Når ledelsen vil detaljstyre klasserommet, mister læreren muligheten til kreativ tenkning og refleksjon, skriver Marius Andersen.
Når ledelsen vil detaljstyre klasserommet, mister læreren muligheten til kreativ tenkning og refleksjon, skriver Marius Andersen.

Utgått på dato?

Debatt. I Sandefjord settes lærerens kunnskap, profesjonalitet og faglige skjønn til side for byråkratenes konstruerte systemer.

Publisert

«Læreren skal helt fritt avgjøre hvordan han eller hun skal drive med underveisvurdering av den enkelte elev. Det er vi imot. Metodefrihet er etter vårt skjønn et uttrykk som er gått ut på dato».

Slik starter Anne Strømøy (H) sitt innlegg i debatten på kommunestyremøtet i Sandefjord 22. oktober 2020. Møtet skulle avgjøre om lærerne i Sandefjord, som lærerne i resten av landet, har rett til å bestemme over hvilke metoder som er hensiktsmessige i undervisningen. Avgjørelsen kan få store konsekvenser for Sandefjordskolen. Partiene H, Frp, SP og Krf vil fjerne lærernes metodefrihet, selv om den er vedtatt i Stortinget og forskriftsfestet.

Men Strømøy (H) tar grundig feil.

La meg forklare: I Sandefjord settes lærerens kunnskaper, profesjonalitet og faglige skjønn til side for byråkratenes konstruerte systemer. Å kontrollere alle underveisvurderingene i skolen er det siste i en lang rekke eksempler på dette. Hvorfor er det problematisk? Jo, underveisvurdering skjer på ulike måter i dialog mellom elev og lærer hver eneste time.

Denne formen for vurdering er støttende og veiledende, skal fremme læring og bidra til tilpasning av opplæringen. Men mål- og resultatstyring prioriterer styrket ledelse, styrket lojalitet til systemet og økt trykk på prestasjoner. Derfor uttrykker heller det politiske flertallet i Sandefjord en svekket tiltro til lærernes kompetanse: De har ikke tro på at lærerne klarer jobben sin. I kommunestyret på rådhuset i Sandefjord reiser representanten fra Høyre seg og går til talerstolen: «Det vi diskuterer i moderne skoleutvikling er lærerens profesjonelle metodeansvar», sier hun.

Det uttrykkes en stadig økende mistillit til profesjonelle, og det styres mot helt andre mål enn formålet med skolen.

Men, hennes forståelse av metodeansvar – som et ansvar for å følge regler gitt av andre – er selve problemet.

La meg forklare igjen: For det første styrker det lærerens rolle som funksjonær, en som bare utfører det ledere i skolen bestemmer. Metodene bestemmes av ledelsen, og lærene har ansvaret for å utføre dem i klasserommene. For det andre følger det et dokumentasjonskrav med begrepet. Det uttrykkes en stadig økende mistillit til profesjonelle, og det styres mot helt andre mål enn formålet med skolen.

Med detaljerte mål mister man formålet av synet

Den danske økonomiprofessoren Verner C. Pettersen har gjennomført en rekke studier av styringstendenser. Han har kommet frem til at dersom man får i oppgave å nå detaljerte kvantitative mål, er det ingen tvil om at man vil prioritere og nå disse målene. Man mister det egentlige formålet av syne mens man bestreber seg på å nå mer eller mindre vilkårlige mål. Vi gjør det vi blir målt på, fremfor det som er viktig og riktig, hevder Pettersen.

En detaljstyrt skole går med andre ord på bekostning av det samfunnsmandatet lærere er gitt. De viktige etiske overveielsene i møte med elevene, de verdimessige avgjørelsene som tas mange ganger i løpet av hver time, blir erstattet med læreren som utfører detaljerte planer gitt av ledelsen. Men ikke nok med det:

«Det man ønsker her (med metodefrihet), er å dra skolen 20 år bakover i tid. Der læreren var privatpraktiserende og elevene lærte mindre enn det de gjør i dag.» (Strømøy).

