Sarunas J. Jackson og Yvonne Orji i serien «Insecure», der
nesten ingen av rolleinnehaverne er hvite.
Sarunas J. Jackson og Yvonne Orji i serien «Insecure», der nesten ingen av rolleinnehaverne er hvite.

Alle trenger forbilder

Debatt: Det finnes forbilder for alle, og det er viktig å ha dem i sikte for å leve autentisk.

Publisert Sist oppdatert

«Barn og unge som stammer, trenger forbilder», skriver Åse Sjøstrand på Utdanningsnytt 22. oktober, den internasjonale dagen for stamming. Det fikk meg til å tenke at vi alle trenger forbilder.

Mark Twain skriver i novellen «What Is Man?» at det er håpløst å tro at kampen mot fordommer kan lykkes på et individuelt plan. Vi er formet av samfunnet vi lever i og tilegner oss en virkelighetsoppfatning av hva som er normalen via samfunnets formidlingskanaler.

Det kommer ikke naturlig for oss mennesker å søke eksponering for det ukjente. Tvert imot, vi oppsøker det familiære og det bekreftende av det vi allerede mener og tenker. Det er samfunnets ansvar å eksponere sine medlemmer for mangfoldighet.

Toni Morrison skriver i novellen «Sweetness» om en mor som gir seg ut for å være hvit og som føder en jente med veldig mørk hudfarge. Istedenfor å føle kjærlighet for det nyfødte barnet, kjenner hun bare flauhet og avsky. Novellen er en fremstilling av de katastrofale følgene fordommene har for de mest grunnleggende forhold i et menneskeliv: relasjonen mellom foreldre og barn.

Hun foretrekker å fortsette å dra nytte av de hvite privilegiene istedenfor å skape en kjærlig relasjon til sin datter. Vi får ikke inntrykk av at hun angrer valget sitt gjennom fortellingen.

Hvert år bruker jeg novellen i klasserommet, sammen med Kate Chopins novelle «Désirée's Baby» fra 1893. Jeg ber elevene om å drøfte problemstillingen: Er fordommene et kollektivt eller et individuelt ansvar? Jeg blir stadig overrasket over majoritetens svar: Det er samfunnets skyld at fordommene perpetueres. Deres argumenter er alltid overbevisende.

Vi lever unektelig i en gullalder når det gjelder mangfold på skjermen. På et tidspunkt legger man ikke lenger merke til at nesten ingen av skuespillerne i serier som «Insecure» er hvite. Da innser jeg at elevene mine er ganske kloke. Uten nødvendigvis å ha lest Mark Twain har de også forstått at det ikke alltid er opp til den enkelte å endre verden. Noen ganger må makthavere i samfunnet innføre mangfoldighetsomfavnende rammeverk.

Serien «Mrs. America» handler om en konservativ husmor som kjemper mot likestillingsbevegelsen på 1970-tallet. Etter å ha sett den, har jeg prøvd å få tak i noen av de gamle bøkene jeg har lest av og om feministen Gloria Steinem.

Da skjønte jeg at jeg hadde glemt å lage en liste over mine forbilder. Vi trenger å ha forbilder for å kunne ta riktige valg. Vi kan ikke stole på det sosiale narrativet som veiledning i individuelle valg.

Andre mennesker, som tenker, og velger å leve, som oss, kan bekrefte vår tilværelse. Noen av oss velger bort barn, andre velger bort karrière. Noen er lykkelige med andre, noen har det fint alene. Noen mener kreativitet er å bake brød, andre å lage musikk.

Det finnes forbilder for alle, og det er viktig å ha dem i sikte for å leve autentisk.