«Ser vi konturene av en ny lærerrolle?»

Autonomi i yrkesutøvelsen er viktig for profesjonsutvikling.  Motsatsen til autonomi er heteronomi. Heteronomi innebærer at yrkesutøveren bestemmes av krefter som ikke tilhører aktøren selv. Spørsmålet vi må stille oss er om lærerrollen i ferd med å endres i en ny og negativ retning, med det resultat at lærerens faglige autonomi svekkes? For å få svar på dette er det viktig å se på hva som kjennetegner en profesjon.

Denne listen over kjennetegn er ikke utfyllende, men beskriver i stor grad læreryrket. Jeg vektet hvert kjennetegn med pluss (+) og minus (-) for å anskueliggjøre hvilke kjennetegn ved lærerprofesjonen som synes å gå i positiv eller negativ retning:

• Utdanningen har et eget kunnskapsgrunnlag (-)

• Utdanningen har et eget «fagspråk» om profesjonens arbeid (-)

• Utviklingen av profesjonen er basert på forskning (+)

• Utdanningen er rettet mot yrkesutøvelsen (-)

• Deler av opplæringen skjer i yrkesfeltet (+)

• Autonomi i yrkesutøvelsen (-)

• Legitimitet utad – tillit og respekt fra omverden (-)

• Felles yrkesetikk (-)

• Profesjonen har kontroll over utdanningen (-)

• Forsvarer for klienten (-)

• Autorisasjon (-)

• Selvkontrollert yrkesetikk (+)

Som mitt oppsett viser, beveger ni av kjennetegnene etter mine vurderinger seg i negativ retning og bare tre i positiv.

Denne utvikling har mye å gjøre med vår nye måte å tenke skole og læring på, der en nå vektlegger særlig norsk, matematikk og engelsk og der pedagogikkfaget blir mer og mer usynlig. Denne utviklingen vil forsterke seg nå som det innføres en femårig lærerutdanning med stor vekt på fagkunnskap, og mindre vekt på pedagogikk, spesialpedagogikk og formidling.

Denne utviklingen har også mye å gjøre med at skolen styres mer politisk og at ledelse og styring har kommet mye mer i fokus. I tillegg  har utviklingen mye å gjøre med hvordan lærerne blir behandlet av eksempelvis politikere («avskilting») og vår forhandlingsmotpart KS.

(Innlegget fortsetter under illustrasjonen).

Slik jeg ser det, er de mest sentrale kompetanseområdene for en lærer følgende:

• faglig kompetanse/faglig tyngde

• didaktisk kompetanse

• relasjonell kompetanse

• ledelseskompetanse

• utviklings- og endringskompetanse

Alle disse kompetanseområdene bør vektlegges sterkt inn i en lærerutdanning.  Det en nå er i ferd med å gjøre, er å gi ett av kompetanseområdene, faglig kompetanse/faglig tyngde, altfor stor plass på bekostning av andre viktige kompetanseområder.

Men så tilbake til lærerautonomien og til spørsmålet om vi ser tegn til at den er i ferd med å svekkes. Det er betimelig å spørre om læreren gis anledning til å bruke sine kunnskaper, erfaringer, kritiske og etiske vurderinger og sin samlede faglige autoritet for å utøve sin lærergjerning på en god måte?

Det kan være at vi er i ferd med å standardisere lærerens praksis gjennom prosedyrer og ytre påvirkninger/styring, slik at en tar bort søkelyset på lærerens skjønn og erfaringer. Og dermed reduseres læreren til en funksjonær som bare gjør det han får beskjed om/som utøver sitt yrke ganske så mekaninsk/instumentelt.

Er dette tilfelle, ser vi konturene av en helt ny lærerrolle som avviker sterkt fra våre tidligere tradisjoner og vår måte å tenke skole på. Læreren vil ikke lenger ha mulighet til å velge ut fra det han/hun selv mener er riktig ut fra en etisk og faglig bedømming og vil miste mye av sin faglige frihet/sin autonomi. Og det blir mindre og mindre rom for faglig skjønn, individualitet, dømmekraft og mangfold?

Mitt innspill går ikke på at læreren skal ha anledning til å drive sin helt særegne praksis. Det å være lærer handler om å bedømme komplekse og unike situasjoner på en god faglig måte, og det innebærer et stort ansvar. I dette ligger at den gode lærer må kunne begrunne sine valg og også stå til ansvar for sine egne faglige vurderinger. Videre må den gode lærer evne å framføre det beste argumentet og ha en praksis som kan stå seg mot kritikk.  Derimot er mitt anliggende å få fram at vi er i ferd med å skape en ny lærerrolle som kanskje ikke har mulighet til å gjøre skolen bedre, heller tvert imot. Ny styrings- og ledelsesideologi i skole og hjelpesystem kan føre til dilemmaer og motsetninger i skolen, og store faglige og etiske verdier kan stå på spill i forhold til vår framtidige yrkesutøvelse.

Den utvikling jeg har forsøkt å peke på, kan oppsummeres i en modell.  Modellen gir et bilde av hvordan lærerens autonomi svekkes, og hvor lærerens handlingsrom innsnevres og bestemmes mer og mer av ytre krav og påvirkninger.

• Frank Olsen er pedagogisk-psykologisk  rådgiver/PPD for Vesterålen og Lødingen