I sin streben etter den gode skolen fremmer Strømøy (H) helt andre mål og verdier enn dem man finner i formålsparagrafen, lærerplanen og vurderingsforskriften. Den overordnede delen understreker at «det alltid vil være spenninger mellom ulike interesser og syn. Lærere må derfor bruke sitt profesjonelle skjønn slik at den enkelte ivaretas best mulig i møte med fellesskapet» (s.19).

Derfor ser vi i Sandefjord et utslag av politikere som forsøker å styre skolen og lærerne på en uhensiktsmessig måte. Lovverket vårt understreker kompleksiteten ved skolen og at den eneste muligheten for å møte det komplekse er gjennom profesjonell skjønnsutøvelse. Hvordan skal jeg som lærer få dette til dersom jeg må møte barna med detaljerte beskrivelser og standardiserte opplegg laget av politikere og ledere?

Men Strømøy (H) gir seg ikke med det, hun fortsetter: «Metodefrihet kommer også etter all erfaring til å gjøre at tilfeldighetene får større plass». Det stemmer ikke. Det finnes ikke forsking som understøtter dette. Og jeg tenker, hvor kan hun ha lest det? Kanskje i noe hun selv har skrevet?

Neste ut på talerstolen er representanten for Sp, Lise-Marie Sommerstad. Hun hevder at «å vedta at hver enkelt lærer skal ha metodefrihet i underveisvurderinga, tvinger skoleledelsen inn i et spor og fratar administrasjonen og skoleledelsen mulighet til å utføre sin jobb og viser manglende tillitt til deres kompetanse og ledelse».

Når administrasjon eller rektorer vil detaljstyre klasserommet, gjør de læreren til en funksjonær. Læreren mister muligheten til kreativ tenkning og refleksjon. Hvordan kan jeg møte alle de ulike behovene ungene i klasserommet har, når jeg må følge en ferdig mal? Undervisningen og vurderingen blir maskinell og standardisert. Det lages noen «former» som svært mange elever ikke passer inn i. Elever faller utenfor skolefellesskapet allerede i første klasse – vi ser dem springe rundt i gangene dag ut og dag inn.

Dersom jeg skal følge opp detaljerte planer laget av rektor eller skoleadministrasjonen, fratas jeg muligheten til de unike møtene basert på god dialog mellom meg og elevene. Detaljstyringen vil aldri inneholde detaljer nok, klasserommet, læring, utvikling og prosesser er for kompliserte til å kunne rommes i en «A4-blokk».

Strømøy (H) fortsetter argumentasjonsrekken og påstår at «metodefrihet vil frata rektorer og ledere retten til å utøve ledelse. Når læreren skal ha metodefrihet, så må rektor eller avdelingsleder stå med lua i handa og be om at læreren følger det lederen deres ønsker». Med dette setter hun lærerens metodefrihet opp imot muligheten for ledelse. Hun påstår at skoleledere i Sandefjord blir sittende med «lua i handa» i møte med læreren som kan dure frem som hen vil. Det stemmer heller ikke.

Selv om Senterpartiet på Stortinget er veldig opptatt av metodefrihet, entrer Sommerstad (Sp) talerstolen nok en gang og understreker at det i Sandefjordskolen «er veldig viktig med ens praksis og felles forståelse. Når alle gjør likt, så blir det forutsigbart, og forutsigbarhet er viktig for barn». Men, ved å pålegge lærere å gjøre likt tar man et stort skritt i feil retning.

Et tredje parti melder seg til slutt på. Cathrine Andersen (FrP) sier: «Metodefrihet vil føre til ulike lærermetoder i ulike klasser. Er ikke den beste måten å unngå tilfeldigheter på å standardisere pedagogiske metoder?».

Du har rett, men på feil måte.

