Peter Tillberg: Blir du lönsam lille vän?
Peter Tillberg: Blir du lönsam lille vän?

Når nasjonale prøver i skolen gjør vondt, og vinninga går opp i spinninga

Debatt: Med jevne mellomrom slår mediene nedslående resultater på nasjonale prøver stort opp. Like ofte følger en debatt der ulike stemmer har ulike svar på hvorfor det er slik.

Publisert Sist oppdatert

Spør du fagfolk i utdanningsfeltet, vil mange av dem si at dette paradoksalt nok må ses i sammenheng med nettopp medieoppslagene, fordi denne formen for offentliggjøring av prøveresultater medfører stress for både skoleledere, lærere og elever. Når stressnivået blir høyt nok, går vinninga opp i spinninga, mener de. Spør du politikerne, svarer de gjerne «skole er ingen privatsak»: Som kunnskapsleverandør til samfunnet er skolen den viktigste institusjonen vi har. Åpenhet og dialog om skoler som har utfordringer hva angår elevenes læring, er ifølge dem derfor en selvfølge.

Hvordan føles det da egentlig for de som befinner seg med begge beina godt planta i skolen, å skulle kontrolleres og måles for all offentlighet? Hvis skolen de jobber ved står oppført i avisa med bare sånn middels resultater på nasjonale prøver, vil ikke det oppleves ganske kjipt? Hadde de ikke følt det litt bedre, hvis de var i toppsjiktet?

Les også: Hvem har vi nasjonale prøver for? Det kan ikke være elevene

Forskning viser nemlig at når vi mennesker blir målt og sammenlignet, følger et helt naturlig behov for å nå opp og være på høyde med de andre (Skaalvik og Skaalvik, 2021, s. 110). Nå er det jo først og fremst skoleledere og lærere som vil kjenne på presset som følge av offentliggjøring av resultatene på nasjonale prøver. Samtidig vil skolen alltid sende ut signaler til elevene også, om hva som er viktig eller høyest verdsatt. Når elever kjenner seg stresset foran en nasjonal prøve, kan det altså skyldes at de har fanget opp både uttalte og uuttalte signaler om prøvens betydning i en større utdannings- og samfunnskontekst.

I fjor høst ble vi kontaktet av en mor som fortalte oss en treffende historie om datteren (vi kaller henne Silje) som fanget opp nettopp slike signaler foran en nasjonal prøve i norsk, da hun gikk på skolens femte trinn. Her er det hun forteller:

«En ukes tid før prøven, på kvelden da jeg kjørte datteren min Silje til trening, utbrøt hun plutselig: «Å mamma, jeg er så stressa … jeg eeeer såååå stresaaaa, for den prøven i norsken». Jeg kunne ikke helt forstå det, og spurte henne: «Men hvorfor stresser det deg, Silje? En prøve i norsk er vel ingenting å stresse for?». Og da kom det altså: «Jo, mamma, det er det … fordi læreren sier at prøven er nasjonal og at kommunen blir sammenligna!». Jeg ble så paff over det Silje sa at jeg glemte å spørre henne om hun forsto hva læreren mente med det. Men det forsto hun vel kanskje ikke uansett, eller hva tror dere?»

Vi tenker som moren, at Silje nok ikke forsto fullt ut hva læreren mente med det han sa. Det hun imidlertid hadde helt klart for seg, var at hun måtte prestere godt på den forestående prøven, ikke for sin egen skyld, for egen vekst og utvikling, men for lærerens skyld, for noe større og viktigere der ute.

Med dette blir det helt sant slik forskningen bekrefter, at vi mennesker, som sosiale vesen, ikke går upåvirket hen når vi blir målt og satt tall på. Det gjelder læreren til Silje, og det gjelder Silje. Ifølge moren til Silje er denne læreren en god lærer som ser og bryr seg om sine elever, og som er opptatt av at de skal få vokse og utvikle seg i takt med egne potensial. Men så er det disse nasjonale prøvene da, som han er pålagt å gjennomføre og som han må stå til ansvar for i avisene. Bare et menneske ja, læreren også.

Offentliggjøring av resultatene på nasjonale prøver kan altså medføre et usunt stress for alle som er involvert i gjennomføringen av prøvene i skolen. Samtidig må vi huske på at det er stadig flere elever som ikke gjennomfører disse prøvene, som også kan bli stresset (Jelstad, 2019). For dem kan det som så fint kalles et «fritak» fra prøvene, i realiteten ende opp som et signal om at de ikke har det som skal til, for å bidra der det gjelder, eller til det som «teller» rettere sagt.

