Jeg opplever ikke at læreryrket har lav status
Debatt: – Tror vi på oss selv, på faget vårt og elevene våre, blir vi værende stolte i yrket og tar de kampene som trengs.
Publisert
Sist oppdatert
I forbindelse med lærermangelen blir det ofte referert til «reservestyrken» eller «rømmelærerne», de som har lærerutdannelse, men som av ulike grunner ikke arbeider som lærere. Ulike tall blir brukt, men de er som regel i størrelsesorden 35.000. Når det blir referert til denne mengden med arbeidskraft, inngår det som regel i en fortelling der det er forhold ved selve lærerjobben som gjør at de ikke er lærere. Selve kategorien «rømmelærerne» blir sjelden problematisert, som om det er en homogen gruppe av kvalifiserte lærere som i systemkritikkens navn har valgt annet beite.
Vi kan lese innlegg som «Læreren som forsvant», av en med lektorutdannelse som nå arbeider som salgssjef for Klassekampens stand, Mathias Hannisdal, og ta innleggene til inntekt for all den fantastiske lærerkompetansen som vi tror er i «reservestyrken». Når jeg leser teksten hans, føler jeg selvfølgelig på ergrelse over at læreryrket ikke har de rammene han etterlyser, og et savn over at vi ikke har han i rekkene våre. Men: jeg lurer også på om han er representativ for lærerutdannede som ikke er i skolen, eller om han er en av et lite utvalg begunstigede: ressurssterke unge som fremdeles kan velge i yrker.
Det kan nemlig være mange grunner til at lærerutdannede ikke er lærere. Jeg prøver meg på en liten liste, som på ingen måte er forskningsbasert, men som jeg likevel tenker kan nyansere hvorfor tusenvis av lærerutdannede ikke er i lærerstilling.
Jeg går ut fra at mange i «reservestyrken» er allmennlærere. Om de ville blitt lærere i dag, ville de vært nødt til å videreutdanne seg. De faller da ikke inn under regjeringens videreutdanningsstrategier, siden de ikke er i skolen fra før. Dagens kompetansekrav gjør allmennlærere med kortere utdanninger lite attraktive for lærerstillinger.
Tidligere var skottene mellom profesjoner og sektorer svakere enn i dag, slik at mange lærere kunne arbeide i institusjon og etter hvert få en lønn og arbeidsinnhold som kunne matche miljøterapeuter. Mange valgte sånne typer jobber, for å kunne arbeide bynært, og har blitt værende, heller enn å ta sine første lærer-år «på bygda». Etter ti og tjue år i miljøarbeid vil de neppe komme i betraktning om de søker på en lærerstilling.
Min egen alderskategori, 50+, går jeg ut fra har mange medlemmer i rømmelærerforeningen. Det er ikke lett for noen over femti å få ny jobb, selv innenfor det feltet man har arbeidet. Aldersdiskriminering blir jo bare yngre og yngre for hvert år som går.
Uten å gå så mange steg inn i det minefeltet, er det jo slett ikke sikkert at vi som er lærere, heller hadde blitt så happy om hele reservestyrken plutselig hadde blitt lærere. Når vi jobber som lærere i tiår etter tiår, blir vi jo selv mindre aktuelle for andre typer arbeid, på samme måte som «reservestyrken» også går ut på dato for lærervirket. Jeg tror det har lite for seg å verve lærere fra denne gruppen, men det kan ha noe for seg å høre på innvendingene til de som kunne og kan bli gode lærere, men likevel ikke blir det.
Hannisdal sier i sitt innlegg: «Vi har titusenvis av utdannede lærere, både i og utenfor skoleverket, som kjenner på akkurat det samme som meg. Hver eneste dag. Enten går de på arbeid utenfor skoleverket, eller så kjenner de seg slitne og/eller demotiverte av gjennomreguleringa og den lave statusen som hører til læreryrket.»
Jeg opplever selv ikke at læreryrket har lav status. Når jeg forteller at jeg er lærer, blir folk interesserte, og de er imponerte over at noen gjør noe «de selv aldri hadde orket»
Roar Ulvestad
Jeg er ikke uenig i at det er et krevende yrke, men sier man ofte nok at noe har lav status, bygges det også ned. Jeg opplever selv ikke at læreryrket har lav status. Når jeg forteller at jeg er lærer, blir folk interesserte, og de er imponerte over at noen gjør noe «de selv aldri hadde orket», og i samhandling med elever, ledelse og foresatte, blir seriøsitet stort sett møtt med seriøsitet. Man får ikke gjort noe med den omtalte «gjennomreguleringen» som Hannisdal snakker om, om man ikke står i yrket og forsøker å gjøre noe med det.
Visst gjør det vondt når knopper brister, og visst gjør det vondt når folk på utsiden skal forklare hva som skjer på innsiden av skolen. Mest fordi det er helt uforpliktende, og fryktelig lett. Dokumentasjonskravene er ofte absurde, men det finnes nok av skoler som drives fornuftig og som vet at skolens mandat handler om både danning og danning, du vet det udefinerbare du sitter igjen med i sjelen når du har glemt det du har lært.
Jeg blir aldri drømmelærer, og heller aldri rømmelærer. Klasserommet er mitt domene i det lange løp. Der møter jeg elever, og der får jeg troen igjen på både ungdom, fremtid og meg selv. Om vi gjør klaging over dokumentasjon og statustap til hoved-mantra, bygger vi også ned profesjonsstatusen, for å ikke snakke om vår egen profesjonelle «livsfølelse». Om vi nå velger nordlendingens «vi står an av», eller Becketts «I Can't Go On, I'll Go On» som indre omkved, er kamper alltid best kjempet på slagmarken.
Det er et visst verdighetstap i det å stadig fremstille yrket vårt med retorisk slagside over i «K.M.M», «Kos Med Misnøye.» Frihet er som kjent ikke noe du får, men noe du tar. Tror vi på oss selv, på faget vårt og elevene våre, blir vi værende stolte i yrket og tar de kampene som trengs.
