Hva er en god skole?

Selvsagt er det mange ting som kunne vært bedre, men det handler jo om ressurser, man får hva man betaler for. Politikere fra alle parti er med på å beskrive elendigheten. Høyresiden skriker om flere prøver, og offentliggjøring av disse, mens venstresiden også vil ha nasjonale prøver, men ikke offentliggjøre resultatet.

Da må en spørre: Hvilken nytte skal prøvene ha? Skal de brukes til rangering av elever og skoler, og være nærmest en resultatliste på lik linje med en idrettsutøvelse, slik høyresiden mener? Eller skal de være et verktøy for skoleeier, lærere og elever for å sette inn tiltak der det trengs, slik den sittende regjering mener.?

Skal vi først ha nasjonale prøver, er jeg enig med venstresiden. Når en har en slik debatt, må en være tydelig på skolens oppgaver, og hva elevene skal lære der.
Kunnskapsløftet (06) er nå den planen skolen er forpliktet til å følge. Men det er en tykk bok med mange krav, ikke minst til tilpasset opplæring.

Hvis alle elever var like, ville det være enkelt å følge en slik plan. Men gudskjelov så er de ikke det. Elever har ulike evner og anlegg, både teoretisk og praktisk. men de fleste er flinke til noe, og ingen er flinke i alt.

Skolens oppgave er å motivere elevene og hjelpe dem til utnytte evnene sine i forhold til sine forutsetninger. Da må lærerne bruke ulike metoder i undervisningen som alle kan dra nytte av.

Nasjonale prøver kan være greit nok, men de måler veldig smalt, kun teoretiske ferdigheter, og forteller lite om elevens utvikling.

Selvsagt skal alle lære å lese, skrive og regne på skolen, men etter sine forutsetninger. Skolen skal ifølge Kunnskapsløftet gi opplæring i og sette kunnskapsmål for mange fag og ferdigheter som ikke måles på nasjonale prøver.

Jeg er redd vi får en standardisering av noen få kompetansemål kun i teorifag, og glemmer den øvrige kompetansen som skolen bør gi – kompetanse i praktisk-estetiske fag, sosial kompetanse etc. etc. Skolen må derfor bruke prøvene svært varsomt etter min mening, ellers kan en skape mange tapere, særlig de som sliter teoretisk.

Vår nye skolestatsråd snakker så vent om å redusere byråkratiet som lærerne har blitt pålagt de siste åra. Han vil gi læreren tilbake til elevene – sier han.
Ja, men så gjør det da, Solhjell – og det fort. Slutt og prat – det haster!
Det haster med rekrutteringen til læreryrket. Det kommer stadig fram i debatten at lærerne mangler kompetanse. Det er nå satt i gang et etterutdanningsopplegg for alle lærere, og det er bra.
Men jeg mener at norske lærere har bra kompetanse allerede, og står på for sine elever. Uten deres pågangsmot og stolthet for yrket sitt, hadde det stått meget dårlig til i norsk skole.

Har ikke akkurat blitt motivert av den til enhver styrende myndighet, verken når det gjelder respekt, eller for ikke å glemme lønn. Den norske lærerstand har måttet tåle mye kritikk de siste åra- prøv det den som vil.

Som et krampetrekk har nå regjeringen foreslått et “sertifikat”for nyutdannede lærere etter ett år i skolen. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte! Hvem vil ta risikoen på en utdannelse på fire år, for så å kunne miste retten til å utøve yrket etter ett år. Har du tatt lærerutdanning får du et vitnemål – det er “sertifikatet”for å undervise. At du må oppdatere deg etter hvert er en annen sak.

Kvalitetssikringen av lærere må skje på lærerhøyskolene. Der må de som ikke egner seg som lærere siles ut tidlig i skoleløpet. Det kan gjøres med mye praksisundervisning og veiledning i starten av studiet.

Viktig at vi har en debatt om norsk skole. . Men få den ned på et praktisk og anstendig nivå! En god skole er til for alle elever, uavhengig av evner og forutsetninger

Artikkelforfatteren er pensjonert lærer.