Lærerne bør gis anerkjennelse for risikoen de tar ved å stå i klasserommene, skriver Thom Jambak.
Lærerne bør gis anerkjennelse for risikoen de tar ved å stå i klasserommene, skriver Thom Jambak.

Lærere i videregående skole er bekymret, men tar ansvar

Debatt: Lærerne er beredt til å ta risikoen ved å stå i klasserommene. Det bør de få større anerkjennelse for.

Publisert

Lærere i videregående skole har tatt et ekstra stort samfunnsansvar i de siste månedene. Først endret de og utviklet nye undervisningsmetoder og samarbeidsmåter under stengingen av de videregående skolene. Etter åpningen har de tatt ansvar og driver undervisning på tross av smittesituasjonen.

Skolen er en viktig samfunnsinstitusjon. Derfor forstår vi at det skal mye til for å stenge helt. Det vil de fleste lærere også unngå, med tanke på både elevers situasjon og på konsekvensen for samfunnet generelt. Vi forstår også at vi må ta en risiko, slik at ungdommen skal få den undervisningen de har krav på og kunnskapen, dannelsen og ferdighetene samfunnet trenger at den oppvoksende generasjon har.

Les også: Fylkesmannen pålegger skoler i Viken å kalle elever tilbake

Likevel er det viktig at myndighetene tar inn over seg den vanskelige situasjonen lærere i videregående står i. Smittesituasjonen hos aldersgruppa de underviser, er alvorlig. Når det er et så stort gap mellom anbefalingene som gis av myndighetene for hvordan vi skal opptre privat og i det offentlige rom og hva som forventes i videregående skole, er det grunn til bekymring.

Lærere kan møte opp til flere hundre elever hver dag. Når det er så liten forståelse for hva som faktisk er mulig å få til i skolen, gjør det at lærere blir frustrerte. Kunnskapsminister Guri Melby har sagt at det ikke skal stå på økonomien. Da er det på tide vi ser handling også på skolenivå.

Elever i videregående sitter ofte trangt på offentlig transport på vei til skolen. De har undervisning med flere forskjellige faglærere og må bytte klasserom via trange korridorer flere ganger hver dag. I tillegg er de unge en gruppe som har tett kontakt og er i en svært sosial tid i livene sine.

Det viser hvor langt unna skolehverdagen departementet er når kunnskapsministeren sier det er mulig å endre når elever i videregående møter på skolen. Utfordringen med det er at det er dyrt, og at kapasiteten ikke er til stede over alt. Det vil koste veldig mye å sette inn flere busser. Jeg har ikke hørt om noen fylkeskommuner som engang har vurdert det.

Kun åtte av hundre rektorer Utdanningsforbundet har spurt, har fått dekket sine pandemiutgifter, og den økonomiske situasjonen er alarmerende. Mange skoler setter ikke inn vikarer når lærere er borte med covid- 19-symptomer. Flere melder om at de må undervise dobbelt, både i klasserommet og lage opplegg til elever som er hjemme.

Legg til rette for de som trenger det

Det er fullt mulig for skolen å gi lærerne større muligheter for å tilrettelegge sin egen undervisning og bestemme arbeidssted.

Jeg håper vi slipper å høre flere historier om lærere som ikke får lov til å ha hjemmekontor når de ikke underviser, men må oppholde seg i trange kontorfellesskap.

Myndighetene må være ærlige om at lærere må tåle at de er ekstra utsatt for smitte. Derfor må fylkeskommunene legge til rette for at lærere i videregående som har behov for spesiell tilrettelegging, får det. Om det er kontrollkulturen i skolen som er hindringen for at også lærere kan jobbe hjemmefra, er det svært kritikkverdig.

Lær av de skolene som praktiserer hjemmekontor, og tenk nytt når det gjelder den såkalte fellestiden!

Lærere er blitt pålagt et stort ansvar, ikke bare for sin egen og elevenes situasjon, men også for sin egen familie og for å ikke spre en eventuell smitte videre fra klasserommet og ut i samfunnet. Arbeidssituasjonen har altså konsekvenser, ikke bare for det profesjonelle livet, men også for privatlivet.

Lærere i videregående skole er beredt til å ta risikoen ved å stå i klasserommene. Da bør de få større annerkjennelse for det og ikke lide under fylkeskommunal økonomi eller rektorers kontrollbehov.