivisme som lettvint hevder at all kunnskap må konstrueres. I pedagogisk hverdagsprogressivisme høres ikke sjelden slike kommentarer. Poenget er gjerne at det er liten vits i å formidle kunnskap siden alt foreldes og forandres så hurtig.

Dette er en dårlig unnskyldning for å la være å arbeide seriøst med kunnskap. Ja, det er dårlig filosofi når verdier forsvinner i ”relativistisk tankegods”. Den norske skolen er bygget på verdier, og på disse verdiene skal det legges vekt. Å forstå andre verdier enn ens egne betyr ikke at alt har like stor betydning og vekt. I skolen skal fagenes tradisjoner og sannheter formidles slik at elevene får et grunnlag for å gå videre når de har kunnskap til det.

I dag tørster barn og ungdom etter struktur, orden og stabilitet. Selvrealisering og relativisme er ikke nok. Til dette trenges lærere som er autoriteter med vennlig interesse for elevenes arbeid med kunnskap. Slik formulerer den tyske forskeren Thomas Ziehe seg i dag, og han var for 25 år siden en autoritet som mange skolekritikere henviste til. Selv har jeg skrevet lignende saker i mange år i Utdanning og andre steder.

I dag er det gledelig å merke at det er en endring i det pedagogiske klimaet. Nå er det mulig å snakke om lærerautoritet og kunnskap uten angst. Jeg håper at Ese og jeg har felles interesse i å fremme en kunnskapsskole basert på lærere med solid fagutdannelse og vennlig interesse for elevers læring.