Metodefrihet fører heldigvis til ulike metoder i ulike klasserom, det er jo selve kjernen – elevene skal møte et mangfold av metoder og vurderinger og av kunnskap og praksiser. Standardiseringer skaper avvik, ungene er ulike og trenger å møte gode, forståelsesfulle, faglig dyktige lærere som ser dem for de de er og som møter dem deretter.

Min lojalitet som lærer vil alltid ligge hos elevene.

Til politikerne i Sandefjord vil jeg si: Jeg har jobbet i skolen i over 20 år og har enda ikke møtt en klasse bestående av helt like elever. Det er ikke forutsigbart at alle behandles helt likt. Trygghet og gode rammer skapes ved å verdsette mangfoldet, gjøre ulikt og behandle alle likeverdig. Min lojalitet som lærer vil alltid ligge hos elevene.

Rom for skjønnsutøvelse

Metodefriheten sikrer at jeg kan møte mangfoldet i klasserommet hver eneste dag, at jeg kan lese de ulike situasjonene og handle deretter, ikke kun følge en manual gitt av rektor eller skoleadministrasjonen. Rommet for skjønnsutøvelse er lærerprofesjonens domene – denne skjønnsutøvelsen utvikles i møtet mellom lærerprofesjonens kunnskapsbase og den enkelte lærer og leders erfaringer.

Når jeg som lærer møter elevene i klasserommet, er det ikke et tilfeldig møte. Jeg har mange ulike agendaer: Det er ei som trenger å bli sett litt ekstra for tiden, en annen en har fått ny hund. To venner har kranglet i friminuttet, en har akkurat mistet bestefaren sin. Så er det matematikk og brøk. Noen synes dette er veldig enkelt, mens andre strever fælt. Det skal forklares, følges opp og gis gode fremovermeldinger. Dessuten dukker helsesøster opp og informerer om covid-19. Slik er hverdagen, en kompleks og mangesidig dialog med 28 unger.

Jeg tar i bruk mange ulike strategier og metoder i møte med det som dukker opp. Med min metodefrihet følger også ansvaret for å videreutvikle og korrigere meg selv slik at min praksis fremmer elevenes beste, ikke kun en rekke standardiserte tilbakemeldinger. Å bedrive ens praksis er å undergrave ungenes individualitet og ulikhet.

Utdanning er ikke et teknisk maskineri, men et møte mellom mennesker. Ungene skal ikke betraktes som objekter som skal formes og disiplineres, men som handlekraftige og ansvarlige folk.

I møte mellom mennesker – mellom lærer og elever – vil det alltid skje noe uforutsett. Mennesker er uforutsigbare, og derfor trenger man som lærer et stort repertoar av måter å handle på. Det vil oppstå situasjoner hver dag der jeg vil komme til kort om jeg tvinges til å benytte de metodene rektor har bestemt at jeg skal benytte.

Detaljstyring

I kommunestyret vil posisjonen i Sandefjord detaljstyre lærerne. De vil at skoleadministrasjon, rektorer og mellomledere skal lage detaljerte planer for all underveisvurdering. De har vedtatt, mot vurderingsforskriften, at all underveisvurdering skal gis med karakter.

Ett av de grunnleggende premissene for en god skole er lærernes metodefrihet. Denne friheten betyr selvfølgelig ikke at lærere kan gjøre hva de vil eller drive på med en privat undervisningspraksis skjult for alle andre enn de som befinner seg i klasserommet.

Med metodefrihet følger et stort ansvar. Lærerne tar fem års utdannelse, de er profesjonelle yrkesutøvere som skal ivareta og utvikle ungene. Jeg jobber i et komplisert system, med mange ulike faktorer som endres fra dag til dag.

Sandefjords politikere vil nok en gang gå for en enkel forståelse av skole: rektorer og mellomledere lager planer, lærere utfører. Politikerne er nok en gang i ferd med å sette kjepper i hjulene for lærernes muligheter til å gjøre en god jobb.

I andre enden er det ungene våre som sitter igjen med svarteper.