I romanen «Tante Ulrikkes vei» av forfatter Zeshan Shakar møter du skolehverdagen til Jamal og Mo fra Stovner i Oslo. Foto: Marianne Ruud
I romanen «Tante Ulrikkes vei» av forfatter Zeshan Shakar møter du skolehverdagen til Jamal og Mo fra Stovner i Oslo. Foto: Marianne Ruud

Vesaas-prisen til Zeshan Shakar

Romanen om Mo og Jamal som vokser opp på Stovner i Oslo kan bli en lærebok for lærere. Søndag 11. mars mottok forfatteren, Zeshan Shakar, Tarjei Vesaas debutantpris.

Publisert

– Jeg er veldig glad og ydmyk over å ha fått denne prisen. Det er store navn som har vunnet tidligere, og å havne i selskap med disse er ganske skremmende, men enda mer smigrende. Det er også veldig inspirerende for videre skriving, uttalte Zeshan Shakar, da han mottok prisen.

Utdanning møter forfatteren på en kafé på Grünerløkka i Oslo. Etter å ha fullført en mastergrad i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, jobber han nå i Oslo rådhus, i byrådsavdelingen for oppvekst og kunnskap. Han er pappa til to og har samboer som er lærer i skolen.

Sosiale forskjeller og utenforskap danner bakteppet for debutromanen «Tante Ulrikkes vei». Men dette er ingen innvandrerroman. Den handler om oppveksten og skolehverdagen til to gutter som er født og oppvokst i Norge. Mo er skoleflink og pliktoppfyllende og ender som universitetsstudent. Jamal ruser seg, sliter med skolefag og forholdet til lærerne. Hjemme forsøker han å ta seg av broren som er sengevæter. Moren som sliter psykisk og alltid er blakk hjelper han økonomisk.

– Selv om elever i samme bydel i Oslo kan ha ulik sosial bakgrunn, så kommer vi ikke bort fra at ulikhetene er store også mellom bydelene. På Oslo Katedralskole har de en venneforening som donerer pengegaver til skolen. På Hellerud skole er det ingen venneforening, påpeker Shakar.

 

Beskriver et miljø han selv var en del av

Akkurat som de to hovedpersonene i romanen «Tante Ulrikkes vei», har også Shakar vokst opp på Stovner og gått på Rommen skole i bydel Grorud. Han kjenner miljøet han skildrer, språket ungdommene bruker, vennskapet dem imellom og forholdet deres til lærere og foreldre.

Nettopp derfor er det så lett å leve seg inn i fortellingen hans. Dette er ikke Stovner sett fra bekymrede politikeres og samfunnsdebattanters side.

Dette er Stovnerguttas oppvekst skildret av en forfatter som tar deg med til sitt hjemsted. I tillegg til kompisene Mohammed – kalt Mo – og Jamal, møter du vennekretsen deres, kjærester, lærere, foreldre og rektor. Romanen tar leseren med inn i den skolehverdagen en vanlig lærer møter, på godt og vondt. Her skildres skolehverdagen sett fra elevenes perspektiv. Dette er deres fortellinger.

Vi møter Mo og Jamal sommeren 2001. Da går begge på videregående. Mo tar studiespesialiserende, Jamal prøver seg på yrkesfag. Mo ender som student på Universitetet i Oslo. Jamal jobber på bilvaskeri, skifter dekk og får til slutt lærekontrakt.

 

Uvanlig fortellergrep

Romanen åpner med en e-post til Jamal fra en seniorforsker på forskningsinstituttet NOVA. Kompisene Mo og Jamal skal verves som informanter i prosjektet «Kartlegging av hverdagen til unge i Groruddalen». Det spesielle fortellergrepet har nær tilknytning til Shakars eget liv.

 For da han skrev sin masteroppgave i statsvitenskap, var han stipendiat på NOVA. Tittelen på masteroppgaven lød: «Bosetting av flyktninger i Oslo – En analyse av statens rolle, diskursen og strukturen rundt bosetting av flyktninger etter statens forespørsel i Oslo kommune.»

– Mo og Jamal forteller til seniorforsker Lars Bakken. Dette minner om forskernavn vi kjenner?

– Ja, forsker Lars Gulbrandsen på NOVA var min veileder. Både hans rapporter og rapportene til kollegaen Anders Bakken leser jeg nå i jobbsammenheng. Derfor ble det Lars Bakken, sier Shakar og smiler.

Jamal snakker til Lars Bakken på kebabnorsk. «Jeg liker ikke skriving. Hvert fall ikke skrive dagbok ass. Det er for kæber mann. Men ok, jeg er Jamal. Svarting, muslim, fra Stovner». Så skal du få fullt utbytte av romanen må du altså lære deg litt kebabnorsk.

– Det ligger ingen ordliste bak i boka?

– Nei, sammen med forlaget, vurderte jeg å ta med en ordliste, men vi droppet det, sier Shakar.

Så vil du finn ut hva tæze, olø, kæber og flus betyr, da er kebabnorsk ordbok tingen. Kunne forfatteren klart seg uten? Det er mulig, men portrettet av Jamal ville tapt seg. For språket er en viktig del av identiteten hans. Og for leseren er det enkelt å lære seg de få begrepene som går igjen.

 

En bok for dem som er lei

For Shakar har noe av motivasjonen til å skrive romanen vært de pågående mediedebattene om innvandring og integrering. Debattene gjør ham ofte oppgitt.

– Politikere og samfunnsdebattanter sier og skriver at vi må tørre å snakke om det negative med innvandring. Om religion, rasisme, manglende integrering, hatretorikk, tvangsekteskap, omskjæring og sosial kontroll. Sannheten er at det snakkes og skrives så mye om dette at det er umulig å åpne en avis eller høre en nyhetssending på radio eller tv uten at temaene er med. I tillegg kommer alt som legges ut på sosiale medier, sier Shakar.

I romanen får du et helt annet innblikk i livet på Stovner enn det som formidles i mediene.

– Jamal er ikke noe forbilde. Men han representerer dem du ikke møter i media, sier Shakar.

I boka viser Shakar at dagens tv-debatter ikke er særlig forskjellige fra den gang Oddvar Stenstrøm ledet Holmgang på tv2. Debatten mellom en skråsikker Carl I. Hagen (Frp) og en famlende Jens Stoltenberg (Ap), er ikke så ulik debatten mellom Sylvi Listhaug (Frp) og Jonas Gahr Støre (Ap).

 

Inga Marte Thorkildsen ble berørt av Mo og Jamal

Romanen «Tante Ulrikkes vei» er nå trykket i 21.000 eksemplarer, noe som er høyst uvanlig for en debutroman. Historien om Mo og Jamal er blitt en snakkis på mange skoler og boka har fått strålende kritikker i media. Også Oslos byråd er begeistret.

Dette skriver Inga Marte Thorkildsen (SV), byråd for oppvekst og kunnskap, på Facebook:

«Jeg ble sterkt berørt av boka, ikke minst av historien til Jamal. Vi vet det jo: En stor del av barna som går på skolen hver dag har så store problemer hjemme at de ikke klarer å lære, akkurat som Jamal på Stovner – som egentlig kunne ha vært et barn i en hvilken som helst bydel i Oslo, eller i en hvilken som helst kommune i Norge.»