I 1972 malte den svenske kunstneren Peter Tillberg (1946–2016) et bilde av et klasserom der elevene sitter ved pultene sine, alle på rad og rekke. De sitter der helt stille med hendene liggende i ro på pultene. De har verken bøker eller skrivesaker der, noe som gir oss et inntrykk av at de er lydige og «lutter øre» når læreren formidler kunnskap fra lærebøkene. Tillberg ga da også bildet den treffende tittelen «Blir du lønnsom, lille venn?» Det er som at vi kan se det enda tydeligere at elevene er å betrakte som tomme begre som skal fylles med all verdens kunnskap, slik at de i fremtiden vil bidra til å øke landets brutto nasjonalprodukt.

Stilt opp mot Tillbergs bilde fra 1972 er det interessant at en anerkjent forsker og psykolog ved navn Martin Covington kom på banen 20 år senere, i 1992, med en bekymring for at skolen lærer elevene at deres egenverdi kommer an på deres prestasjoner i skolefagene. I så fall går det på helsa løs, sa Covington den gangen. Hans advarsel til tross; etter nye 30 år, når vi skriver 2022, er det et faktum at elever har psykiske helseplager som følge av prestasjonspress i skolen, mange fordi de over tid yter på grensen av det de tåler, andre fordi de faller utenfor og marginaliseres (Bakken, 2021; Eriksen, 2021; HEVAS, 2020).

Elevene har til enhver tid kommet til skolen som hele, unike mennesker og vil derfor også alltid ha behov for å verdsettes og vokse som det. Du lurer kanskje på hvordan det gikk med Silje, på den nasjonale prøven i norsk? Det gikk selvfølgelig ikke så bra, hun var jo så stressa. Hun ble visst enda mer stressa siden hun følte at hun svikta læreren og kommunen i kampen om å nå opp blant de beste, i den nasjonale prøve-konkurransen. En liten jente med en stor bør å bære, allerede på skolens barnetrinn.

Med dette spør vi: Hva er mest lønnsomt for den norske skolen i det lange løp, kontroll eller tillit? Hvis vi bestemte, ville vi opplagt satset på det siste: økt tillit og et nytt mulighetsrom for både lærere og elever i skolen. Og kanskje var det nettopp dette Tillberg ville fortelle oss med bildet sitt?

Når vi ser på bildet en gang til, kan vi nemlig se ei jente som sitter der, tredje bakerst på vindusrekka. Hun kikker ut av vinduet, som at hun drømmer seg bort fra det hele. Vi liker å se for oss at det er Silje som sitter der, at det er hun av alle som har mot nok til å rette blikket ut mot verden. Hun som tør å tenke sine egne tanker og som på den måten viser vei inn i en fremtid vi enda ikke kjenner.

Målstyring i skolen er kanskje ment godt, for å sikre at nasjonens kunnskapsbank til enhver tid er fylt opp til randen. Problemet er at målstyring gjør vondt for de som befinner seg der, i skolen. Derfor, fordi vinninga går opp i spinninga, er det tid for å ta nye utdanningspolitiske grep. En god start vil være å slutte å offentliggjøre resultatene fra de nasjonale prøvene.

Referanser

Bakken, A. (2021): Ungdata 2021. Nasjonale resultater. NOVA Rapport 8/21. NOVA.

Covington, M.V. (1992): Making the Grade. A Self-worth Perspective on Motivation and School Reform. Cambridge University Press.

Eriksen, I. M. (2021): Class, Parenting and Academic Stress in Norway: Middle-class Youth on Parental Pressure and Mental Health. Discourse: Studies in the Cultural Politics of Education, 42(4), 602-614.

HEVAS (2020): Barn og unges helse og trivsel. Forekomst og sosial ulikhet i Norge og Norden. HEMIL-rapport 2020. Universitet i Bergen.

Jelstad, J. (2019, 6. november): Stadig flere elever får fritak fra nasjonale prøver.

Skaalvik, E.M. og Skaalvik, S. (2021): Skolen som læringsarena. Selvoppfatning, motivasjon, læring og livsmestring. Oslo: Universitetsforlaget.

Powered by Labrador CMS